Anja Carr

Navn
Anja Carr

Kommer fra
Bergen

Bor
Oslo

Utdannelse
Bachelor i kunst fra Kunstakademiet i Bergen (KhiB, nå KMD) 2009, Utveksling til Skulpturavdelingen ved Kunsthochshule Berlin Weissensee 2008-2009 og Master i kunst fra Kunstakademiet i Oslo (KhiO) 2011.

Hva jobber du med?
Jeg jobber for det meste med skulptur (noen ganger bevegelig), installasjon, fotografi, kostyme, performance, og video.

Hva inspirerer deg?
Tiden vi lever i – bl.a. hvordan mengden digitale bilder vi bombarderes med påvirker hvordan vi forholder oss til fotografi, samt ulike subkulturer som har blomstret etter internetts inntreden. I performance og fotografier har jeg f.eks. inkludert «furries» – folk som dyrker sin dyrepersonlighet i egenproduserte pelsdrakter – og kroppsbyggere som behandler kroppen sin omtrent som en skulptur. My-little-pony-skulpturene mine i ponnistørrelse inngikk i en performance – senere fotoinstallasjon – med en mannlig aktmodell som spilte på subkulturen «bronies»; voksne, oftest mannlige fans av denne «jenteleken». Iblant tar jeg utgangspunkt i visningsstedet og forsøker å forsterke og forvandle stedets ulike kvaliteter så de smelter sammen med min verden.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Uttrykket bærer preg av at jeg ofte transformerer antropomorfe dyrefigurer fra den fargerike leketøyindustrien og undersøker dens skiller mellom kjønn, barn og voksne. F.eks. i fotoserien «Moments» (2013-2017), som dokumenterer et «øyeblikk» fra 15 av mine performancer i egenproduserte scenografier og kostymer som kan grense til skulptur. I performancene forsøker jeg ofte å utføre en håpløs oppgave – som da min hybrid av Donald og Dolly Duck prøvde å få fart på en elektrisk lekebil ment for barn å sitte i, men var altfor stor og tunge, med struttende, mannlig kjønnsorgan blant alle fjærende på kostymet.

Dagens dokumentasjonsbehov og hva et bilde egentlig er ble utforsket videre, sammen med overforbruk, i to nye serier i 2018: Den første en «oversettelse» fra objekter til «bilder» (masse ting skvist inn i spesialproduserte, tykke rammer) og den andre fra bilder til objekter: Fotoportretter av kollegaer trykket på PVC-duk (som brukes i reklamebannere), sydd sammen til abstraherte kropper, hengende i kjøttkroker på veggene, som groteske, utstikkende reklameplakater med tilhørende rekvisitter. Den vegghengende serien med smeltede, forflatede plastleker på kjøkkenskjærebrett fra 2017 ligger også på grensen mellom bilde og objekt og kan peke på mikroplasten i magene våre.

Kroppslige materialer; lateks, pels og tørket bacon går igjen – som i dyresilhuettene i menneskehøyde med mobiltelefoner i potene fra 2017, eller da jeg forsøkte å ligge like stille som en skulptur, i grisekostyme, forbundet med en baconskulptur i 2013.

Fysiske, gjerne påtrengende møter med menneskelige proporsjoner er tilbakevendende – som lykketrollskulpturen i min egen høyde fra 2018, som iført bleie fra eldreomsorgen står i veien for resten av utstillingen og hinter til internettroll. Eller apen i menneskestørrelse fra 2019 som har på seg seletøy for voksne menn og suger på tommelen – vår tids mest flittige finger for bildescrolling. Den har elektroniske øyne som beveger seg og «overvåker» publikum, mens rommet er omgjort til et bur i en dyrehage. Noen ganger når jeg forvandler hele rom blir publikum også en del av verket, som da jeg produserte 96 t-skjorter med ulike pelssilhuetter til en interaktiv utstilling med grønne vegger og overlevelsesfolie på gulvet, eller når de besøkende får servert ulike matretter.

Hvorfor ble du boende i Oslo?
Siden jeg hadde bodd i Bergen det meste av livet frem til Masteren i Oslo, hadde jeg ikke behov for å flytte tilbake, selv om jeg savner venner og familie. En annen grunn var at jeg startet det rosa visningsrommet PINK CUBE siste året på Master og jeg fant noen fine, nye lokaler etter utdannelsen, hvor jeg drev PINK CUBE videre i 5 år.

Hva er det beste med miljøet og byen?
Oslo er passe stort og passe lite. Man kan gå eller sykle over alt og det er mer enn nok utstillinger og evenementer å få med seg. Samtidig er det kort vei til skogen og fjorden når det trengs en kunstpause. Mengden kunstnerdrevne initiativ er noe jeg har satt pris på og miljøet er relativt internasjonalt. De fleste riksdekkende medier holder jo til her og det er kanskje lettere å få kritikk, omtale og tilbakemelding på det du gjør i forhold til andre steder i Norge, samt lettere å komme seg raskt til utlandet.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Ikke så mye, men det kunne vært enda mer utveksling mellom ulike sjangre og generasjoner. Nylig ble jeg invitert til å jobbe med den unge dansegruppen De Naive – fint å få se ting fra et mer dansende perspektiv.

Hva jobber du med for øyeblikket?
I sommer hadde jeg tre utstillinger, så nå har jeg endelig tid til å flytte ordentlig inn på mitt nye atelier. Utenom samarbeidsprosjektet med De Naive jobber jeg bl.a. mot gruppeutstillinger i Los Angeles og Moskva og separatutstillinger i New York og på Bergen Kjøtt. Jeg jobber bl.a. med en ny fotoserie i badekaret, hvor ansiktet mitt «drukner» i ulike «supper» – kyllingsuppe, fiskesuppe, blekksprutsuppe osv. Plastleker, glitter og små plastkuler som flyter rundt sammen med nudler, grønnkål osv, kan igjen hinte til mikroplast. Motivene ANSIKT og MAT er jo de mest dominerende i de evige bildestrømmene, jeg fikk derfor lyst å sause dem sammen. Kjøtt og annet som delvis dekker ansiktet viderefører min interesse for det «abjekte» som blander «subjekt» (meg) og «objekt» (maten). En ny, bevegelig skulptur i stor skala er også på gang.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Jeg vil fortsette å leve av kunsten min, så jeg kan fokusere på den fulltid. Og så håper jeg den utvikler seg bra og at jeg får mulighet til å teste nye teknikker og situasjoner – f.eks. større og mer permanente utsmykninger enn de jeg har utført til nå. På sikt vil jeg bygge meg et større atelier – jeg får aldri nok plass. I tillegg vil jeg fortsette å drive PINK CUBE som et nomadisk overskuddsprosjekt og løfte frem andre kunstnere – jeg liker det rollebyttet.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Kornelia Remø Klokk gikk ut fra Kunstakademiet i Oslo i fjor, så hun har ikke rukket å få så mye oppmerksomhet ennå – men fikk fin omtale av sitt verk på avgangsutstillingen. Hun jobber med en god blanding av popkultur, konspirasjonsteorier, mytologi, teologi og eskapisme, med mange lag av tolkningsmuligheter. Jeg har respekt for at hun skaper sitt helt egne univers, bestående av bl.a. vev, perlebilder, tekstilskulpturer og detaljerte kostymer som inngår installajoner, video osv. og kan minne om religiøse dataspill i slow motion.