Åse Anda

Hva jobber du med?
Hovedmedium er grafikk, men også tekstil og maleri. Svært opptatt av farge. Jobber mest med abstrakte formspråk.

Hva inspirerer deg?
Noe så enkelt som å prøve ut nye teknikker, spesielle fargekombinasjoner, nytt materiell. Menneskemøter, samtaler, residensopphold og kurs. Da skjer det alltid noe etterpå.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Mitt hovedmedium er grafikk. Arbeidet kan sees som forskningsbasert og prosessuelt. Jeg er opptatt av farger, og interessert i å utforske grensene for hva som kan regnes som grafikk. Gjennom ulike grafiske teknikker som silketrykk, etsning og monotypi undersøker jeg farge og hvordan fargene påvirker vår persepsjon. Grafikkens vesen tiltaler meg, det å aldri ha helt kontroll. Det åpner opp for det uforutsigbare underveis i arbeidet, slik at selve prosessen også blir en motor i prosjektene.
I noen perioder trenger jeg begrensninger. Prosjektet Ad Infinitum som jeg startet opp med i 2014 (mot uendelig) er et rammeverk jeg jobber innenfor, inspirert av Sol Lewitt. Som Lewitt har jeg laget meg et regelverk, med kvadratet som utgangspunkt. Kvadratet gjentar jeg 9 ganger i hvert bilde. De settes sammen igjen og igjen på nye måter og med ulike farger. Dette er et livsprosjekt.

Jeg prøver ofte ut forskjellige materialer og metoder, og da oppstår nye ting. Da jeg var i Lofoten på residens for 3 år siden, ble jeg fascinert av skjønnheten, men visste ikke hvordan jeg formidle den uten at det ble for klisjéfylt. Jeg reiste rundt i landskapet, tok med meg sand og jord som til slutt sammen med graderinger ble til små objekter.

De siste to årene hadde jeg knær som ikke fungerte. For meg som er en hyperaktiv og rastløs person , var dette et vakuum. Da jeg fikk nye kneledd og og var sykemeldt tok jeg fram symaskinen. Jeg hadde lerretsrester, avkapp fra maleri. Jeg sydde uten plan, tok de stoffene som falt seg inn, og stoppet når det var nok. Hadde en tanke om at alt skulle sys sammen til store paneler som igjen skulle males på, men da jeg kom tilbake til atelieret, hengte jeg opp tekstilene og så at de allerede levde sitt eget liv slik de var. Om jeg skulle bruke dem, skjønte jeg at det måtte males rett på veggen og at tekstilene måtte monteres oppå. Jeg stilte ut dette verket på jubileumsutstillingen til Tou i Øl-hallene i august 21. Veggmaleriet er 3,5×3,5 meter, i duse farger, tekstilene gir kraftige assosiasjoner til hud, For meg er biletet sterkt knyttet til det kroppslige.

Hvorfor ble du boende der du bor?
Tilfeldigheten gjorde at jeg ble boende i Stavanger, meningen var å dra ut, men så fikk jeg kjæreste, familie og ble. Det betyr ikke at jeg bare har vært her, jeg har hatt diverse studieturer og residensopphold, utenlands og innenlands.

Hva er det beste med miljøet og stedet?
Jeg har atelier på Tou Atelierhus, der jobber 35 kunstnere under samme tak. Vi har Tou Trykk i etasjen under, noe som passer meg bra, siden jeg jobber ganske mye med grafikk. For tida har jeg helårsleie der, og har god mulighet for å trykke når jeg vil.
Det er alltid noen der å spise matpakken sammen med. Jeg kan søke felleskap, eller stenge døra og være alene når jeg vil det.
Det positive er at det er alltid noen å diskutere med, jeg har noen kolleger jeg samarbeider med innimellom og blir oppdatert på ting som skjer i kunstlivet.
Vi har Bruksrommet, et galleri som kunstnerne selv kuraterer , med fire utstillinger i året. Da er det også kunstnersamtaler. Kunstnerne har også et eget galleri drevet på dugnad der vi selger direkte til kunder uten å ta provisjon.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
En viktig ting mangler her, vi har ingen kunstmateriell-handel. Vi må bestille alt fra KEM, og da kommer frakten i tillegg. Det er til tider ganske håpløst. Det tar tid å vente på det en har bestilt.
Jeg saver flere seriøse gallerier, vi har mistet to bare det siste året.
Det er en bra 2-årig fagskole i kunst her. Det hadde vært flott om elevene hadde hatt mulighet til å fortsette med en bachelor i Kunst på universitetet. Da tror jeg vi hadde fått tilbake flere unge kunstnere i byen.

Hva jobber du med for øyeblikket?
Akkurat nå jobber jeg med å gjøre ferdig verk som skal vises i en utstilling på Meieriet Kulturhus på Leknes i Lofoten med tema Karbonavtrykk.
I 2019 startet Rita Marhaug, Kjellaug Hatlen Lunde og jeg samarbeidet Trykk i sanntid. Prosjektets hovedfokus er knyttet til den lenge varslede klimaendringen vi står overfor. Dette har påvirket arbeidet med de to verkene jeg har med på utstillingen.

De består av abstrakte former kombinert med mine egne fotografier. Dette skal gi betrakteren assosiasjoner til en verden der karbonutslipp og drivhuseffekt truer, og til sist formidle hvor viktig det er å ta vare på naturen vår. Verkene som er trykket i silketrykk er 16 meter lange og 42 cm høye, og trykket på begge sider og ment for å tilpasses ulike rom og situasjoner.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Innholdet i livet mitt har alltid vært skape kunst. Det å kunne stå i den prosessen er kjempeviktig. Jeg fyller 67 år i denne måneden, og jeg er lykkelig over at jeg bare kan fortsette å arbeide. Føler fremdeles at jeg har veldig mye på lager som må ut, det begynner liksom å haste, derfor jobber jeg kjempemye. Jeg har et ønske om å få bevare helsen min og bruke tiden jeg har til rådighet. Det hadde vært fint å få stille ut arbeidene mine i betydelig større institusjoner/gallerier enn jeg har gjort til nå, bli sett. Ikke stå stille, men prøve ut nye ting som fører meg videre.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
En av mine gode kolleger på Tou Atelierhus, Helle Mellemstrand, har jeg veldig lyst til å nevne. Hun er en fantastisk dyktig kunsthåndverker. Helle lager store tekstiler/verk som består av ull som hun selv har tovet, farget med ecoprint, planter fra naturen, hun samler på gamle ullpledd som hun bruker i verk og figurer. På denne måten løfter hun frem historien og setter den inn i en ny kontekst. Hun jobber seint og tidlig og hadde fortjent at flere så hva hun stod for. Helle er representert på Statens Høstutstilling 21.