Anders Kjellesvik

Hva jobber du med?
Jeg jobber variert innenfor en rekke ulike uttrykk og medium. I hovedsak er arbeidet knyttet til maleri, skulptur, grafikk og performance. For meg er det en målsetting å jobbe i et vidt spekter, og å prøve ut metoder jeg ikke har noe forhold til fra før. Det er interessant å veksle mellom midlertidige og permanente arbeider, og å forholde seg til både institusjonen og det offentlige rom. Ved siden av egen aktivitet, har jeg siden 2005 vært del av kunstnergruppen aiPotu sammen med Andreas Siqueland. Opp gjennom årene har jeg også engasjert meg en del i faglige verv, formidling og undervisning.

Hva inspirerer deg?
Inspirasjonen til enkelt verk springer ut fra egne undersøkelser, åpenbare eller skjulte problemstillinger i nåtiden, historie, litteratur, tidligere kunstnere og stedet jeg måtte befinne meg. Det gir mening å kunne være en motstemme. Jeg driver med det jeg gjør for at det føles viktig å representere et alternativ. Et opprør mot det homogene, standardiserte og kapitalistiske. Friheten yrket gir er i seg selv en inspirasjon. Selv om det i perioder kan være krevende, gir det mening. Jeg trives godt i dette mellomrommet hvor mye usikkerhet rår. Som alle andre er man underlagt regler og ansvar. Men som kunstner har du en friere posisjon i systemet, et yrke uten manus. Idealet må være å fylle alle tomrommene i offentligheten med kunstnerisk aktivitet i enda større grad.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Det er verdifullt at kunsten kan skape sterke reaksjoner og debatt, noe jeg har erfart i arbeidet med flere offentlige prosjekter. Gjennom å være upolitisk, tenker jeg at kunsten har en viktig politisk funksjon. I arbeidet tar jeg ofte utgangspunkt i et konkret sted og historie. Målsettingen at kunsten skal tilføre stedet nye perspektiver og problemstillinger. Å klare og gjennomføre prosjekter kan også bli en lang kamp, hvor mye grums kommer til overflaten.

I fjor fullførte jeg et større offentlig kunstprosjekt i Leirvik på Stord, over to år på overtid. Den høgreiste og havet er en serie skulpturer, den ene er plassert på torget og syv løsrevne skulpturer befinner seg i Vidsteenparken 200 meter ovenfor torget. Materialene jeg brukte er resirkulerte, med opphav fra oljeindustrien. De har gjennomgått en rekke transformasjoner. Arbeidet synliggjør historie gjennom bearbeidede funnede elementer. Den høgreiste og havet forholder seg til både fremtiden og det som ligger bak oss. Problematiske sider blir også eksponert, så som klimautfordringer og forbruk. Den ene skulpturene er bygget av tømmer fra amazonas. Stokkene har gjort en lang reise, fra å vokse blant ville dyr i sør amerika til flere tiår på Odinfeltet i nordsjøen. Den største skulpturen, på torget, er geometrisk oppbygd, gjennom et sirkulært gummidekke, rektangulære klosser i betong og stålbjelker stablet som et heksagon. Skulpturen tar utgangspunkt i torgets opprinnelse og funksjon, en åpen scene og et samlingspunkt.

Samtidig med at dette verket var i sluttfasen gikk aiPotu i gang med et diametralt motsatt prosjekt på østlandet, hvor store konfrontasjoner var en umulighet. Poteten var en seilas i en flytende skulptur langs Mjøsas bredder. Langsomt, innadvendt og mørkt. I denne flytende grotten oppholdt vi oss i en uke, avsondret fra omverdenen. Vi fikk besøk av droner, journalister, publikum i båt, bil, tog og fra land. Begge disse prosjektene har et sosialt nedslagsfelt, de er performative og man risikerer litt bråk. Etter slike prosjekter er perioder hvor jeg jobber isolert i atelier veldig viktige for meg. Det er en balanse mellom stor innput og nullstilling. Jeg tar også med meg erfaringer og visuelt materiale, fra utsiden til innsiden, og vise versa.

Hvorfor ble du boende der du bor?
For to år siden flyttet jeg med familien min fra Berlin til Oslo. Det var en stor overgang, på mange måter. Jeg liker Oslo, her kan man kombinere jobb og familieliv, og det er viktig for meg. Men om jeg blir boende her, får tiden vise. Jeg tror mange som har plantet føttene dypt på flere steder, også vil lengte bort.

Hva er det beste med miljøet og stedet?
At Oslo er en relativt liten metropol, gjør det er mulig å oppleve, ta del og engasjere seg i kunstfeltet. Jeg opplever at byen er en god blanding av nasjonal og internasjonal kunstarena. Det grønne skiftet som vi ser en tendens til i hovedstaden er veldig bra, og jeg er interessert i å se hvordan det utvikler seg. Jeg sitter som medlem av Nasjonal jury på andre året, og i det innsendte materialet opplever jeg en stor bevissthet og et engasjement rundt globale utfordringer og kriser.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Jeg savner ikke noe konkret i kunstmiljøet, men jeg savner dynamikken og eksentrisiteten jeg hadde i Berlin. Oslo er sammensatt og fin, men også veldig homogen. Et problem som dessverre virker evigvarende er den krevende ateliersituasjonen for mange kunstnere, noe jeg selv har erfart. Jeg savner lokalpolitikere som virkelig kjemper for kunstens plass i samfunnet.

Hva jobber du med for øyeblikket?
Jeg jobber frem mot en rekke separatutstillinger på blant annet Tegnerforbundet, Norske Grafikere, Prosjektrom Carl Berner / Norsk Billedhoggerforening og Galerie Michael Janssen i Tyskland, alene og sammen med Siqueland. Jeg skal vise henholdsvis maleri, trykk, installasjoner og performance. Selv om det er løsrevne prosjekter oppstår det ofte noen sammenhenger i en slik parallell prosess.

Nå i august er jeg i gang med å oppføre et offentlig kunstoppdrag for Oppland fylke og Gran kommune. “Roten” er en romlig betongskulptur som skal bygges på toppen av en kolle, ved Kjølvegen og med utsikt over Hadeland. Dette er i regi av aiPotu, og er ett av fem Tankeplass-prosjekter langs Pilgrimsleden. Jeg er også i innspurten av årets Høstutstilling og planlegger noen kommende undervisningsprosjekter i Norge og utland som jeg gleder meg til.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Ambisjonene er å fortsette å utvikle kunstnerskapet mitt. At arbeidet jeg gjør også har betydning for andre. Jeg er stolt av at jeg har klart å livnære meg av kunsten i snart 15 år. Dette har vært mulig gjennom kombinasjonen av utstillinger, kunstneriske prosjekter og faglig relatert arbeid. Slik håper jeg det fortsetter. Jeg antar at fremtiden både blir strålende lys og bekmørk.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Det er dessverre alt for mange kunstnere som får alt for lite oppmerksomhet. En bergensbasert maler som jeg har stor respekt for, er Kristin Austreid. Jeg har sansen for kunstnere med et tungt fokus.