Natasja Askelund

Hva jobber du med?
Jeg er maler, og mottoet er at det er ikke kunst uten at det er litt olje i det.

Hva inspirerer deg?
Jeg er samfunnsengasjert, og opptatt av politikk. Livet og kunstnerlivet er det samme og jeg tenker ikke at jeg blir inspirert, men at jeg stadig er glødende opphisset og kjemper kunsten fram. Det er slitsomt, spennende og oppleves som skjebnebestemt.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Jeg hater det spørsmålet. Helt fra jeg gikk på Akademiet har jeg følt at jeg har måttet forsvare at jeg malte. Det var liksom aldri helt bra nok, det måtte følge ord med. Jeg har veldig få ord til kunsten min, selv om jeg stadig får høre hvor flink jeg er til å skrive. Jeg kan ikke skrive om kunsten min, eller kunstnerskapet mitt, jeg kan ikke skrive stipendsøknader eller utstillingssøknader. Jeg har ingen prosjekt. Jeg maler.

Jeg maler store malerier. Maleriet er umiddelbart og direkte, det er som et språk. Mennesker har alltid uttrykket seg visuelt, fra hulemalerier til youtube, avisbilder og tegneserier. Bildene betyr noe, de handler om mennesker om livet, om de store følelsene, om kjærlighet og angst. De handler om de som lager dem, men ofte forstår andre noe om seg og sitt når de ser dem.

Mine arbeider handler om livet, om havet døden og kjærligheten. Før malte jeg store narrative bilder, om hverdagslivet om kvinnelivet, om støvsuging, om sex, om å lage mat.

Så i 2008 var det et tilsynelatende brudd i mitt kunstnerskap. Arbeidene jeg viste på Galleri Gann og siden i utstillingen «Stories of Violence» på Galleri Gathe i Bergen i 2009, viste motiver fra kunsthistorien, tegneserier og voldelige nyhetsbilder. Det var likevel ikke noe radikalt brudd; for mitt arbeid har hele tiden vært politisk, og jeg har ofte nærmet meg det banale. Det banalt entydige, tegneserien, eller motiver fra huslige aktiviteter, har blitt forsterket og gått meningsdannende sammen med ulike kulturimpulser, alt fra barokkens motiver til samtidige avisforsider.

I 2009 fikk jeg et oppdrag på Wintershall: «Prepared for the moment» var et stort foto på sandwichplater som jeg så malte på. Dette arbeidet har vært viktig for mitt videre kunstnerskap og gitt meg muligheten for å utforske andre teknikker. Det var inngangsporten for verket «Vanlige Barnlige» på Bergåstjernet Sykehjem og «Simple Sampling», som jeg viste på min separatutstilling «Indestructible» på Galleri Opdahl i 2015.

Til min utstilling «Two of a Kind» på Galleri Opdahl i 2012 hentet jeg flere av mine gamle arbeider, de som gjerne hadde betydd mest enten personlig eller for andre, eller for eksempel vært med på viktige utstillinger, avfotograferte dem og kopierte dem så opp i størrelse 1:1, for deretter å male over originalen, strøk for strøk, men i én farge. Det nye, overmalte maleriet monterte jeg så som et diptyk sammen med fotoet av det opprinnelige. På denne måten ble utstillingen en slags mellomting mellom brudd og kontinuitet. Samtidig viste jeg nye store malerier, der det formale, strøket, malingen og måten jeg malt det på, ble viktigere enn figurasjonen.

I de senere årene er figurasjonen blitt helt borte. Arbeidet mitt handler likevel fortsatt om det samme som det alltid har gjort. Jeg maler. Jeg maler store malerier, det handler om å male, det handler om livet, det handler om å bli en flink maler. Jeg har malt i mange år og begynner å bli flink.

Hvorfor ble du boende i Stavanger?
Jeg er ingen bohem og kom tilbake til Stavanger fordi jeg var blitt mor og trengte en trygg ramme rundt familien min.

Hva er det beste med miljøet og byen?
Miljøet har vokst seg større de siste årene og det oppleves som mulig å påvirke kulturpolitikken og systemet. Vi har vært priviligerte som har hatt kulturpolitikere og kulturadministrasjon som har vært interesserte i byens kunstmiljø.
Kunstnerne er utrolig heldige som etter mange års kamp har fått 31 flotte nye atelierer på Nye Tou og Tou Trykk.

Hva savner du i det stavangerske kunstmiljøet?
Jeg pleier å si at om du setter et forstørrelsesglass på Norge så får du Stavanger. Det som er lite i Norge er ennå mindre i Stavanger, det som er stort blir enda større. Vi er rikere, mer selvsikre, har flere Teslaer, og flere Michelinstjerner, det bittelille kunstmiljøet i Norge er enda mindre i Stavanger. Jeg savner store tanker, visjoner og engasjement. Jeg savner gallerier, museer, kuratorer, historikere, og kulturjournalister som ser lengre enn Oslo og større enn gatekunst. Som ser viktigheten av kunst så stort som at det handler om demokratiet vårt, den andre stemmen de andre tankene.

Hepworth-saken splittet kunstmiljøet i Stavanger og vi lever stadig med sårene etter det. Miljøet er alt for lite, og havner man utenfor finnes det ingen alternativer. Dette handler egentlig om det samme, om å se kunsten som viktigere enn hver enkelt kunster, galleri eller kurator. Jeg savner et kunstmiljø som er mest opptatt av kunsten og mindre av karriere.

Hva jobber du med for øyeblikket?
På atelieret arbeider jeg med store fargerike oljemalerier. Akkurat nå er jeg opptatt av Kandinsky, men ikke teoriene hans, men måten malingen er lagt på lerretet, formene og møtene mellom fargene.
Jeg skal være med Galleriet mitt Opdahl til Berlin Art fair 2018 i September, og så skal jeg delta på Vestlandsutstillingen til neste år. Jeg er også konsulent for Sandnes Kommune som har startet et spennende prosjekt med kunst i bydelene. Ofte er det kun nybygg som får nye kunstprosjekt, men her er det bydelsutvalgene som søker for å få midler til kunst i allerede eksisterende bygg og områder. Jeg synes kunst i offentlig rom er spennende og viktig, og noe jeg liker å jobbe med.

I tillegg er jeg invitert til en utsmykningskonkurranse som jeg gleder meg til å ta fatt på, og så blir det nok en separatutstilling i nærmeste fremtid.

Jeg er også fast gjesteskribent for Stavanger Aftenblad og kommer til å fortsette å engasjere meg politisk.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Jeg var ferdig utdannet billedkunstner da jeg var 22 år og hadde store drømmer om å bli rik og berømt. Nå er jeg 49 år gammel og ganske stolt av å ha holdt ut så lenge. Jeg fulgte forundret med på kampanjen «uten stipend hadde jeg ikke klart meg som kunstner», selv har jeg klart meg stort sett uten stipend, med sykehjemsjobb og stamina.

I løpet av livet har jeg innsett at det er skapertrangen som er drivkraften, det er den følelsen du har på atelieret når du endelig «fikk det til», og det er uroen og angsten som nager når du ikke «får noe til» som driver deg videre.

Mine ambisjoner er og en gang leve av kunsten, ha tid på atelieret og utvikle mitt kunstnerskap, mine planer er å holde ut til jeg blir en klok gammel dame, som er sykt flink til å male.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Det finnes mange gode kunstnere som aldri får den oppmerksomheten de fortjener. De fleste får det ikke, jeg heier på dem.