– Hva var årets utstilling, og hvorfor?
– Jeg hadde nok en større mind-blowing kunstopplevelse i 2018 enn i 2019, må jeg innrømme, med Lizzie Fitch & Ryan Trecartins utstilling på Astrup Fearnley-museet som en soleklar favoritt. I år er det vanskeligere. Men i fotosammenheng hadde jeg stor glede av «Norsk dokumentarfotografi» på Henie Onstad kunstsenter, som diskuterte grensene mellom kunst og dokumentar, skjønnhet og virkelighet. Den var viktig fordi vi konsumerer stadig mer fotografi, og i en tid da vi i praksis ikke kan skille mellom ekte og falskt på grunn av de teknologiske fremskrittene. Retusjering og deep fakes. Da er det viktig å følge opp med de etiske refleksjonene omkring dem, noe utstillingen gjorde (for)billedlig.
– Hva var fremtredende ved fotografiet i år?
– Den insisterte på sin relevans. I 2019 var virkelig «alle blitt fotografer», og samtidig, eller som følger av dette, har kunstfotografene fordypet seg desto mer i fotografiets materialiteter. Den blir nerdete. Og som i samtidskunsten generelt, er det vanskelig, umulig eller kanskje bare håpløst og unødvendig å finne en felles denominator. Men jeg er optimistisk til demokratiseringen av fotografiet. Kunstkonsum er tross alt en trent kapasitet, og i dag kan mannen i gata kan gjøre seg opp en helt grei mening om gode og dårlige komposisjoner. Det er selvfølgelig helt rått for samtalene om fotografiet.
– Hva ser du frem til i 2020?
– Jeg går for en guilty pleasure: De store, nye institusjonsbygningene som skal åpne i 2020. Arkitektonisk og byplanleggingsmessig er jeg ingen fan av verken Munchmuseet eller hovedbiblioteket, men når de står der skal de jaggu brukes, og det til tross for at man kommer til å bruke «halve tida» i rulletrapper. Det nye Nasjonalmuseet er jeg dessuten ihuga fan, eller tilhenger, av. For en gave!
(Teksten er et resultat av VISPs Kritikersamtaler 4.12.19 på Fotogalleriet i Oslo, samtalen ble støttet av NOFOFO)