Andreas Dyrdal

Navn: Andreas Dyrdal
Kommer fra: Bergen
Bor: Bergen
Utdannelse: Master i Kunst ved Fakultet for Kunst, musikk og Design (UiB, 2017), Postgraduate Diploma in Performance (Laban Centre London, 2004) og Bachelor (Hons) Dance Theatre (Laban Centre London, 2003).

Hva jobber du med?
Jeg jobber i all hovedsak med fotografi, objekter og tekst, der førstnevnte er det mest sentrale.

Hva inspirerer deg?
Jeg mener selv at jeg er veldig dårlig til å la meg inspirere og jeg har ment over en ganske lang stund at det er veldig få singulære ting som inspirerer meg, selv om jeg er klar over at dette selvfølgelig ikke alltid er tilfelle. Jeg tenker over denne mangelen som en konsekvens av at jeg ikke er et spesielt spontant menneske, i den forstand at jeg ikke blir forført av umiddelbare øyeblikk, men at jeg trenger tid til å fordøye dem først. Det er mange ting jeg opplever, ser på eller erfarer, som viser seg å bli sentrale i arbeidet mitt, men de tenderer alle til å måtte gå gjennom en periode der jeg må vurdere om de er tilstrekkelig meningsfulle for meg. Det er ofte først når jeg har funnet ut at jeg faktisk husker en ting mer enn andre, eller kan og vil jobbe med noe, at disse tingene blir inspirerende. Det sagt, så kjenner jeg en følelse av glede når jeg ser Jeff Wall snakke om fotografiene sine, eller når jeg ser noe som minner meg om noe kjent ukjent.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Min kunst er sterkt preget av min tidligere bakgrunn som utøver og skaper av sceniske verk, og ofte når jeg ser på kunst er det verkets ”fjerde vegg” jeg ser, eller hvordan kunstneren opererer i den. I mitt tilfelle fører denne måten å se på til en hel rekke utfordringer når det gjelder det å skape, fordi jeg tror jeg må være bevisst på at mine verk bør prøve å behandle mitt forhold til tingene jeg skaper, på en eller annen måte. Hvordan skal man omsette og investere i idéer, under problemstillingen av at både en selv og verket, stort sett navigerer en konstruksjon? Et skuespill? Og: i en visningssituasjon som er preget av at noen vil se på eller ta del, hvordan kan man utnytte, samt diskutere kritisk nettopp sitt eget forhold til oppføringen av sitt skuespill? Hvordan kan man skape en diskusjon rundt sin egen ganske sensitive posisjon i arbeidet?

I masterarbeidet mitt – ”CSL/CSR (Centre-stage-left/Centre-stage-right)”; et scenebein som fotografi, eller like ens omvendt – bar arbeidet preg av disse utfordringene, samtidig som jeg også måtte navigere fotografiet – et i seg selv teoretisk problemfylt medium. Sammenstillingen mellom et scenebein, som i seg selv er en romslig anordning ment til å maskere vekk virkeligheten, utført som et fotografi, som i seg selv setter fokus på noe, skapte en attraktiv motsetning som jeg følte kunne mobilisere publikum til å ta del i min egen navigasjon av disse motsetningene. Som en konsekvens ble CSL/CSR skapt for å kunne opptre både med og uten publikum samtidig, der friksjonen mellom disse to polene kunne tilrettelegge for en diskusjon om tilstedeværelse og fravær.

Til en viss grad er mangel som tematikk sentral for meg, men også muligheten for å knytte et slags systematisk forhold til det som føles mangelfullt – for å skape noe positivt. Fotografiet er på den måten et ganske adekvat medium å jobbe med, fordi det stort sett mangler det fysiske som blir avfotografert, mens det samtidig har en kapasitet til å representere en slags ubetinget realisme. For min egen del, og i bunn, ligger alltid tiden som går, og ofte føles det som det er tiden som går jeg ser på og vil vise, fordi det føles som om det bare er gjennom tid at det mangelfulle kan bli fylt med noe positivt – gitt en form, en overflate, og et innhold. På sett og vis er det ofte prosessen med bearbeidelsen av det mangelfulle som inspirerer meg.

Hvorfor ble du boende i Bergen?
Jeg ble vel egentlig aldri boende i Bergen, siden jeg tok utdanning i London og bodde tilsammen 14år ute (London/England og Porto/Portugal) før jeg kom tilbake i 2014. Noen ganger føles det dermed som om jeg akkurat har kommet tilbake.

Hva er det beste med miljøet og byen?
Som bergenser så tror jeg at jeg lider av en slags umettelig kjærlighet for min egen by, uansett hvor mange pauser jeg må ta fra den innimellom. Miljøet opplever jeg som fokusert, men også litt uoversiktlig, fordi folk jobber mye, men er spredt rundt i tilsynelatende forskjellige konstellasjoner og på forskjellige steder. I og med at jeg er nyutdannet, føler jeg at det er mange kunstnere jeg ennå ikke vet om og som jobber i Bergen, men det blir interessent å se hvem disse personene er. Til nå har erfaringene med miljøet vært bra og det at andre trives her gir miljøet en kraft som er veldig positiv.

Hva savner du i det bergenske kunstmiljøet?
For å være helt ærlig så kan jeg ikke trekke de store linjene ennå, fordi miljøet er så ferskt. Samtidig så er det viktig å si at overgangen fra institusjonen KMD, med alle ressursene som et slikt sted har, til det profesjonelle, bydd på utfordringer.

Hva jobber du med for øyeblikket?
Jeg har mange ting jeg jobber parallelt med, men fokus akkurat nå er en utstilling for Galleri Kraft i Bergen som skal åpne 3. november, samt å skrive søknader.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
En viktig ting for meg etter fullført master har vært å løse opp i ”master-boblen”. Jeg har brukt en del tid på å finne tilbake til det rette fokuset for arbeidet og prøver å løse meg selv litt opp, samt komme inn i en arbeidsrytme. Jeg føler selv at jeg egentlig ikke har kommet skikkelig i gang, men denne høsten vil sette en retning.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Keramiker Gunnar Thorsen, som også er min far. Det er noe uanstrengt menneskelig og forførende ved tingene hans, som setter sansene i aktivitet på en måte som gjør at ord føles overflødige.