Utstillinger med duoen KNEIP og Andreas Dyrdal

KRAFT Bergen

3.11.17 – 23.12.17

GALLERIET
03.11.2017 – 23.12.2017
KNEIP
JØRGEN PLATOU WILLUMSEN & STIAN KORNTVED RUUD

sirkel, seismoksop, oxi, maske, bord, lin, benk, blyant, eik, kull, blå, penn, skje, linjer, refleksjon, titan, stol, tre, cyanoacrylate, transistor, rystelse, uro, firkant, stearin, stål, oksidasjon, maleri, messing, passer, resonans, resistor, skriver, skål, betong, plate, henger, lys, kjeks, redskap, rund, valnøtt, papir, lampe, kondensator, furu, glass, akustikk, ansikt, kobber, parallell, polyuretan, tralle, krets

For tre år siden sto JØRGEN PLATOU WILLUMSEN og STIAN KORNTVED RUUD ovenfor et valg.
Om de skulle ta del i en verden styrt av masseproduksjon og profitt eller skape sin egen plattform hvor de selv kunne styre verdiene som ligger til grunn for de valgene som tas, og de objektene som produseres. Kneip ble etablert som en felles plattform der de utvekslet ideer, teknikker og kunnskap. En plattform der de kunne selge produkter laget av dem selv med et bevisst forhold til materialer. Individuelt hadde de hele tiden jobbet med kunstprosjekter på siden, og design i fellesskap. Med Kneip åpnet det seg en mulighet der de kunne kombinere alt de fant interessant. Småskala produksjon, eksperimentering med material egenskaper til rene kunst installasjoner. Kneip gikk fra å være en felles plattform til å bli et felles prosjekt.
—————————–

HVELVET
03.11.2017 – 23.12.2017
BEFORE BALLOONS
ANDREAS DYRDAL

Gummi-ballongen—noe som jeg nylig har tenkt over, men kanskje ikke har vært fullstendig bevisst på—må stå i entusiasmens tegn. Ikke sjeldent er det ballongen som vektlegges når siste prikken over i-en skal legges, eller henges er det vel, i det som på alle måter kan tolkes som en situasjon av vesentlig festlig karakter og lek. Det er gummi-ballonger man tenker på når man skal gjøre gøy gøyere, og ikke minst når man vil understreke det festlige. Til og med å henge ballonger er forent med entusiasme.

På vei til studioet mitt henger det en klase gummi-ballonger. Hvem som har hengt dem der, eller hvorfor, vet jeg ikke. Sett bort ifra denne manglende konteksten, har de gjort det relativt hyggelig å komme på arbeid—gummi-ballonger har vært påminnelse om muligheten for lek. Som oftest i relasjon til arbeidene mine er det prosessen av å se det samme om og om igjen som skaper interessen min for å arbeide med et objekt. I studioet mitt har jeg derfor prøvd å henge ballonger med lignende entusiasme, slik man kanskje også gjorde det der ute i gangen, for så å lage bilder av dem. Dessverre har jeg også i denne prosessen måttet vedgå at det er lite som er festlig ved mitt arbeid. Å lage bilder av ballonger er som å se dem allerede punktert. Det er som å prøve å materialisere en tilstedeværelse som aldri kan gjenoppstå i fotografi. Jeg har derfor stått foran situasjonen, og ikke bare ballongen, og prøvd å løse meg selv opp; slippe taket og la ballongene få spillerom, eller rettere sagt: la ballongene få lov til å diktere meg—som om det var ballongen selv som satte premissene for sin egen fotografiske reproduksjon.
——
Andreas Dyrdal (1979) fullførte sin mastergrad i Kunst, ved tidligere Kunst- og Designhøyskolen i Bergen, i 2017. Han arbeider i grenselandet mellom fotografi og installasjoner/objekter, der det kunstneriske hovedfokuset er å utfordre forståelsen av fotografi som både et dokument av det avfotograferte, et materielt objekt og som en aktivitet.
Med en tidligere utdanning innen samtidsdans og 10 års arbeid som frilans scenekunstner, har Andreas Dyrdal videreført flere problemstillinger til sitt nåværende arbeid. Han arbeider i likhet med sceniske arbeider med å utøve materialer og objekter, og drar paralleller mellom fremstillingen av disse objektene og fremstillingen av sceniske verk: i rom der den fjerde veggen eksisterer; et usynlig plan som skiller forestilling fra publikum i et teater; konstruksjon fra virkelighet. Disse tilnærmelsene kan tolkes som et forsøk på å skape samtaler rundt iscenesettelse.