Maiken Stene

Hva jobber du med?
Jeg jobber med maleri, installasjon, foto, video, tegning og tekst.
Jeg er også daglig leder i kunstforeningen Velferden Sokndals Scene for Samtidskunst.

Hva inspirerer deg?
Den inspirerende naturopplevelsen har etterhvert blitt mitt hovedtema, der jeg studerer differansen mellom den såkalt ytre objektive verden – og den menneskelige opplevelsen av denne – og videre hvordan den kan utarte seg som kunstnerisk tolkning. Jeg liker å tenke at inntrykkene fra naturen, eller minnene og bildene som fester seg i meg, liksom reiser gjennom min indre opplevelse og transformeres gjennom det kunstneriske uttrykket, og på denne måten utgjør en ny og potensielt inspirerende naturopplevelse for betrakteren. Men prosessen er ikke knirkefri, og jeg møter mange problemer underveis. For eksempel ligger det implisitt i differansen mellom naturopplevelsen og det kunstneriske uttrykket en overveldende og uoverskridelig storhet, det som romantikerne kalte det sublime i naturen. Jeg fascineres, frustreres og inspireres over hvor vanskelig det er å fange en naturopplevelse, og har mange ganger lurt på hva vitsen er med å i det hele tatt prøve å gjenskape noe så storslått på et lerret, jeg kunne jo bare gått ut og vært midt i det. Men her i ligger også inspirasjonen i seg selv.

Jeg motiveres altså av selve prosessen av å lage kunst, og av at jeg noen ganger finner et ekko av det sublime i andres kunstneriske uttrykk, så jeg ser at det er mulig! Jeg kan få glimt av det i gamle detaljerte malerier, høre det i svulstig engelskspråklig litteratur og i musikk i ulike former. Kunst som klarer å være totalt omsluttende – samtidig som den er enten åpenbart gjennomsiktig eller på en mer snikende måte viser at den er en konstruksjon, er veldig inspirerende! Et godt eksempel er når et teaterstykke bryter den 4. veggen og kanskje til og med dryler løs på den 5. Da finner du meg måpende eller muligens grinende, full av håp og erkjennelse for hvor bra vi mennesker kan være hvis vi vil.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Jeg lager kunst om naturopplevelsen, om hvordan vi ser på og forholder oss til samfunnets bilde av natur. Rent fysisk så lager jeg ganske frie og assosiative, store landskapsmalerier i olje malt på ulike materialer. Noen av bildene henger på vegg med ramme, andre settes på stativer eller hjul ute i rommet og skygger for bildene på veggen, eller kan flyttes på av publikum slik at de kan definere sine egne optimale utsikter i galleriet. Jeg liker å jobbe gjennomsiktig med en ganske pedagogisk tilnærming til en synlig prosess. Samtidig er bildene mine langt fra nøytrale, og de har en tydelig signatur.
Jeg er opptatt av kraften i et bilde, av illusjonsverdien, og av å vise og diskutere maleriets potensiale med andre. Derfor er egentlig baksiden av et maleri nærmest like viktig som framsiden, og rommet og golvet er like viktig som veggene i utstillingslokalet. For meg er maleriet installasjon og skulptur, det har volum, både i måten man opplever det på, men også i hvordan det blir presentert som en omsluttende opplevelse. Det er ikke et must, men jeg liker å iscenesette utstillinger som oppfordrer folk til å bevege seg og gjøre noe selv, og at utstillingen på den måten kan gi individuell mening til betrakteren.
Jeg jobber hovedsakelig med maleri, men noen ganger er det riktig å ta inn andre uttrykksformer for å belyse et tema, for eksempel tok jeg i 2018, til min utstilling Det er mellom deg og utsikten på Akershus Kunstsenter, en serie fotografier av Island gjennom objektivet på en teodolitt. En teodolitt er et landmålingsinstrument, og akkurat denne var lånt fra jerngruven Titania i hjembygda mi Sokndal. Objektivet er vanvittig bra, og jeg kunne studere små detaljer på kilometers avstand gjennom søkeren. Utsikten snus opp ned, og periferi og forsvinningspunkter i landskapet faller utenfor bildet. På denne måten så jeg gjennom teodolitten et alternativt perspektiv på et landskap som er i ferd med å bli over-definert av Islands stadig voksende turistnæring.
Jeg har også jobbet en del med film, og laget i 2013 i samarbeid med min far som nå er pensjonert gruvearbeider, et eksistensielt portrett av en gigantisk gravemaskin. Filmen heter Narcissus, Terex: a Portrait of Tyrannosaurus Rex og viser en dansende 400 tonns gravemaskin i et nattlig og kaldt gruvelandskap. Maskinen heter altså Terex (!) og beveger seg på liknende vis som dinosaurene gjør i Jurrassic Park. Filmen ble vist som backprojection på en 5 m skjerm, bakenfor et tredimensjonalt installasjonsmaleri av en tinngruve i Cornwall. I installasjonen plasserte jeg videoen slik at det så ut som at maskinen gravde seg inn i maleriet. Lyden var veldig høy, og vibrasjonene rystet rommet og betrakteren.

Jeg har altså jobbet mye med natur, med industriens store og raskt omveltende inngrep i den, og har sammenlignet industriens forming av naturen med hvordan landskapsmaleriet historisk sett har påvirket vårt blikk -og derfor også vårt forhold til natur. Jeg mener at vi som samfunn setter standarder for hvordan naturen skal se ut ved å repetere og gi status til utvalgte representasjoner. Dette er tydelig i eksempelvis kunsthistorien, i turistindustriens markedsføring av ikoniske utsikter og i våre telefoner hvor utsiktene kopieres utallige ganger! Med min kunst vil jeg utfordre de standardiserte og til tider overfladiske blikkene på natur, og begynner med meg selv som kunstner: er det mulig å se på kjente utsikter med et historie-nøytralt blikk?

