Hva jobber du med?

Jeg jobber ofte med fotografi i sammenheng med tekst og skulpturelle objekter.

Hva inspirerer deg?

Tenking er inspirerende, spesielt andres store og skarpe tanker. Selv tenker jeg best når jeg løper i fjellet og når jeg leser bøker. Ellers blir jeg inspirert av ting jeg ikke helt forstår, og spesielt kunst jeg ikke helt forstår men som jeg aner kan åpne seg opp dersom jeg gir den litt tid. Kunst jeg kan tenke med er inspirerende. Og filmer og bøker uten slutt. Jeg liker alt som er skikkelig bra gjennomført. Jeg blir inspirert av nerder som klarer å forklare noe av det de er nerdete på. Jeg er fascinert av at sannheten relativ, og jeg synes at paradigmeskifter og kopernikanske vendinger er heftig. Spesielt bittesmå endringer. Ofte handler ikke endringer så mye om ny viten eller nye sannheter, men om nye perspektiver og nye måter å se, forstå, erfare og erkjenne på. Definisjoner av virkeligheten er inspirerende.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?

Selv om jeg ofte arbeider med fotografi, tar jeg sjelden egne bilder. Derimot har arkiv og gjenbruk av historisk materiale stått sentralt i flere av prosjektene mine, og en viktig problemstilling har vært å se på hvordan vår kollektive historieforståelse formes. De siste årene har jeg vært spesielt interessert i å undersøke den materielle, den kontekstuelle og den innholdsmessige siden av fotografiet.

I utstillingen For the Sake of Colour på Entrée våren 2013 brukte jeg for eksempel farger som verktøy for å se på fotografiet som representasjon, objekt og prosess samtidig. Jeg tok utgangspunkt i fargefotografi fra Preus museum, som var tatt for fargenes del og samlet sammen for fargenes del, som jeg på nytt samlet sammen for fargenes del. Ved koble fotohistorie og fargeteori, ønsket jeg å undersøke fotografiet som medium og stille spørsmål ved hva det er vi erfarer at vi ser.

I tidligere prosjekter har jeg i større grad brukt funnet fotografi for å gjenfortelle hendelser fra eksempelvis vitenskapshistorien. The very first image of the true pole (..) (2010) består av reproduksjoner av det aller første bildet av den sanne polen, sporet så langt tilbake til originalene som mulig i ulike arkiv. De fem fotografiene ble alle ansett som det første bildet, eller har i etterkant vist seg å være det første, av Nord- eller Sydpolen. Fotografiene ble brukt som vitenskapelig bevis for oppdagelsen av polene, spesielt gjennom media. Ved å sette disse side om side sammen med informasjon om deres opphav, handler arbeidet om vitenskapelige oppdagelser, definisjoner og metoder, modernismens tro på mennesket, nasjoners status, helter og antihelter, og fotografi som historieskaper.

Surface and Other Dimensions er et nytt prosjekt, hvor jeg med geometri som innfallsvinkel vil se nærmere på hvordan verden forstås og tillegges mening i vestlig og islamsk kultur. Oppfinnelsen av camera obscura var sentral både i vestlig og islamsk vitenskap, mens kunstens utvikling er ulik. I vestlig kunst fikk gjengivelse av perspektiv stor betydning og fotografiapparatet ble et sentralt instrument for visuell representasjon. Dette skiller seg fra hvordan geometriske mønster i islamsk kunst symboliserer større filosofiske og religiøse sammenhenger, og todimensjonal representasjon av virkeligheten er mindre interessant. Også i dette prosjektet vil jeg bruke fotografi som utgangspunkt for å se nærmere på hvordan vi oppfatter virkeligheten, og hvordan teorier og sannheter om den oppstår.

Hvorfor ble du boende i Bergen?

I stedet for å flytte til Oslo eller Berlin da jeg var ferdig på KHIB i 2008, slo jeg meg sammen med flere andre som også mente at det måtte være mulig å bli boende i Bergen. For min del ville jeg heller bli boende og bidra til å ivareta og utvikle det miljøet som jeg allerede var blitt en del av, fremfor å starte på nytt et annet sted. For å skape oss en plass på kunstscenen dannet vi Bergen Ateliergruppe (BAG) i 2009. Det bidro også til å snu trenden til at folk flyttet etter endt utdannelse. Bergen kommunes satsning på kunstfeltet har gjort det mulig for initiativer som BAG og andre å etablere seg, samtidig som det er mulig å få støtte til kortsiktige prosjekter. Jeg mener det er med på å gjøre Bergen til et relevant og spennende sted å være.

