Beathe C. Rønning

Hva jobber du med?
Foto, farge og tekst – for det meste

Hva inspirerer deg?
Nå skal jeg gå veldig konkret til verks, basert på det jeg har lagret (ikke hjertet) på instagram: Følsom og presis bruk av farge i alle sjangre, noe i den ytre virkeligheten som jeg har oversett, det trivielle portrettert fint, det spektakulære portrettert ufint, konkret poesi, komposisjoner som forholder seg til en flate, og der noe stikker ut av den. I det hele tatt liker jeg bilder som forflater i ordets nøytrale betydning, altså forenkler noe romlig til flate, det er som språk: det peker på virkeligheten, men hevder ikke å være den. Bilder av samme format montert i rutenett er jeg pinlig svak for, det er helt oppe og svinger med Cocker Spanielene og de Italienske Spinonene, som jeg ellers holder utenfor denne lista… Kombinasjon av fotografi og farge, det konkrete og abstrakte, variable overflater sammen, enkle former for collage, bilder som kombinerer det stramme, rutenettaktige med det organiske, noe digitalt med noe analogt. Dessverre er ikke instagram god på konseptkunst, form- og fargealgoritmene kan ikke lese avanserte tanker i kontekst – men det hender det dukker opp noe med snert allikevel. Og jeg lagrer. Den siste som dukket opp var Timm Ulrichs. #timmulrichs

Andre steder enn instagram, lagrer jeg gode formuleringer, titler, utsagn. Titler er veldig viktige for meg, de er del av verket. Det jeg absolutt ikke vil glemme, kjøper jeg bøker om, mer enn hva jeg har råd og plass til.

Hvis jeg skal trekke en stemning ut av dette, må det være at det inspirerer meg når kunst klarer å si noe om det å være i live, om å være menneske i den komplekse og trivielle virkeligheten som omgir oss, dødsdømte og fulle av håp, på en måte hvor formen hjelper til – og når det ikke agiteres for enkelt. Godt sett, er en måte jeg sier det til meg selv på. Denne ukas favorittkunstnere er Sarah Sze, Garry Winogrand og Sister Corita.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Min kunst forholder seg til det omgivende samfunnet og oppdagelser jeg gjør der. Jeg liker verden, jeg liker folk, jeg liker å observere og være i samspill – men jeg er ikke en kunstner som skaper i samarbeid. Det kunstneriske lynnedslaget må skje i meg og handles på, som det subjektet jeg er. Den kunsten jeg driver med beveger seg mellom subjektet og samfunnet. Noen ganger tett på subjektet, andre ganger tett på samfunnet.  Jeg kommer også stadig tilbake til det opplagte faktum at jeg liker bilder. Siden Garry Winogrand er en av ukas kunstnere her, siterer jeg ham: «I photograph to find out what something will look like photographed.»

Hvorfor ble du boende der du bor?
Det er en historie som nesten ikke til å fatte, men for å gjøre det kort: for snart 20 år siden, ble jeg akutt forelsket i et hus, en strand og en brygge, på et sted jeg aldri hadde vært før – og alt falt på plass sånn at jeg fikk til å kjøpe det.

Hva er det beste med miljøet og stedet? Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Haha. Sando er en veldig liten grend med en klynge hus, noen gårder og hytter og en betongbrygge ut i Oslofjorden. Naboene mine jobber med jernbane, sykepleie, hunder, epler, taxfree, grunnarbeid, fiber og transport. Vi møtes som de folka vi er, og ikke som de posisjonene vi har. Men jeg trenger også fagmiljøene, så jeg har en elbil som kan kjøre meg rundt til kunst og kollegialitet. Denne høsten avslutter jeg bl.a. et lengre engasjement som kunstnerrepresentant i Kunstfaglig Råd på Universitetet i Oslo, noe som har vært en stor fornøyelse både faglig og institusjonelt. Jeg kommer meg dit og nesten over alt på en time i mitt omreisende atelier – bilen gjør dessuten min kunstpraksis mulig, som en fotografisk eventyrreisende på lengre turer.

