Still fra Enrique Ramirez, Sailors, 2017. 2K Video, 17 min

Kritikersamtaler: Om Screen City-biennalen av Stian Gabrielsen

Screen City Biennale
Forskjellige steder i Stavanger
12-31.oktober, 2017

Ekstatisk underskudd

Migrating Stories er tittelen på årets utgave av Screen City, Stavanger-biennalen dedikert til «det utvidede bevegelige bildet» som i år arrangeres for tredje gang. Migrasjonstemaet er heftet med en visst fremtidsskepsis. Stilt overfor oppgaven med å finne seg til rette i en verden der den gamle orden er ved å bryte sammen, grenser går i oppløsning og katastrofen, både den personlige og den globale – endog planetariske – lurer like om hjørnet, kan man fort fristes til å dvele ved historien, til å holde fast ved det kjente, det som allerede har eller er i ferd med å gå tapt. Fremtiden er et mørke som kryper på en, noe truende, håpløst, ugjennomtrengelig. I Maria von Hausswolffs Alien Tourist (2017) er vi vitne til en serie dramatiske tablåer der menneskefigurer, enten enkeltvis eller i gruppe, opptrer i statiske formasjoner og positurer i et trolsk landskap som kvikt og nådeløst slukes av det omkringliggende mørket.

Biennalen er oppdelt i fire avdelinger med hvert sitt temaord. Hausswolfs film inngår av avdelingen Alienation, som ble vist i en kinosal. Symptomatisk for Alienation-programmet er lett nostalgiske, individfokuserte beretninger og scener som, lik Hauswolffs, utspiller seg i lyrisk-dystre omgivelser. I Søren Thilo Funders Swerve (You’re Gonna Die Up There) (2016) tas vi med på en biltur gjennom en by nattestid, tonesatt av strykere; I Yael Bartanas Tashlikh (Cast off) (2017) faller en lang rekke personlige rekvisitter gjennom luften med en fjern og svart bakgrunn drysset med lysende partikler som får den til å minne om en stjernehimmel.

En av videoene i programmet lyktes imidlertid med å frigjøre seg fra dette melankolske cinematiske patoset. I Shezad Dawoods It was a time that was a time (2015) følger vi et intimt, karnevalesk rituale i strandkanten, ispedd avstikkere til et slags akvarium der mennesker med motorsykkelhjelmer poserer foran fete seler som svømmer rundt bak glasset. Omgivelsene er preget av sivilisatorisk forfall, et ødeland dekorert med rustne bilvrak, bygningsruiner og spor etter fallert industri, og deltagerne er kledd i kreasjoner av filler, pels og plastposer, men situasjonen er dynamisk, feirende nesten. En vilkårlig og kakafonisk cinematografi hamrer inn det ekstatiske budskapet; rulleteksten opplyser at filmen er spilt inn på «funnet» film i ulike formater og med ulike optikker. Deltagerne i den kollektive seansen videoen springer ut av, har også byttet på å være kameraoperatør. Om ikke direkte optimistisk, insisterer i hvert fall It was a time that was a time, med sitt sosialt engasjerte og ekstatiske modus, på fremtiden som en levelig mulighet.

I katalogen skriver kuratorene om holdningsskiftet som har funnet sted i relasjon til migrasjon. Der begrepet tidligere var knyttet til progressive forestillinger om «en grenseløs europeisk region» og en kosmopolittisk livsstil med appell til yngre generasjoner, har de senere årenes populistiske dreining i politikken i samband med den økte innvandringen, gjort at begrepet i dag hovedsakelig knyttes til migrasjonens negative årsaker og konsekvenser. Innvandringsdebatten zoomer inn på omkostningene den pågående massemigrasjonen har for samfunnet og enkeltindividet, med det menneskelige og politiske dramaet som utspiller seg i Middelhavet som naturlig gravitasjonspunkt. I Enrique Ramirez verk Sailors (2017) refereres det talende til innvandringsminister Sylvi Listhaugs mediestunt fra i fjor der hun lot seg avbilde duppende i Middelhavet i en oransje redningsdrakt. Ramirez har utstyrt fire menn fra lokalsamfunnet med innvandrerbakgrunn med tilsvarende redningsdrakter og hvert sitt seil. I en video installert i Stavanger Maritime Museum, kan man se disse små menneskelige seilbåtene drive planløst rundt i åpent hav, som komiske refleksjoner over det migrerende subjektets juridiske og eksistensielle utsatthet.

Man kunne antatt at en ambisiøs kunstmønstring som Screen City i større grad ville vinklet temaet migrasjon på måter som var mindre lakoniske, individfokuserte, bakoverskuende og politisk-indignerte. Migrasjon knytter ikke nødvendigvis bare an til fluktens individuelle tragedie og det etisk-økonomiske dilemmaet statene, som skal ta imot migrasjonsstrømmen, stilles overfor. Selv når migrasjonen fører med seg tragedier og kollapser, personlige så vel som samfunnsmessige, er det også et dynamisk aspekt her som – selv om det langt fra kan hevdes å være udelt positivt – bærer i seg en konstruktiv kime som kunne vært utgangspunkt for artikuleringen av en mer bejaende relasjon til fremtiden og dens sosiale potensiale.

Selv om en slik vilje skimtes av og til – mest eksplisitt hos Dawood – er det overordnede inntrykket at Migrating Stories sliter med å se forbi det geopolitiske nået. Innslagene av fremtidsrettet medieteknologi som augmented reality, Oculus rift-briller, interaktive GPS-guidede turer og ansiktsgjenkjenning kompenserer ikke denne nølingen. Kanskje er den en konsekvens av den utfordrende oppgaven det er å skulle forholde seg til en fremtid som truer med å kaste om på absolutt alle koordinater, som ikke har andre definitive egenskaper enn et svimlende potensiale. I HC Giljes video Barents (mare incognitum) (2017) installert i en container på brygga, svirrer et klassisk naturpanorama med utblikk over åpent hav rundt og rundt til magen vender seg hos seeren og man til slutt snur seg vekk av frykt for å kaste opp. Oppfordringen er å trosse sjøsyken og holde blikket festet til man begynner å hallusinere.

Stian Gabrielsen

Stian Gabrielsen (f.1981), bosatt i Oslo, er skribent, kunstkritiker og kunstner, med en mastergrad fra Kunstakademiet i Oslo. Han skriver jevnlig for det nordiske kunsttidsskriftet Kunstkritikk, hvor han i en periode har virket som norsk redaktør. Han har også skrevet fiksjon, deriblant kortromanene, Sstrangling Ffrozen Fflamingo (Frenetic Happiness, 2014) og Passasjerene (Novus forlag, 2014). Siden 2015 har han vært med å drive visningsstedet Diorama i Oslo.

Teksten ble skrevet i forbindelse med Kritikersamtaler 19.oktober, 2017, som ble holdt på Stavanger kunstmuseum. Hør også lyden fra samtalen her.