Espen Gleditsch

Hva jobber du med?
Fotografi er mitt hoveduttrykk, men i utstillinger viser jeg ofte fotografi i kombinasjon med andre elementer, som for eksempel egenproduserte tekster eller vegger malt i farger som har en tematisk kobling til fotografiene. Brorparten av tiden på atelieret jobber jeg med research til pågående og kommende prosjekter. Eller når jeg har luksusen til å unne meg det, research som ikke ennå er knyttet til et spesifikt prosjekt eller utstilling. Det er kanskje det beste jeg vet, å kunne fordype meg uforpliktende i et emne a priori formål og mening. Selve fotograferingen utgjør faktisk en forsvinnende liten del av hverdagen min som kunstner, sammenliknet med den framtredende rollen bildene får i utstillingene.

Hva inspirerer deg?
Å oppleve andre kunstneres arbeid og å orientere meg tverrfaglig i sakprosa og annen litteratur. Jeg har ofte et par-tre overlappende fokusområder som opptar meg og jeg fordyper meg i. I mine siste prosjekter har konstruksjonen av historiske narrativ, arkitektur, skulptur og antikke idealer vært viktige elementer, og da har for eksempel produksjonen til Mari Lending, professor i arkitekturteori- og historie, vært en kilde til stor leserglede og inspirasjon for meg. Hun har en fabelaktig evne til å identifisere meningsfulle sammenhenger og konstruere tekstlige synteser der for eksempel Proust lever i selvinnlysende sameksistens med gipsavstøpninger av Urnes stavkirke og brutalistisk arkitektur i New Haven.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Lenge har historiske begivenheter spilt en stor rolle i min kunstneriske praksis. Gjennom fotografi, tekst og andre uttrykksformer forsøker jeg å utforske og formulere i min egen stemme hvordan de har satt preg på vår samtid, og dermed implisitt hvordan de kommer til å fortsette å prege vår fremtid. Jeg utviklet tidlig en interesse for både bilder og historie. Gjennom kunsten fant jeg en måte å jobbe i et slags krysningspunkt mellom skapende kunst og idéhistorie, i en form som tillater meg å jobbe i et sammensatt visuelt språk med hvordan historiske begivenheter og narrativ preger våre liv. Arbeidsmetoden og min tilnærming til tematikker kan sees på som både tendensiøs og spekulativ, i mine øyne i disse begrepenes positive forstand. Bildeflatens rom for tvetydighet og fotografiets kapasitet til å bære i seg ikke-sammenfallende eller til og med motstridende forståelsesrom, gjør mediet til en optikk som jeg opplever det meningsfullt å se verden gjennom.

Noen eksempler på tematikker fra mine siste prosjekter er det intrikate og problematiske forholdet mellom svart-hvitt fotografi og europeisk modernistisk arkitektur på 1920-tallet, det iøynefallende møtet mellom brutalistisk arkitektur og appropriering av antikke idealer i byplanleggingen i Skopje de senere årene, det komplekse historiske narrativet bak hvordan antikk marmorskulptur mistet sine farger med mer.

Hvorfor ble du boende i Oslo?
Jeg har bodd en hel del utenfor Norge, både i starten av min studietid og etter, i lengre og kortere opphold i København, Praha, Stockholm og New York. Da jeg flyttet til København for å gå på forskole for drøye 15 år siden hadde jeg et sterkt behov for å komme meg ut. I den grad jeg var i kontakt med et kunstfelt i Oslo opplevde jeg det som at jeg ikke fikk inputen jeg ønsket og hadde behov for den gang. Da jeg flyttet tilbake til Oslo var det som å komme tilbake til en annen by med en yrende kunstscene der særlig de kunstnerdrevne visningsrommene var en enorm berikelse. Det er mulig det skyldes at jeg var et annet sted i livet som snørrhoven 19-åring enn i dag som 36 år gammel, men jeg erindrer kunstscenen i Oslo på tidlig 2000-tallet som anemisk og knapp. Da var det en berikelse å komme til København.

Hva er det beste med miljøet og byen?
På vei hjem fra NYC etter et residencyopphold i 206-17 var jeg spent på hvordan det ville bli å komme tilbake til Oslo etter å ha vært bombardert med inntrykk i en endeløs all-you-can-eat buffé av utstillingsåpninger og interessante forelesninger og seminarer. Til min store overraskelse gikk overgangen nærmest upåaktet hen. Det er ingen mangel på gode utstillinger av høyt nivå og interessante arrangementer i Oslo. For meg som har familie, egen praksis og undervisning å skjøtte skjer det til tider mer spennende i Oslo enn jeg evner å få med meg. Litt spøkefullt kan man si at den store forskjellen mellom en by som NYC og Oslo er mengden av arrangementer du IKKE får med deg, og FOMO-en dette fører med seg.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Jeg kan savne fagtunge, forskningsdrevne og tydelige museer som hever nivået i resten av feltet. Særlig nå som Munchmuseet og Nasjonalmuseet har vært i dvale så lenge.

Hva jobber du med for øyeblikket?
Jeg jobber mot tre kommende utstillinger og med research til et fjerde prosjekt som ennå ikke har noen planlagt visningsplattform.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Å tilbringe så mye tid på atelieret som mulig.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Jeg tror knapt jeg har kolleger som ikke fortjener mer oppmerksomhet. Hele feltet fortjener så mye konsentrasjon og omtanke som mulig både fra oss andre aktører og det øvrige publikum. Jeg tror det er viktig å være raus – alle kunstnere jeg kjenner jobber hardt og er fullt ut investert i eget prosjekt. Det står det respekt av, på tvers av faglige, sosiale eller materielle sympatier og antipatier.

Hvis jeg skal trekke fram én kollega er Geir Moseid en kunstner jeg har stor respekt for, både som kunstner og menneske. Vi to arbeider i svært ulike tilnærminger til fotografi, og det er alltid en berikelse å se hvordan Geir sakte men sikkert kvesser uttrykket sitt og arbeider med en visuell og tematisk tilnærming som han er unik om i Norge. Alle bør sjekke ut hans kommende bok «Plucked» som utgis på Teknisk Industri, som er kulminasjonen av mer enn 12 års arbeid med ett og samme prosjekt.