Elin Reboli Melberg

Hva jobber du med?
Hovedsaklig tekstil; håndstrikkede elementer, vev og broderi, som ofte blir til monumentale verk.

Hva inspirerer deg?
Jeg blir inspirert av de kvinnelige generasjonene før meg, som jobbet og kjempet med kunst og tekstilkunst, for aksept og det å bli tatt seriøst. Jeg kan trekke frem Synnøve Anker Aurdal som en sentral inspirasjonskilde. Det var etter å ha sett utstillingen hennes på Astrup Fearnley at jeg endelig turde tråkke over den høye terskelen jeg hadde satt for meg selv når det kommer til å lære meg å veve. Det var noe med arbeidsmetoden hennes, friheten i prosessen, som virkelig inspirerte meg. Jeg er ikke opptatt av matematikken i veven, men ønsker heller å ta med meg den friheten og eksperimenteringen som jeg finner i hennes verk.

Jeg inspireres også av arv og tradisjoner gjennom både materialer og teknikker. Jeg har stor respekt for historien før meg, og ønsker å kapsle det inn med det å gjøre ting på min måte, i min samtid. Jeg blir inspirert av kunstverk som slår meg neste fysisk i bakken med sin tilstedeværelse. Og verk som er såre, taktile og samtidig insisterende.
Kunstnere som har holdt ut og holder ut er til evig inspirasjon. Mennesker som jobber intenst for saker de tror på. Samtiden. Politikk. Samfunnsdebatter. Ytringsfrihet. Demokrati. Trusselen mot demokratiet. Hverdagen rundt meg. Tiden vi lever i.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Akkumulasjon står sentralt i mitt kunstnerskap, som kan kjennetegnes av tidkrevende og detaljerte materialbaserte komposisjoner. I skulpturer, installasjoner og senere i tekstile arbeider, bearbeider jeg minner og inntrykk fra omverdenen i skjøre og personlige verk. Den fysiske dimensjonen er sentral for erfaringen av verkene, som forholder seg aktivt til både utstillingsrommet og betrakterens opplevelse.

De siste 10 – 11 årene har jeg beveget meg mer og mer inn i utforskningen av tekstilverk; det er lange detaljerte prosesser; ett og ett sting blir brodert og en etter en maske strikket. Tilstedeværelsen er sentral og det analoge håndverket viktig. Jeg ønsker en sårbar åpenhet i tekstilverkene mine, arbeidene skal ikke fremstå som teknisk perfekte; jeg lager bevisst hull, kan strikke med fire-fem tråder samtidig, syr og knytter og prøver å lage en tilstedeværelse som absolutt ikke er perfekt, men som er vakker, samtidig som den kan være sår og inneholde feil. Sånn som livet er.

Jeg vokste opp med en mormor som ville jobbe fritt med tekstilen. Dette var ikke tillatt, og hun måtte gå Husflidskolen, for så å arbeide på tekstilfabrikk, der alt som ble produsert hadde nytteverdi. Jeg arvet enorme mengder tekstilmateriale fra henne, og dette tar jeg ofte inn i mine verk, som fri kunstner, mye takket være mormors generasjon og det de kjempet for.

Da jeg var i tenårene prøvde mormor og min mor å få meg til å like å sy, veve og strikke. Jeg nektet, var lei av å gå med stripete strikkemaskin-gensre og hjemmelaga klær. Jeg ville ikke strikke eller sy. Fikk jeg hull på klærne, festet jeg stoffet sammen med sikkerhetsnål.

Etter Mastergraden, arbeidet jeg med detaljerte installasjoner og skulpturer. Det var gjennomgående lange arbeidsprosesser, tusenvis av detaljer og gjentagende bevegelser. Små materialbiter, i monumentale format. Jeg ønsket å bevege meg i grensen mellom å ha kontroll og miste kontrollen og sårbarheten som eksisterer i dette skillet.

Da faren min i 2013 ble alvorlig syk og døde, gikk jeg gjennom en tung periode og de kunstneriske behovene endret seg. Seks måneder etter hans bortgang, åpnet jeg separatutstillingen «Float» på Galleri Opdahl. Dette var måten jeg bearbeidet sorgen på, ved å være tilstede i en kunstnerisk arbeidsprosess og drukne inn i materialene. Jeg fikk behov for å være mer taktil. Det som var riktig noen måneder tidligere, var plutselig unaturlig. Jeg ville jobbe med myke materialer, ikke harde. Jeg ville ha en annen nærhet. Dette resulterte i at jeg beveget meg mer og mer mot tekstilarbeider.

Her ble verket «Elove» (2014) vist, der jeg broderte den siste tekstmeldingen jeg mottok fra min far, etter at kreften spredde seg til hjernen og han mistet språket. Verket markerer et konseptuelt materialistisk vendepunkt i mitt kunstnerskap så langt.

