Fra festspillutstillingen 2018: Torbjørn Rødland «Fifth Honeymoon». Foto: Thor Brødreskift/Bergen Kunsthall

Kritikersamtaler: Erik Friis Reitan om Torbjørn Rødland: «Fifth Honeymoon»

Fotografisk hyperlengsel

Da jeg hørte at Torbjørn Rødland skulle være årets festspillutstiller, var reaksjonen min umiddelbart at dette var på høy tid. På nittitallet var Rødland del av et sagnomsust studentkull ved Kunsthøgskolen i Bergen, der flere markerte seg som eksponenter for et nytt, postmoderne og kontekstuelt uttrykk i norsk fotografi. Av disse er det kanskje Rødland som i størst grad har beholdt og rendyrket uttrykket sitt siden den gang. De fleste forbinder ham kanskje fortsatt med bildeserien hvor han iscenesetter seg selv som en ensom vandringsmann i sublim natur, slepende på en Rema-1000 pose. Et nærmest bokstavelig uttrykk for hvordan det moderne mennesket, gjennom sin kritiske refleksjon, gestaltet ved Rema-posen, er forhindret fra å bli ett med naturen. Her demonstrerte han noe som vi finner igjen i nesten alt han har gjort siden, nemlig bruken av dilemmaer og motsetninger. Det har vært interessant å følge med på hvordan Rødland over tid har utviklet måten han jobber med disse motsetningene på, fra det tydelige og nesten bokstavelige, til uttrykket vi møter i dag, som er langt mer subtilt og komplekst.

De siste årene har vi blitt vant til at når det skal være Festspillutstilling, ja da slås det på stortrommen. Omfattende installasjoner bygges, rommet transformeres og kunstnerne benytter gjerne spektakulære grep. Slik er det ikke med Rødland. Når jeg møter utstillingen, slår det meg hvor enkelt det hele er. Innrammede fotografier på vegg. Spesielt store er de heller ikke. Dette kler Rødlands bilder. Han jobber med et iscenesatt fotografi som i stor grad handler om historiefortelling, kontekst og assosiasjoner. Hvert bilde har en kompleksitet som lever godt med enkle og uforstyrrende omgivelser, det gir bedre rom for å dvele ved dem.

Mange er opptatt av formale aspekter ved Rødlands bilder, hvordan han jobber med overflate og tekstur. Personlig mener jeg at det ikke er her den mest interessante delen av hans arbeider befinner seg, men det danner en inngang til å diskutere mer dypereliggende konseptuelle problemstillinger ved arbeidene. Rødlands bilder bærer preg av at han er en dyktig håndverker, og når han fotograferer mennesker, bruker han gjerne profesjonelle modeller. Uttrykket er glatt, glossy og har en umiskjennelig “sødme” over seg, både i overført og direkte forstand, idet flere av arbeidene inneholder substanser som sjokolade eller honning, som også tittelen på utstillingen, «Fifth Honeymoon», spiller på.

Et eksempel er ankeret som er dyppet i sjokolade. Ankeret er gult og har en skinnende overflate som gjør at man fort assosierer til sukkertøy eller kaker. Ved nærmere undersøkelse viser det seg imidlertid at det må være laget av porselen? Denne dynamikken går igjen i mange av arbeidene; Et raskt reklamespråk som vanligvis kommuniserer i kjappe one-liners hvor budskapet skal tas inn på brøkdelen av et sekund, settes i spill og forvandles til formidler av subtile visuelle mysterier som krever en helt annen langsomhet enn hva det visuelle uttrykket skulle tilsi.

I bildet «Silent Scream» møter vi et mikro-drama, hvor en eldre, hvit kvinne ser rett inn i kamera mens ansiktet hennes er nesten oppi ansiktet til en skrikende mørkhudet kvinne. Uttrykket er som tatt ut av en skrekkfilm, men det tette utsnittet gjør at det er vanskelig å si om dette er en situasjon hvor det foregår vold eller sex, eller kanskje lek. Det kan godt være alle tre ut fra den sparsommelige informasjonen bildet gir oss. Det er et element av humor her, akkompagnert av en snikende følelse av dypt alvor. Klart er det i hvert fall at bak noen ganske banale motsetninger som ung/gammel, hvit/sort, skjuler Rødland mer kompliserte dilemmaer i spenningsfelt mellom banalitet og alvor, glede og sorg, humor og smerte. Imidlertid er det for det første vanskelig å få tak på hva de er, og for det andre hvordan de henger sammen. Denne ambivalensen gjør at latteren jeg fikk ved første øyekast fort setter seg fast i halsen. Heri ligger styrken i Rødlands arbeid: det er noe der, men du vet ikke helt hva.

