Kritikersamtaler: Liv Brissach om «O Superman to Girls, Tricky» ved Bergen Kunsthall

O Superman to Girls, Tricky. I Am Here, Where Are You: On Vocal Performance
Laurie Anderson, Black Quantum Futurism, Lizzi Bougatsos, Nicholas Bullen, Jem Cohen, Attila Csihar, Ian MacKaye, Steve McQueen & Tricky, Moor Mother (Camae Ayewa), Stephen O’Malley, Tony Oursler, The Poetics (Mike Kelley & Tony Oursler)
Kuratert av Mark Beasley
Bergen Kunsthall
25. august – 15. oktober 2017

Tidsperspektivet i denne utstillingen, som den USA-baserte kuratoren, Mark Beasley, har laget spesielt for Bergen Kunsthall, trekker en linje fra den tiden Thatcher og Reagans storpolitikk kom på banen (ca. 1980) til vår egen samtid. 2017 – et år vi kan forestille oss får stor historisk betydning i en ukjent fremtid, med blant annet Trumps innsettelse som USAs 45. president og Theresa Mays post-Brexit-krise som milepæler.

I forskjellige medier, deriblant lyd- og videoinstallasjoner, samlingsmontre og et eget performanceprogram, presenterer utstillingen et knippe amerikanske og britiske kunstnere som i sine respektive samtider har vært opptatt av å utforske stemmebruk som en agering mot status quo. I den forstand er det en utvidet punk-impuls som oppleves som drivkraften bak utstillingens sammenfletting av stemme som materialitet, politikk og eksperimentell teknologi.

Et viktig spørsmål jeg opplever at utstillingen legger opp til, utover at den historiske gjennomgangen av stemmefenomener er interessant i seg selv, er hvordan kunstnere kommer til å respondere på vår egen samtid. Den eksperimentelle musikeren og poeten, Moor Mother (Camae Ayewa) – som er representert både med soloarbeider og med verk av duoen Black Quantum Futurism som hun er en del av – er en pådriver for slike spørsmål. I en installasjon som består av lyd, poesi i plakatformat og to speil bearbeider Moor Mother – som er en selvutnevnt Afrofuturist – historiske traumer, afroamerikansk samtid og proteststemmer på gaten i noe som kan minne om en ikke-lineær tidsreise. Dette er et verk som i stor grad handler om hvordan rasepolitikk fortsatt treffer afroamerikanske kropper og om hvordan man kan re-konfigurere historien.

Slik oppleves verket som en agering på noe spesifikt amerikansk, i likhet med hvordan mange av de andre verkene faller inn under spesifikke amerikanske og britiske kontekster. Det er en klok strategi at utstillingen velger å formidle disse verkene som eventer der politikk, historie og geografisk kontekst er sammenvevd, heller enn at vokalens materialitet isoleres fra dens mangfoldige roller blant subkulturelle grupper og minoritetsstemmer. Samtidig gjør denne strategien, og utvalget av kunstnere, at man lurer på hva utstillingen gjør akkurat ved Bergen Kunsthall. Jeg savner et tiltak som gjør at den overskrider de lokale kontekstene og gjør seg mer tilgjengelig. En katalog kunne bidratt til å løfte dette omfattende materialet O Superman to Girls, Tricky tar for seg enda et hakk opp fra undergrunnen. Alternativt hadde man lettere forstått denne utstillingens rolle akkurat i Bergen om Beasley hadde inkludert eksperimentelle stemmer fra den norske eller Bergenske kunstscenen.

 

Liv Brissach

 

Liv Brissach er en Oslo-basert kunsthistoriker med utdanning fra Universitetet i Oslo (MA) og University College London (BA). Som frilansskribent har hun blant annet skrevet for Kunstkritikk, Billedkunst og Munchmuseet i bevegelse.

Teksten er skrevet i forbindelse med Kritikersamtaler som ble holdt på Landmark 5.oktober 2017.