Hvorfor ble du boende der du bor?
Jeg flyttet fra Sokndal så fort jeg kunne, altså da jeg var 16 år, men siden da har alltid vendt tilbake i perioder, og nå har jeg i tillegg ankret meg litt mer fast ved å kjøpe eiendom. Området jeg kommer fra er interessant både tematisk og visuelt sett, og i dette landskapet føler jeg meg hjemme.

Hva er det beste med miljøet og stedet?
Gjennom å drive Velferden Sokndals Scene for Samtidskunst, som er i den gamle festsalen til Titania i et nedlagt gruveområde, har jeg fått møte et veldig positivt og nyskjerrig lokalmiljø i Sokndal. Dette er noe jeg har oppdaget som voksen, og som jeg var blind for som tenåring eller ung. På et lite sted er det lett å få hjelp, støtte og medvind til gjennomføringen av ambisiøse prosjekter. Men samtidskunst er fortsatt noe nytt i dette området, og det er ikke så lett å få folk fra lokalmiljøet til å stille på arrangementer, men jeg tror og håper at det er i endring ved at Velferden fortsetter å gro seg fast og utvide sitt program. Jeg har alltid fått veldig bra økonomisk støtte fra ulike instanser til å drive programmet på Velferden, så dette gjør meg optimistisk.
Som kunstner i atelieret er jeg mer distansert fra det sosiale, og fokuserer på naturen og politikken, og her er det veldig mye å hente. Sokndal er et helt utrolig vakkert område, og her fins denne storheten som jeg snakket om tidligere, der jeg kan stirre og stirre og aldri bli lei av hva jeg ser på. I Sokndal, også kalt Hauge i Dalane, er det som navnet tilsier hauger som stikker opp over alt, der jeg ser alternative komposisjoner og forskyvninger hvor enn jeg snur seg. Samtidig er det et industrialisert område, med gruvedrift i stor skala, og et voksende antall vindparker som dominerer synsfeltet i de fleste retninger. Det er et område i endring, og en natur som plutselig ikke er så urørt lenger. Dette er både bra og dårlig; en dobbelthet som gjør at det er ekstra interessant å jobbe akkurat her.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Jeg savner selve kunstmiljøet, mens det lokale har jeg mye av. Det bor en del kreative folk i Sokndal, musikere, noen som jobber med film og mange fine folk generelt sett, men profesjonelle billedkunstnere kan sies å være mangelvare i hele Sør-Rogaland.
Jeg er vant til å være den eneste som driver med kunst, så min utfordring er snarere hvordan jeg kan få folk engasjert og med på å oppleve og arrangere ting uten at de nødvendigvis kommer fra kunstverdenen selv. Velferden vokser da, og stavangerkunstneren Hans Edward Hammonds og jeg har nettopp stiftet forening. Og skulle jeg bli lei av å prøve å bygge broer, så er det ikke mer enn 1,5 timer til Stavanger, og der bor det jo mange likesinnede. Og hvem vet, kanskje flere kunstnere flytter sørover etterhvert som Velferden utvikler sitt program (hint! hint!). Selv trives jeg utvilsomt best på små steder uten bilkøer og med nærhet til naturen.

Hva jobber du med for øyeblikket?
Akkurat nå er jeg på et tre måneders arbeidsopphold på Nordisk Kunstnarsenter i Dale hvor jeg jobber med mitt neste utstillingsprosjekt som skal vises på to gruppeutstillinger i sommer, og på Trøndelag Senter for Samtidskunst i august. Prosjektet innebærer flere studier av nasjonalromantiske malerier og store landskapsmalerier som jeg maler utifra minner fra mine egne naturopplevelser i Sunnfjordsområdet. Mens jeg er her vil jeg også reise på en studietur til Luster og Jølster for å se på de så ofte repeterte utsiktene av breer og støler som vi finner i våre nasjonalromantiske malerier. Jeg skal forsøke å møte utsiktene med et nøytralt blikk, og frykter at det kan bli en utfordring!

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Først og fremst skal jeg fordype meg i arbeidet, og gleder meg til å kunne sette opp en ny utstilling i august. Til høsten skal jeg også tilbake til Island på et residency i Reykjavik hvor jeg skal fortsette arbeidet med mitt maleriprosjekt Kart over Island, som jeg viste på LNM i februar 2017.
Jeg har ambisjoner om å videre profesjonalisere og utvikle programmet på Velferden. I tillegg til å lage et spennende års-program og søke om penger til å realisere det, er det også nødvendig å restaurere fasaden til denne festsalen som har stått til forfall i 50 år. Det er mye som må gjøres, og på privaten har jeg i tillegg kjøpt en hytte som viste seg å være et annet stort renoveringsobjekt, så livsstilen som kunstner er en mangfoldig og lærerik reise som innbærer veldig mye bygging og prosjektledelse i tillegg til selve kunstervirket. Men jeg digger det, og framtiden ser lys og fin ut!

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Bjarni Þór Péturssons arbeider er helt utrolig bra, han er så dedikert og kompromissløs i sin metode. Vi gikk på skole sammen i Malmø. Hans far er filmmann, og jeg tror man kan si at Bjarni vokste opp på filmsettet hvor han drømte opp sitt eget narrativ. Han bygger en storslått fascinerende overskridende verden til bruk i filmene sine, som han projiserer i HD på biter av svartmalte filmsett fra sine egne filmer. I det siste har han også begynt å vise settene som skulpturale verk. Jeg anbefaler å ta en kikk på hans webside, og definitivt se en utstilling dersom muligheten byr seg!