En halvtime hjemmefra har jeg i tillegg et fullt og fint atelier i gamle Drammen Handelsgym, en teglsteinsbygning fra 30-tallet med utsikt til kirke, skolegård, hustak og E18 motorveisbrua, der jeg så vidt kan lese øverste halvdel av logoene på vogntogene på vei sørover. Dette er Strømsø Atelierfellesskap, som huser ca 20 kunstnere i alle sjangre og som fungerer helt utmerket. Vi krysser fingrene og håper det varer evig!

Hva jobber du med for øyeblikket?
Det langsiktige arbeidet er at jeg jobber med å utvikle de såkalte palettbildene (se bilder), til en friere form. Dette er en type arbeid jeg først utviklet som offentlig kunst til det nye Helsetunet i Øystre Slidre («Austa Åsen i Farger»), og senere en serie på fire til det nye Universitetssykehuset i Rogaland («Året i Rogaland»). Denne formen som kombinerer fotografi av sivilisasjon i landskap, med en konseptuell og koloristisk analyse i eggoljetempera, oppsummerer mye av min måte å betrakte verden på. Jeg mener det har all verdens potensiale til å si noe om det samfunnet vi lever i, og balansen mellom det skapte og det gitte.

Derfor vil jeg utvikle det arbeidet videre, fritt og uten definert målgruppe – så jeg legger nå en større plan for innhenting av fotografisk materiale med avtaler om residencies her og der, bl.a. Kings Bay forskningsstasjon, Svalbard, den arkitektoniske perlen Energihotellet på Nesflaten i Suldal, og i Vestfold/Sandefjord. Lyset er forskjellig over alt, og ikke bare på grunn av årstider. Sivilisasjon og landskap likeså. Jeg sitter på en stor samling fotografier fra andre deler av landet, bl.a. 6000 bilder fra den tiden jeg jobbet på Kunstakademiet i Trondheim, som også kunne egne seg. Produksjonen kommer til å gå over noen år, og det er spennende å finne ut hva jeg kan fremheve i fotografiene, hvilket samfunn jeg kan synliggjøre. Og det skal så klart finansieres i en dyrtid som gjør all produksjon vanskelig. Dette er også «spennende» og krever tungt organisatorisk arbeid.

Av andre saker, for å ta fri fra en digital utbrenning, jobber jeg med en eksperimenterende, lett og lekende form for collage, basert på bøker fra gjenvinningsstasjonen – som gir masse energi akkurat nå. Et perfekt arbeid i samspill med de litt større, tyngre prosesser nevnt over, der det tar tid før kunsten kan begynne.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Palettbildene, jeg har store ambisjoner for dem – jeg er i fase én av det arbeidet, som er å finne og organisere steder å fotografere. Deretter kommer selve produksjonen, og så en utstillingsturné, men dette er noen år fram i tid. Heldigvis har jeg møtt stor velvilje og interesse så langt, men åh som jeg gjerne skulle hatt en produsent nå, som kunne organisert med meg, hjulpet med finansiering og forhandlet med de rette visningssteder, transport… bare tatt noen av telefonene! Sånn er det i billedkunstfeltet, de fleste av oss har ikke slike systemer eller hjelpere. Jeg tenker ofte på hvor bra det kunne vært hvis vi var organisert litt mer som filmproduksjoner. På den annen side, er det antagelig friheten og mangfoldet vi betaler for på denne måten. Frihet og mangfold er ekte verdier.

Collagene prøver jeg å holde utenfor ambisjoner foreløpig, men jeg har noen ideer om hva og hvor de skal, det er ikke til å unngå. Hysj! De må ikke høre det.

Til slutt: Hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Else Marie Hagen er det alltid fint å høre og se mer fra, hennes verk forstår jeg aldri helt, men de utvider verden.

Fotokrediteringer: Christina Leithe, Oddbjørn Erland Aarstad, SAF, Øystein Thorvaldsen