Hva jobber du med?
Maleri er en stor del av min praksis, men jobber også en del med performance og skulptur, installasjon, bl.a. gjennom ulike samarbeidsprosjekter som Aapent Saar.
Hva inspirerer deg?
Det kan være duer som bader i en sølepytt mellom noen biler i Paris, en diktsamling, en foss under vårflommen, men også en venn som sover med arbeidsuniformen på etter en lang dag. Jeg vender stadig vekk til vannet og landskapet, samt urfortellinger som forteller noe grunnleggende om det å være, som man finner f.eks i myter og mytologi.
Jeg veldig glad i kunstnere som blander humor og alvor på en vittig måte. Jeg tror et godt eksempel på dette er Fischli og Weiss sin installasjon Suddenly This Overview på Fondazione Prada i Milano, som består av masse skulpturer i rå leire av veldig dagligdagse observasjoner som bare varmer sjelen.
Jeg leste også nylig biografien til maleren Milton Avery, og ble inspirert av måten han malte i syltynne lag for å få den dyre oljemalingen til å strekke så lenge som mulig. Måten han gjorde begrensningene til en styrke i sitt uttrykk er for meg inspirerende.
Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Mitt kunstnerskap befinner seg i et spenn der jeg søker etter å være høylytt og ekspressiv på en side, og introvert og undersøkende på den andre. Den mer høylytte delen får sitt utspring gjennom performance, mens den etter hvert mer introverte delen av mitt kunstnerskap får blomstre igjennom maleriet. Jeg ser på mitt kunstnerskap som politisk, i den forstand at det opererer og eksisterer i den konteksten og samfunnet vi lever i, samtidig som man søker en slags tilhørighet som menneske.
Jeg tenker ofte i fortellinger og liker å fabulere omkring små øyeblikk og inntrykk. I maleriet jobber jeg ofte i serier, mye med landskap, både befolkede og ubefolkede, med spor av menneskelig aktivitet. Ofte jobber jeg i dialog med kunsthistorien, det å skue tilbake kan være noe betryggende. For eksempel det å vite at man også kunne ha de samme tankene om sin samtid for en del år tilbake som nå. Dette var en del av inspirasjonen til bildet De blinde leder de blinde, som også er tittelen til et maleri av Brueghel den yngre fra tidlig 1600-tallet. I min versjon har jeg valgt å befolke det med ulike skapninger hentet fra nåtiden som går på trynet i skogen på østlandet.
Kunstnerskapet mitt har nok blitt litt mindre høylytt siste årene, delvis på grunn av at det er så mye støy og informasjon rundt oss akkurat nå, som gjør at uttrykket har bevegd seg litt mer innover, som en form for selvoppholdelse, eller et ønske om å ikke bidra med mer støy.
Da jeg var barn, pleide jeg å bade ved en liten foss i Sveits. Denne hadde en skjult grotte på baksiden man kunne gå inn i hvis man trosset det kalde fjellvannet. Fossen ble som en kald dusj som beskyttet portalen til en annen virkelighet. Da jeg flyttet til Sarpsborg som barn var det en stor stor vårflom rundt samme tid, da kunne man høre Sarpsfossen brøle over halve byen. Fosselandskapet fascinerer meg med dens råe, sugende kraft, og det er noe jeg har forsøkt å finne tilbake til gjennom ulike malerier de siste årene, som for eksempel Bildet Fossefall II. Vannet blir ofte en motor i komposisjonene, den kan skape ro og balanse, samtidig som den kan trekke og rive i billedflaten på samme måte som fossen brøler i landskapet rundt seg.
Hvorfor ble du boende der du bor?
Det er vel en blanding av tilfeldigheter og kjærlighet.
Hva er det beste med miljøet og stedet?
Det beste med miljøet er nok mine nære venner/kollegaer. Fellesskapet er nødvendig. Å være kunstner er et vanskelig prosjekt, la oss i det minste ha det vanskelig sammen!
Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Jeg syns det er fint og nødvendig at kunstfeltet er såpass profesjonalisert i Oslo, men jeg savner nok noe mer åpenhet i feltet, som for eksempel at man kan komme med en annerledes bakgrunn og grad fra utlandet og fortsatt ha en stemme. Mer mangfold, fler impulser!
Hva jobber du med for øyeblikket?
Jeg jobber jeg med en ny performance med bandet mitt Aapent Saar, som er et prosecco-punkband og et samarbeidsprosjekt med kunstner Jørn Bjercke. Utover dette fortsetter jeg å utvikle min maleriske praksis, rendyrke landskapsmaleriet i utvidet forstand.
Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Min ambisjon for fremtiden er å få vist mer arbeider lokalt og internasjonalt. Jeg har lyst til å lage mer gueriljautstillinger utenfor den hvite kube, jobbe mer med keramikk og bare beholde gleden i faget.
Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Nålevende vil jeg si Astrid Hjortdal, en dyktig kunstner og inspirasjon i livet.
Fra før vår tid tenker jeg James Ensor, som jeg mener er helt på høyde med Munch. Skulle gjerne sett en Munch + Ensor utstilling.