Janne Nes

Hva jobber du med?
Tekstil, med utgangspunkt i stofftrykk. Det jeg har jobbet mest med, er framstilling av fargesterke romlige, hengende objekter i form av installasjoner av sidestilte lag av transparent silke.

Hva inspirerer deg?
Mye forskjellig, egentlig. Jeg blir inspirert av bøker, ting på nettet, utstillinger, fjernsyn og radio, ting jeg hører, ser eller opplever. Jeg blir lett begeistra for visuelle inntrykk, farger, former, taktile overflater, lysspill, gjerne i forbindelse med rom, arkitektur. Jeg liker for eksempel representanter for abstrakt ekspresjonisme fra 50-tallet i USA, Barnett Newman, Mark Rothko og mange andre fra samme epoken. Jeg kan også nevne Jan Groth, Sigmar Polke, Per Inge Bjørlo, Gunnar S Gundersen, og Cy Twombly for eksempel.
Men det viktigste i forhold til inspirasjon er ofte å komme i gang konkret med arbeidet, forfølge tanker og ideer som dukker opp fordi jeg skisser eller faktisk gjør noe fysisk med materialene.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Farge har alltid vært viktig for meg og jeg har fundert over farge så lenge jeg kan huske; hvordan vi reagerer på farge, hva farge gjør med oss, hvilke stemninger farge gir, hvordan fargene påvirker hverandre, hvordan de forandrer seg. Jeg fortsatte denne undringen over fargene ved Kunsthøgskolen, særlig gjennom stofftrykk. Jeg lagde sprayflater på canvas, malte med fargepigmenter i vann, trykte mønster, fjerna farge igjen osv. I denne prosessen kom jeg etter hvert fram til mange spennende måter behandle farge og materiale på. Og jeg oppdaget en måte å skape en opplevelse av tredimensjonalitet, rom og volum, ved hjelp av lys, abstrakte fargeformer og et halvt gjennomsiktig medium – transparent silke. Når fargede silkeflak monteres ved siden av hverandre, med en viss avstand i mellom dem, oppstår en romlig oppfattelse av fargeformene. Slik var det mulig å gjøre farge til noe veldig konkret og tilstede i rommet, gjerne med format større enn kroppen, så pass tilstede at vi ikke ”kommer utenom”. Slik var jeg i gang med de store silkeflakene, montert hengende som objekter i rommet. Siden har jeg i stor grad fortsatt i denne tenkningen.

Jeg bruker ofte kubeformen, volum bygget opp av mange lag, som utgangspunkt, eller objektene kan være mer rektangulære og kanskje bestå av bare noen få lag. Lagene av sidestilte firkantede flater fungerer som en avklart tredimensjonal arena hvor mulighetene for farge- og formuttrykk er utallige.

Jeg arbeider ofte med nyanser av én hovedfarge om gangen (eventuelt sammen med svart og hvitt). Rødt er en favoritt. Men det kan være oransje, gult, grønt, blått, rosa. Det er som om jeg ”bader meg sjøl” i fargen når jeg holder på – jeg liker å kjenne på de ulike stemningene fargene gir. De abstrakte formene gjennom volumet kan ta utgangspunkt i sirkler eller ovaler, eller mer organiske former. Dette at formene rytmisk repeteres gjennom lagene, krever nøye planlegging når de lages. En tilleggsdimensjon er at fargepigmentene flyter i vann under innfargingen, noe som innebærer en risiko for uventede, men ofte velkomne hendelser. Det er beregning og risiko på samme tid.

Farge og form endres gjennom volumet når betrakteren beveger seg rundt objektet. Det er slik at farge ikke lar seg beskrive, og et visuelt kunstuttrykk viser noe som ord ikke kan uttrykke. Det må oppleves og sanses. Slik også med silkeobjektene.

Jeg pleier å si at jeg ikke forteller historier. Men jeg vil gjerne treffe noen sansepunkt hos betrakteren, gi mulighet for en umiddelbar opplevelse og undring.

Hvorfor ble du boende i Sogn og Fjordane?
På grunn av familie først og fremst. Det var litt uvant i starten å bo på et lite og oversiktlig sted der folk flest kjenner hverandre, men jeg satte etter hvert pris på akkurat det. Og det er fint for unger å vokse opp på et mindre sted med nærkontakt til masse aktiviteter. Så har vi blitt boende også etter at de er blitt voksne.

Hva er det beste med miljøet der du bor?
Leikanger er ei lita bygd med drøyt to tusen innbyggere. Men befolkningen er litt spesielt sammensatt siden Leikanger er administrasjonssted for Sogn og Fjordane fylke, med mange kontorarbeidsplasser for ingeniører og jurister for eksempel. Her ligger også Fylkesmannen, Statens Vegvesen region vest, Statlige kontor for NAV og Difi. Sogndal med et levende idretts- og høyskolemiljø ligger to mil lenger øst, og sammen utgjør dette et viktig og levende bo- og arbeidsmiljø som trekker folk fra inn- og utland, noe jeg synes er bra. Fantastisk natur med fjell og fjord er et trekkplaster i tillegg.
Samtidig har vi stillhet og arbeidsro. Atelieret mitt ligger i Gamlehotellet – et kontorfellesskap bestående av blant annet forlag, ingeniører, designer og forfattere. Og så har vi felles lunsj, et viktig innslag i hverdagen.

Hva savner du i ditt nære kunstmiljø?
Jeg savner å ha et kunstmiljø. Bevisstheten om og interessen for kunst er nok ganske utydelig blant folk flest her. Nå er jeg ganske innadvendt i arbeidsprosessen og liker å arbeide alene, men savner et diskusjonsmiljø og samvær med folk i samme situasjon. Vi er få profesjonelle kunstnere i fylket og avstandene er store, det er dyrt og tidkrevende å reise. Men mange av oss har god kontakt og noen treffpunkter får vi til, gjerne ved Sogn og Fjordane Kunstmuseum i Førde.
Bergen er den viktigste kunstbyen for meg. Jeg klarer å få med meg en del utstillinger og sjøl om jeg er litt på utsiden, føler at jeg har kontakt med folk jeg kjenner fra studietiden og fra møter i NK Vest-Norge. Jeg oppfatter kunstmiljøet i Bergen som inkluderende og at man vil hverandre vel.

Hva jobber du med for øyeblikket?
I mars åpner jeg utstilling i Lørenskog Kunstforening der jeg stiller ut tredimensjonale objekter i transparent silke, sammen med Mari Krokann Berge som viser collager og grafikk. Så nå holder jeg på med ferdigstilling til dette.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Jeg vil fortsette å lage nye opplevelsesrom. Jeg er åpen for veien videre og kan gjerne overraske meg sjøl litt. Imens søker jeg utstillinger av ulike slag og ser hva som skjer.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Da vil jeg nevne emaljekunstneren Solveig Haukaas fra Balestrand. Hun er en representant for mange arbeidssomme og veldig dyktige kunstnere som sitter litt utenfor allfarvei og arbeider jevnt og trutt med sitt eget uttrykk. Hun lager utrolig fine emaljebilder i et abstrakt formspråk i tillegg til at hun også arbeider med abstrakt maleri. Hun har deltatt på utstillinger og mottatt priser i utlandet, men går nok litt under radaren her hj