Dette bringer meg over på et annet kjennetegn ved kunsten til Rødland som etter min mening har vært med i hele hans kunstnerskap: en nesten banal følelse av lengsel og nostalgi. Et eksempel hvor dette settes i relieff, er serien med nudister som han gjorde på nittitallet. Bildene viser nudister i naturlige omgivelser, men det virker ikke som om de helt får til det de prøver på – å bli ett med naturen. Alle har joggesko på. En kvinne ligger på et pledd i en tilsynelatende ubekvem stilling litt for tett på et vann. En annen står nærmest oppgitt vendt mot en haug med kvister, mens hun holder en stor pose i hånden. Alle bildene er badet i dette varme ettermiddagslyset om sommeren, som i hvert fall gir meg en sterk følelse av melankoli. De vil så gjerne, men omstendighetene gjør at det ikke går.

Dette er en følelse jeg kjenner igjen utstillingens eneste videoverk «Between Fork and Ladder». Dette er en musikkvideo hvor en ung gutt synger en nesten Disney-aktig sang hvor refrenget lyder «what are you supposed to do / when everything is up to you». Dette skjer i det samme melankolske sommerlyset, samtidig som gutten blant annet klipper ut bilder av «Pepe the Frog», et internett-meme som har blitt et uformelt symbol for den amerikanske høyreekstreme alt-right bevegelsen, som var med å få Trump inn i presidentkontoret. Her får den nostalgien som i de tidligere arbeidene handlet om en mer generell, romantisk lengsel en dagsaktuell politisk funksjon. Mange har pekt på at alt-right bevegelsen har sin årsak i at menn som har vokst opp med tradisjonelle mannsidealer ikke finner seg til rette i en ny, omskiftelig og globalisert verden. Mannsidealet er blitt metroseksuelt. Der menn før kunne fylle mannsrollen ved simpelthen å få seg en stabil jobb, forsørge en familie og generelt være streit og trygg, forventes det nå mer, og hatet vokser når disse mennene opplever seg forbigått på et, for dem, komplisert og uoversiktlig kjønnsmarked. Samtidig blir de tradisjonelle jobbene borte eller flytter til utlandet.

Gutten i videoen framstår derfor nærmest som en parodi på hvordan den ytterliggående høyresiden ser seg selv som uskyldige ofre for et system som marginaliserer dem. Men vent litt, det gutten klager over, er jo en bekymring man heller skulle tro at brydde den tradisjonelle mannen, han som har byrden av alt ansvaret – when everything is up to you. Men hva vil det si når denne forventningen ikke finnes lenger? Alt er jo ikke opp til mannen lenger.

Som med alt Rødland gjør, ligger denne tolkningen nesten helt og holdent i assosiasjoner vevet inn i visuelle cues, som et internett-meme som selv allerede er fylt opp med mening gjennom sin bruk og appropriasjon i et gigantisk system av meningsforskyvning. Sånn sett beholder Rødland fortsatt en fot solid plantet i det postmoderne nittitallet han vokste opp i som kunstner.

Denne kompleksiteten og ambivalensen i hvert bilde, det at hvert av dem roter betrakteren inn i tilsynelatende endeløse assosiasjoner og dilemmaer, gjør at jeg skulle ønske utstillingen hadde vært enda enklere. Mengden arbeider er litt for stor til at man klarer å bruke nok tid på hvert arbeid, eller å få oversikt nok til å knytte koblinger mellom dem. Her kunne Rødland med fordel rendyrket den enkle estetikken i utstillingen enda mer, slik han rendyrker hvert enkelt bilde ned til millimeterpresisjon. Når det er sagt, så blir konklusjonen at dette er en solid utstilling og en bekreftelse på at Rødland fortsatt er den viktigste norske fotografen i sin generasjon.

Erik Friis Reitan

 

Teksten ble skrevet i forbindelse med Kritikersamtaler 30.mai, 2018. Panelet besto av, foruten Friis Reitan, Øivind Storm Bjerke og Kirsti van Hoegee.

Du kan høre hele samtalen her.

Les van Hoegee sin kritikk av utstillingen «Orientering» her.

Erik Friis Reitan er kunstner og for tiden doktorgradsstipendiat ved fakultet for Kunst, musikk og design (KMD). Arbeidene hans tar utgangspunkt i forholdet mellom teknologi, natur og persepsjon, og han benytter fotografiske overflater som et råmateriale for å skape installasjoner i gallerirommet. I tillegg til kunstpraksisen sitter han i styret for Norske Billedkunstnere (NBK), og har også vært involvert i undervisning, kuratering og kritikk.