– Hva var årets utstilling, og hvorfor?
Årets fotoutstilling for min del er Marie Pasenaus på Fotogalleriet. Hun utforsker det vi kan kalle det post-dokumentariske, for selv om hun er tett på sin egen erfaringsverden og åpner et svært intimt rom rundt den for betrakteren, er det ikke hvordan «noe virkelig er» som er poenget. Det er snarere en fri utforskning av tvil, forvirring og myteskapning som befinner seg mellom det dokumentariske og fiktive som særpreger denne utstillingen. Dette er et bedre utgangspunkt for å tenke rundt virkelighet og identitet, siden det i dag er vanskelig å skille mellom uvirkelig eller uvirkelig, og dermed viktigere å fortelle historier for å skape tillitt (kanskje også empati og solidaritet) fremfor å vise frem «hvordan virkeligheten egentlig er». Overbevisning og tro er viktigere enn fakta, ideer er viktigere enn empiri. Vi kan likevel snakke om sannhet, men da er sannheten i formen snarere enn innholdet, altså i måten noe vises frem på enn selve det fremviste
– Hva var fremtredende ved fotografiet i år?
Noe som særpreger fotografiet for tiden er gjenfortryllelse – forsøk på å finne en slags magisk eller fascinerende kraft i det hverdagslige. Denne fortryllelsen ved det trivielle er per i dag begravd i mengde visuelle info og hastighet og jeg ser en vilje til å søke den frem, grave den frem igjen, hos for eksempel Kamilla Langeland, Linn Pedersen og Nina Torp. Et annet aspekt som er stadig mer tydelig er ønsket om å skape mot-bilder som bryter ned unison enighet eller synkroniserte blikkretninger, noe vi ser hos blant annet nevnte Pasenau og Torbjørn Rødland. Tvil og ambivalens blir her en kvalitet ved det visuelle. Historiefortelling er også viktig. Dette er ikke noe nytt, men gjennom de andre punktene jeg har nevnt kan fotografiet ikke bare gjenfinne en nedgravd visualitet, men også åpne et historisk rom strukturert av detaljen som kan forandre verden også utenfor billedrammen. Fotografiet er forslag til, eller eksempler på, andre måter å se eller leve på. Dette er og blir viktig, selv om det altså ikke er nytt. Konseptuelle strategier som inkluderer sosiale medier og slikt er også en tendens. Altså verk som griper direkte inn den digitale virkeligheten. I det visuelle interface vi kjenner fra Facebook, Instagram og slikt, som vi kan se hos f eks Sveinn Fannar Johannssons bruk av Instagram hvor han lager en montasje mellom Rosalind Krauss’ klassiske bok om skulptur og found objects. Det er interessant med en reformulering av hva sosiale medier er – for gjennom denne reformuleringen dukker også utkast til hva den digitale vikeligheten KAN være opp. Generelt kan vi si at fotografi i dag i mindre grad handler om å avbilde verden, men om å anvende innrammingen for å holde fast ved det særegne i en visuell kultur hvor bilder er absolutt overalt. Det er snakk om å redusere antall fotografier, snarere enn å utvide repertoaret.
– Hva ser du frem til i 2020?
Jeg ser definitivt frem til at de store museene skal åpne. Men også hvordan Solveig Øvstebø vil håndtere Astrup Fearnley Museet og om hun vil ta et oppgjør med uetiske sponsorer. 2020 vil også bli et viktig år for kunstkritikken del, siden vi vil få se en del nye satsninger på kritikk samtidig som de store avisene ser ut til å trappe ned kunstdekningen. Jeg velger likevel å ikke oppgi dem helt; store offentligheter er helt avgjørende for en vektig å bred samtale rundt kunst. Ser også frem til å jobbe med Billedkunst – hvor temaet er ytringsfrihet – samt et par nye bokprosjekter.
(Teksten er et resultat av VISPs Kritikersamtaler 4.12.19 på Fotogalleriet i Oslo, samtalen ble støttet av NOFOFO)