De siste årene har jeg utfordret tekstilverkene størrelsesmessig. Enfolded (2020), Jæren (2021) og Ikke her. Ikke borte. (2022) og Chief Honey Monster (2023) har blitt til mens vi har levd med koronaen og så et urolig Europa. Det siste året har jeg også lært meg veveteknikken, som har ligget som et voksende behov i kroppen gjennom flere år. I alle verk er den analoge, lange og nære arbeidsprosessen sentral; jeg ønsker å bevare øyeblikket, låse tiden fast i verket; her skjer ikke lenger noen endringer i lys og form, ingen forråtnelse.

Jeg plantefarger det meste av garnet jeg bruker. Jeg samler plantemateriale fra mine turer i naturen, hagen og fra husholdningen, og eksperimenterer med disse. Jeg har alltid hatt en stor interesse for hage, drivhus og arv av stauder; planter som går i generasjoner fra hage til hage. På lik linje med at jeg i flere år har tatt inn arvet tekstilmateriale i mine verk, kapsler jeg nå arven av teknikker innen plantefarging, stauder fra generasjoner med hager, ugress og vekster som kan plukkes vilt fra nærområdene i utviklingen av tekstilverkene mine.

Jeg kom til et punkt da jeg ble lei av å kun bruke de kjemiske fargene i det kjøpte garnet, og ville heller forsterke den kunstneriske prosessen og konseptet i verkene mine med et nytt element, som understreker mitt interessefelt. Denne prosessen gir mye mening for meg. Det gir meg enda mer energi og personlig og kunstnerisk verdi når jeg får lov til å ta naturen og gamle tradisjoner bokstavlig talt inn i verkene mine. Det er en enda lengre og tilstedeværende prosess, som er mer bærekraftig og naturlig, samtidig som at en rødlistet teknikk med lange tradisjoner innen tekstilkunsten blir ivaretatt og videreført.

Hvorfor ble du boende der du bor?
Fordi jeg fikk barn og frem til de er ute av huset, har det vært mest praktisk både sosialt og økonomisk å bo i Stavanger. I en perfekt verden, ville jeg i tillegg hatt en liten leilighet med plass til en stor vev i Oslo. En vakker dag.

Hva er det beste med miljøet og stedet?
Vi bor med få minutters gange fra sjø, skog og turområder, samtidig som vi bor rett ved Østre bydel, studioet mitt og alt det kjekke som har vokst frem i den bydelen. ELEFANT, som jeg startet sammen med noen venner og kollegaer for 10 år siden, er det som gjør arbeidshverdagen og miljøet definitivt rikere enn det ellers hadde vært. Her er vi nå rundt 30 kulturarbeidere, med verdens kjekkeste huseiere som skjønner verdien av kulturell kapital. Vi har et dynamisk miljø, med mange kjekke folk innen alle kulturelle sjangre; musikk, kunst, kritikere, kunsthistorikere, fotografer, forlag, event, snowboard, arkitekter. Det kan være veldig sosialt, men du kan også lukke deg inne i ditt eget studio, uten at noen blir sure for det.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Det kunne godt vært større og mer variert. Vi kunne hatt et kunstakademi, slik at flere yngre innen høyere utdanning hadde deltatt mer i miljøet. Jeg håper flere nyutdannede velger å flytte til(bake til) Stavanger. Vi trenger alle aldre. Jeg blir kjempeglad når jeg treffer unge kunstnere eller kuratorer osv, som har valgt å flytte hit. Der håper jeg skjer enda mer i fremtiden. Ellers ønsker jeg alltid flere kunstnerdrevne visningssteder.

Hva jobber du med for øyeblikket?
Jeg har nylig montert tekstilverket «Ikke her. Ikke borte» (2022-23) på Deichman Bjørvika. De gjør en fantastisk jobb med å kuratere inn bra kunstnere, synes jeg, så jeg er glad for at de kan låne dette verket en lengre periode, frem til februar 2024. Jeg jobber også mot utstilling på BGE Contemporary Art, der jeg skal ha en duo-utstilling med Gunvor Nervold Antonsen, høsten 2024. Etter det er det utstilling på Brandstrup Oslo. Jeg er i tillegg med på Stavangers 900-års jubileumsutstilling på Stavanger museum, som åpner juni 2024. Så dagene er fulle fremover.
Jeg er en av de fem kunstnerne som startet Open Studios Stavanger, som nylig gikk av stabelen for første gang. Det er jeg veldig glad for at vi fikk til. Vi er godt fornøyd med første utgave, og gleder oss til å vokse sakte, men sikkert, frem mot neste runde i 2024.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Jeg skal fortsette.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Jeg vil gjerne si Marit Roland. Selv om hun har gjort veldig mange store og flotte prosjekt i ulike sammenhenger og utstillinger, skulle jeg gjerne sett enda mer av hennes nydelige stedsspesifikke papirinstallasjoner. Vi var begge tilknyttet Galleri Maria Veie, da det eksisterte for mange år siden. Vi ble kjent der, og har jobbet sammen i ulike sammenhenger etter det, særlig i de årene da jeg var en av de som drev Prosjektrom Normanns. Marit har en egen evne til å endre rom og lys, kun med bruken av papir, oftest hvitt, som danner de mest fantastiske skulpturer og installasjoner. Hun tegner med papir, sier hun. Jeg synes disse tegningene kunne fått enda mer nasjonal oppmerksomhet.