Kritikersamtaler: Siri Borge om Hanne Lippards «Ulyd»

Samtykke med en gardin

Hanne Lippards separatutstilling «Ulyd» i Kunsthall Stavanger gjorde ikke det største inntrykk på meg da jeg tok et første, kjapt overblikk i de fem, relativt tomme, hvite rommene utstillingen besto av. To rom inneholdt kun høyttalere, ett rom viste et videoverk og en benk, ett rom hadde skrift på veggen og i det siste rommet hang det plaketter i plexiglass med korte tekster. Jeg kom rett fra Stavanger Kunstmuseums “Kvinne”-utstilling der eksplosiviteten, humoren og kraften i de snart 40 år gamle arbeidene gjorde et formidabelt inntrykk. Å jekke seg ned til å gå inn i disse subtile, minimale arbeidene, var ikke lett, selv om «Ulyd» omhandlet noen av de samme problemstillingene: Kvinners verbale uttrykk som er blitt kuet, begrenset og sensurert.

Verket som først pirret nysgjerrigheten min var “Cunts”, noen labia-liknende gardiner som separerte enkelte rom. Man måtte skyve den glatte, rosa tekstilen til side for å entre nye deler av utstillingen, og der oppsto problemet; har man lov å ta på kunsten? Man må selv ta avgjørelsen, se an situasjonen for å så ta en overveid avgjørelse om det er greit eller ikke – og koblingen til samtykke i seksuelle relasjoner ble nokså klar. Jeg undret meg om en voldtektsmann ville dratt gardinen uvørent til side, eller pause et øyeblikk før den uunngåelige penetreringen inn til neste rom.  

Jeg tok så fatt på lydverkene, og startet med installasjonen «No Answer is an Answer», hvor tre høyttalere pekte mot hverandre i en større trekant, elegant utstyrt med et dunkelt lys som slo seg sakte av jo mer man slappet av, og jeg la meg umiddelbart ned på kunsthallens vegg-til-veggteppe og lot både puls og sinn synke inn i det poetiske lydbildet.

Verre var det med verket “Blunt”, det andre lydverket av de to. Dessverre er det problematisk å vise lydbaserte verk i tomme rom hvor ord og lyder forsvinner i dårlig akustikk, og dette blir spesielt uheldig når det er en utstilling som tar for seg hvordan kvinner konsekvent både har, og fortsatt blir, stilnet. I dette tilfellet var det gjerne meningen at verket «Blunt», bevisst brukte lydforholdene som et grep for å forvrenge og fordreie ordene – og skape et abstrakt lydbilde av et allerede abstrakt lydspor.

Men videoverket «Ladyfolds» led under den samme problematikken, og det tok mye energi og krefter å sette seg inn i videoen. Likevel var det bryet verdt, da dette verket knyttet utstillingen sammen, og man kunne se hvordan samtlige verk både kompletterte og kontekstualiserte hverandre.

«Ulyd» er en utstilling man ikke kan suse gjennom, man må dedikere seg til den, noe som resonnerer med tematikken Lippard tar for seg. For hvis kvinnens stemme avfeies, blir samfunnet fattigere, og stanser man ikke opp og absorberer Lippards budskap, har man gått glipp av hele utstillingen.

 

Siri Borge

Hanne Lippard «Ulyd» ble vist ved Kunsthall Stavanger 30.august – 21.oktober, 2018.

Teksten ble skrevet i forbindelse med Kritikersamtaler 11.oktober, 2018. Panelet besto av Arve Rød, Liv Brissach og Siri Borge.

Siri Borge er utdannet fra Kunsthøyskolen i Bergen i 2014 og er basert i Stavanger. Borge jobber med skulptur, installasjon, performance, foto og film, og hennes arbeider kan gjenkjennes ved hennes sterke feministiske og sosio-politiske engasjement, og ved hyppig bruk av humor. I tillegg til sitt virke skriver hun jevnlig kunstkritikk for fagtidsskriftet Billedkunst.

 

Se Arve Rød sin kritikk av Anna Ihle sin utstilling ved Rogaland Kunstsenterher