Hva er det beste med miljøet og byen?

Kunstscenen i Bergen har vokst mye på få år og den er i stadig endring. Jeg tror det er en av grunnene til at jeg og mange andre opplever Bergen som et godt sted å være kunstner. Byen er stor nok til at man ikke kan få med seg alt eller kjenne alle personlig, samtidig som den er liten nok til at man blir sett. I Bergen produserer vi kunstnere kunstscenen selv, vi er premissleverandører, og jeg tror det er lettere å finne sin plass her enn mange andre steder. Vi har institusjoner som viser gode utstillinger og som bidrar til å bringe Bergen nærmere resten av verden. Kunstscenen er fleksibel, den er inkluderende og nyskapende. Vi vet hvem folk er og vet hvor vi skal henvende oss for å få ting gjort. En bakdel er at det på samme tid kan bli for ufarlig her, at det er for lite friksjon og for lite av følelsen av at noe står på spill.

Hva savner du i det bergenske kunstmiljøet?

Jeg savner av og til et enda større miljø, hvor spesialiserte og mindre fagmiljøer kan oppstå. Jeg savner også enda flere visningssteder, med et enda større utstillingsprogram. Samtidig er jo resten av verden nærme nok til at man kan ta seg en studietur. Spesielt savner jeg noen kommersielle gallerier for samtidskunst, og de må gjerne bygge kunstnerskap. Jeg tror det ville gi en fin balanse til det institusjonelle og selvorganiserte feltet. Et større publikum som er interesserte i kunst hadde vært bra, og at noen av og til kjøpte seg et kunstverk eller to istedenfor en ekstra flott bil. Jeg savner en sterk, lokal kunstkritikk som tar kunsten og publikum på alvor, og som gir rom for at kunst kan diskuteres som en naturlig del av offentligheten. Den nasjonale kunstkritikken må gjerne skrive om og diskutere mer fra Bergen.

Hva jobber du med for øyeblikket?

Akkurat nå viser jeg nye arbeid på gruppeutstillingen Time Place Light Smell på Platform Stockholm, kuratert av algoritmesystemet Curatron. Gjennom en søknadsprosess har kunstnerne selv valgt hvem vi ønsker å stille ut sammen med, før Curatron har kalkulert seg frem til resultatet. Etter at gruppen av utstillere ble regnet ut, valgte vi sammen en forfatter til å skrive en utstillingstekst som vi så skulle respondere på i nye arbeid til utstillingen. Det ble en underlig overraskende homogen utstilling; selv om få av oss kjente hverandre fra før og selv om de fleste valgte å lage arbeid som ikke nødvendigvis er typisk for oss, så dukket vi opp til montering med arbeid som var laget i lignende materialer, hadde lignende fargepalett og samme skala. Det så litt ut som om vi hadde gått et kurs sammen eller noe sånt. Veldig rart, litt klaustrofobisk, men aller mest veldig fint.
De neste ukene skal jeg i mørkerommet for å produsere et nytt opplag av Colour Corrections som jeg viste på Entrée våren 2013. Flere verk fra utstillingen er innkjøpt av Trondheim kommune til et nytt sykehjem, hvor de skal installeres på en demensavdeling. I mørkerommet skal jeg også lage en ny serie, Prøvestriper, som består av fotogrammer laget utfra notater på gamle prøvestriper. Den nye serien skal vises på Vårutstillingen 2014 som åpner i mars på Fotogalleriet.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?

Utover våren skal jeg også jobbe frem mot noen utstillinger til høsten. Jeg skal vise For the Sake of Colour på Preus museum, som er et helt annet type rom og sted en Entrée. Deler av bildematerialet i utstillingen stammer jo fra Preus museums samling, og det blir spennende å vise arbeidet der fordi bildene på en måte kommer hjem. Jeg skal også i gang med et helt nytt prosjekt i samarbeid med Trykkeriet, hvor vi skal lage en produksjon og en utstilling. Grafikk er helt nytt for meg, og jeg gleder meg til å se hva prosjektet kan by på!
I det lange løpet håper jeg at jeg fortsetter å velge å være kunstner. Og at jeg får muligheter som bidrar til å utvikle kunstnerskapet mitt, helt til jeg blir gammel. Fremtiden generelt handler vel om å fortsette, om å ta valg og å ha litt flaks, og om at god arbeidstid er dyrebar.