Hva jobber du med?

Jeg jobber med flere ulike uttrykk og alltid i forhold til prosjektets innhold. Ofte fører en materialnysgjerrighet meg til tredimensjonale arbeid.

Hva inspirerer deg?

Det taktile møtet med materialet, all form for urettferdighet og eksistensialisme.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?

I møte med materialet har jeg fra barndommen av skapt fiktive rom. Sagflis, skruer, malingsrester og demontering av bilbatterier var ingredienser i en ukontrollert lek på båtbyggeriet der jeg vokste opp. Nå, som den gang, personifiserer jeg og går i dialogen med materialet. Jeg inspireres gjennom det taktile møtet med materialet og lar det erfarte være ledemotivet gjennom arbeidsprosessen. Videre oppsøker jeg fagfolk fra direkte relevante eller tilgrensende fagfelt for å utvide mine erfaringer, tilspisse- og tydeliggjøre problemstillingene.
Enkeltindividets sårbarhet i samfunnet er et gjennomgående tema for meg, og dermed også spørsmål om makt. Hvor ligger makten til å definere hva som har verdi i samfunnet -og i kunsten?

Hvorfor ble du boende i Stavanger?

(Frukten faller ikke langt fra stammen.) Jeg elsker det åpne landskapet her og samtidig tilgangen på fjellene – det føles trykt å godt å bo nær familien min og som enslig mor har det vært nødvendig for å kunne jobbe med kunst.
Jeg er engasjert i den lokale kunstpolitikken og takket være det lokale kunstmiljøet har vi landets beste arbeidsforhold ved Atelierhuset Tou Scene. De fleste kunstinstitusjonene her i byen er i dialog med hverandre, dette fører også til at kunstnerne i byen engasjeres og det hele virker samlende.

Hva er det beste med miljøet og byen?

I felleskap jobber vi for å framsnakke kunsten, det gir mening. Jeg opplever Stavangers kunstmiljø som åpent der alle generasjoner deltar. Dette er også veldig inspirerende i forhold til en kunstkarriere – da skal du være utholdende! Vi har hatt utfordringer og splittelse i miljøet, men over tid har vi klart å tilgi hverandre og nå går vi videre sammen. Dette speiler et livsløp som det er fint å være en del av.

Hva savner du i det stavangerske kunstmiljøet?

Jeg savner en høyere utdannelsesinstitusjon og den diskursen det medfører.

Hva jobber du med for øyeblikket?

Jeg har i skrivende stund fått melding om at Cato Løland og jeg har fått kritikk fra Trond Borgen i Stavanger Aftenblad for duo-utstillingen vår” Tid” på Bryne Kunstforening. Den skal jeg lese. Dagene fortsetter på atelieret hvor jeg skal i gang med å lage silikon former, det blir en utfordring for det er flere år siden sist.
Nå jobber jeg med to prosjekter. Det ene er et temporært prosjekt som har tittelen:»Find Your Eyes Vol. 4″. Dette finner sted på Kunstøya Sjølyst i Stavanger og er kuratert av Monika Wuhrer. I korthet jobber jeg her med en intervensjon som setter fokus på gentrifiseringsbegrepet. Verket inneholder historiske fakta om øya som var deponeringsstasjon for ballastjord i seilskutetiden og knytter dette opp mot ny boligbyggingen på øya.
Det andre er et bestillingsverk; Gråtaslagjet, som er et samarbeid mellom kammerensemblet Song Circus, komponist Nils Henrik Aasheim og meg. Produsent er Liv Runesdatter. Utgangspunktet for prosjektet er feleslåtten Gråtaslagjet, fra Bjerkreim i Rogaland. Til dette prosjektet har jeg laget en struktur der jeg leser slåttens brutale historie sammen med hardingfelas underklanger. Mitt bidrag vil bestå i produksjon av skulpturelle objekter som kan inngå i film som scenografiske elementer og kostymer. Gråtaslagjet har urpremiere på Ultima festivalen i Oslo og skal videre til Aberdeen og Borealis eller Ny Musikk Bergen i 2018.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?

Å fortsette med mitt arbeid. Våge å være kritisk og samtidig sørge for å smile mer. Fortsette med å oppdra både meg selv og sønnen min til å være gode medborgere i en underlig og sammensatt verdenen.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?

Åse Anda fortjener å få mer oppmerksomhet. Hun er i bunn grafiker, men jobber også med malerier, tekstiler og video. Hun undersøker fargeflaten om og om igjen og gjennom små nyanser og forskyvninger kommer hun stadig frem til intense og vibrerende komposisjoner. De siste årene har hun hatt en enorme utvikling og eksperimentering det inspirerer meg at hun våger å bevege seg utenfor det trygge. Jeg har også stor sans for Agnes Tiffons kunstnerskap. Hennes kunst er som dokumentasjon av et liv. Hennes skulpturer, installasjoner, performanser og tanker om kunst oppdages sakte over tid. Det er inspirerende å se hvordan hun lever i kunsten. Jeg er heldig som får gleden av å tilbringe tid sammen med henne, der hun bor, langt inni Lysefjorden.  Jeg vil også nevne Susanne Christensen, hun flyttet i 2017 tilbake til Danmark etter en 32 år lang karriere som billedkunstner i Stavanger/Sandnes. Med sin kunst og sitt engasjement var hun en viktig pådriver for å fremme en kritisk diskurs omkring kunst i vårt miljø.