Tanken 0 – Torgrim Wahl Sund

KNIPSU

30.11.18 – 16.12.18

Den nordlige grensen av området
følte seg, fortalte meg
– Kom!

Morgengry
i meg dugget du.
Du drømte deg.
Virkelig?
Jeg vet jeg.

Du, bærer av ansikt.
I deg renner en navnløs elv.
Ved elvens bredd, en ape.
Bunn over grunn. Vann.
Løs meg i suppen
renner stille:
– Alle skal ta ansiktet av.

Egentlig ikke her. Det bare skjer.
Nå tror jeg.
I morgen vet jeg ikke.

– Hvem?
– Jeg er jaget jord.
Rom vesen
etter aper
bevegelsene.
Sier det jeg burde,
og oppfører meg
med et snev av villskap.
Ingen hatter passer.
Alle ting å tenke på.

Hodet inn i en sky
en opplyst sky
opplyst innenfra
opplyst av støy
av forførende elektrisk lys
lys fra lykten
flakkende
over veier slyngende
bygget av drømmer
bygget av barn
Ikke som en muldvarp midt i natten
glemte kjørelysene på.

Strømmen, det er du!
en elektrode lyser opp et minne
som et glimt i natten, lyn!
et frosset glimt.
Etterbildet, støv.
Hjernen lyser opp en siste gang.

Ha- ha!
Ho- ho!
Hadet hodet!

Spres som ugress fra
emosjonelle gaver
over følelsesmessige ruiner

og

tanken 0
null

Øynene om natten
de etterlattes eneste lamper.
De elsker varmen i et falmende minne.
Du kan se det på bildet.

– Er kroppen bare noe vi har på?
Membranen, kroppsmembranen?
– Minnet har også en membran.

Hjernens tentakler har enda ikke festet seg.

Reiser seg, først
bare ramle og ramle,
siden bare ramle og ramle
så bare ramle og ramle.
Alltid, bare ramle og ramle.

Fugl fløy fra øyehulen, et lys følger den.
Hånden i myk mose.
– Det som varer er endring.

– Naturen må ta vare på fugler.
– Skjønnhet så banebrytende at…
fugler… fugler… å gråte er en mulighet,
skjønnhet avhengig av distanser i rom.
– Av tallmessige forhold?
– Planetene – solen, relasjoner mellom tall.
– Du finner tomhet i degselv. Essens.
– Styggere og svakere skal du bli, ubarmhjertig,
spør en spurv i en busk, bli bekk!
Lenge oppstod du
i form
av
gulp
fra en fugl.

Denne gangen enda høyere,
i morgen, vend kartet,
åpenrom, som hennes barn.
Gravitasjon, individ, molekyl,
et svart atom, udelelig punktum,
viske det bort
hviske.

– Se hvem som er her igjen!
Seilende gjennom lufta.
Og, jeg som hadde avskrevet deg:

Gakken!

Svartfuglen, kan nulle ut livet,
eller bruke tyve år,
fører space- djunken gjennom
det bankende rommet
med forkullet hånd.

For hånd
hold, ikke holde
hånd
for hold
ikke holde
hånd.

– Hva kan du komme på?
– Sengeposter, stjernetåke…
dalende frø. Ansikt, tunge,
tale, tyde en hånd.
Å speilvende en grøft.
– Det er mye som kan gå galt!
– Ingenting, jeg kommer på!
Lommebok.

Gardinet går ned
rundt apens øyne
penger

Dette belegget dekker meg.
En flat velsignelse. Søvn.
En krystallklar bakrusbobble.

Universet i bobblene i vasken.
Speilbildet ditt driver rundt i boblene,
i vasken, i sluken.
– Bli borte, bli bekk!
– I bunnen på enhver eksistens
er en sluk. Vannet fra springen,
vask, det forsvinner ned raskt,
mye raskere…
– Er sluken en lås?
– rekkefølgen i rotsystemet?
– Dette vannet er deg,
eller bærer deg, alltid.
– Raskt, mye raskere.
Igjen, før vi rekker å sortere
oss selv på plass, eller i det hele
tatt forstå hvordan og
hva vi skal gripe, men:
Eldgammel?
Fra et punkt som gav frukt,
hjertet i et glass tonic.
Jeg er fortsatt i livet,
og jeg ønsker å drikke litt øl.

Før vi går inn i det reneste rommet
fra der
det motsatte av å erfare
det motsatte av å erfare
det
motsatte av å erfare

du sier:
ikke ta søken så seriøst
ikke ta livet så seriøst

At noe for ens egen del
kan tilstøte
at det kan være en god måte å gå på
å gå i tåke
å gå i feber
å gå og løpe langs veien.

– Døden kjenner ikke seg selv.

Fra denne tanken 0

Et annet sted
et
annet
sted
et annet sted
et annet sted et annet sted
annet sted.

Vinden igjen
bruset fra
talløse variasjoner
viddene og fjellene i Norge.

Vinden var her før oss
før bortgjemte bjørkeskoger.
Ingen aper.
Alle barn av barnåler.
Bare biller i ditt løv.
Ditt hår ikke lengre da blondt,
men rødt som ild,
dovent som et slør langs stammen.
Luften er klar.

Holde. Hånden. Holder.

Et sted er det. Alltid.
En ny morgen
å snø og så se.

Tekst: Torgrim Wahl Sund

Åpning fredag 30.november kl 19. Etter dette er utstillingen åpen lørdag og søndag, kl 14- 18, frem til 16. desember.

Torgrim Wahl Sund bor og arbeider i Bergen.
Gjennom tegning, grafikk, maleri, hybride teknikker og installasjon utforsker han konsentrasjon og oppløsning, hvor forholdet mellom lys og mørke får en parallell i deler og helhet. Gjennom delene, det partikulære, og det amorfe, udefinerte, utflytende, utforsker jeg hvordan helheten settes sammen og forstås. Undersøkelser av de mer sårbare sider ved menneskets natur som individ og som art; bevisstheten om livets flyktige karakter.

Wahl Sund har etter master ved Kunsthøgskolen i Bergen, blant annet stilt ut ved House of Foundation (Moss), Kreutzberg Pavillion (Berlin), NOoSphere (New York) Space Dike (Tokyo) og Norske Grafikere (Oslo).
Verk av Wahl Sund er innkjøpt av Nasjonalmuseet, National Taiwan Museum of Fine Arts, Universitetet i Bergen, Hordaland Fylke og Upsala Kommun.