Espen Tversland

Hva jobber du med?
Jeg arbeider mest med digital video, spesielt animasjon. Jeg manipulerer piksler, tid og farger i flere lag. For meg er alt digitalisert materiale animasjon, fordi pikslene er flytende og kan modelleres på utallige måter. De siste årene har jeg fordypet meg i kunstig intelligens (KI) og bruk av ulike KI-verktøy. Det er et dypt kaninhull å falle i, og som raskt forgrener seg til mindre prosjekter.

Hva inspirerer deg?
Å lære noe nytt skaper muligheter og i muligheten finnes inspirasjon. Jeg tenker med følelsene mine, og god kunst, musikk, film, bøker, naturopplevelser og menneskemøter inspirerer meg. Vi lever i interessante tider, dessverre. Det preger kunsten uansett hva man jobber med. Det er fascinerende å se hvor mye vakkert og godhet vi mennesker kan skape og gi, og samtidig er vi i stand til så mye dritt og ødeleggelse. Det finnes inspirasjon i skuffelse og motkamp.

Hvordan vil du beskrive kunsten din og ditt kunstnerskap?
Jeg pleier å si at jeg skaper på pur faen. Det er viktig, utfordrende, morsomt, og gir meg frihet til å eksperimentere, feile (masse), og lære nye teknikker og uttrykk. Det er noe medmenneskelig i det å skape, som er en morsom selvmotsigelse når jeg bruker KI til å lage kunst (også). Det handler om å tørre å gjøre ting på sin egen måte og være åpen for at det uventede kan føre til noe fantastisk eller ikke.

I starten var KI som å oppdage en helt ny måte å skape på. Det var som punk på slutten av 1970-tallet, raskt, ingen regler, ingen kunnskap. Plutselig var hele kunsthistorien under tastaturet, men full av herlige feil, forferdelige biaser og tilfeldigheter. (Omtrent som den vestlige verdens selvbilde). Men en kreativ eksplosjon med tanke på hva én person kan forestille seg og lage alene. Utforskingen førte til blant annet en death metal-musikk video, «Nowhere to Hades», som endte opp på turné i Mexico og flere festivaler. En annen film, «Nowhere the Arctic Absurd», fikk juryens pris på Nordnorsken. Jeg ble invitert til Årstads, en mycket tilfeldiga Konsthall sin utstilling i 2023. Jeg skape en vegg av KI-frembrakte familiebilder som kunne ha skjedd, hadde jeg fortsatt å bo i Sverige. Muligheten til å dokumentere en annen barndom ble fin utfordring for å lære av KI som kunstnerisk verktøy. Finne frem til vanlig analog film, linser osv. fra 1973-1975, moter og hjemmelagde klær, skape et bilde på sosialdemokratiet i forstads Sverige.

Jeg deltok på en fotogravyr workshop i København for å lage grafiske trykk av bilder laget med KI-verktøy, og skal lage en serie silketrykk i vår, inspirert av ideen Nord. Hva skjer når man tar et nytt teknologisk uttrykk og lager det med mer tradisjonelle teknikker? Sånt må bare undersøkes.

Hvorfor bor du der du bor?
Vi flyttet fra Oslo da sønnen vår skulle begynne på skolen. Leiligheten ble for trang, atelieret for lite,
og brødjobben ble ensformig. Etter at vi flyttet til Brønnøysund, ble jeg medlem av NNBK (Nordnorske Bildende Kunstnere) og fant raskt et nettverk som ledet til utstillinger og styrearbeid. Nå har jeg et stort atelier og driver (lærer meg å drive) Hullet, et kunstnerstyrt visningsrom. I tillegg er det sjø, skog og fjell rett utenfor døra som er en inspirasjon eller midlertidig flukt når hodet trenger en omstart.

Hva er det beste med kunstmiljøet der du bor?
Jeg har noen gode kollegaer her, og vi ønsker å få til mer kunstaktivitet i Brønnøysund. Utfordringen er å utvikle strategier for å «skape» et publikum og finne støtte til et sted som ikke har hatt visningsrom på mange år. Men vi er i gang.
I Hullet arrangerte jeg en utstilling med 240 skulpturmodeller laget av elever fra 5. trinn, og deretter
fikk en ung lokal kunstner sin første separatutstilling. Sammen med Lars Laumann og Ørjan Eikemo Ebbesen arrangerte vi Brønnøysunds første høstutstilling – det ble en suksess, med 80 deltakere og nesten 10 % av innbyggerne som kom innom i løpet av 14 dager. Det handler om å skape gode sosiale arenaer lokalt, samfunnsbygging og være åpen for andres skaperglede.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Jeg savner mer kunst, flere utstillinger, flere kollegaer og et større publikum. Vi jobber med å få i gang flere utstillinger, happenings og sosiale arrangement for kunstnere og publikum. Nå viser jeg egne verk i Hullet, og planlegger en Roots festival utstilling med Lars Laumann i Hullet og EE galleri. På sikt ønsker jeg å invitere kunstnere hit for å holde workshops og utstillinger, slik at vi kan styrke det kreative miljøet, dele måltider og utvikle den lokale kunstarenaen. Man blir litt lokalaktivist på små plasser.

Hva jobber du med akkurat nå?
Jeg forbereder en utstilling i Trondheim på TEKS i november, der jeg skal vise en videoinstallasjon med KI-animasjoner som jeg kaller In violent silence horror is born. Bakgrunnen for prosjektet er flere tekster, blant annet av Erlend Kiøsteruds bok Stillhetens økologi og essayet Kunsten i økosystemet, Peter Davidson samling av tekster i Idea of the North, Timothy Morten bok Dark Ecology, og Designing in dark times An Arendtian Lexicon:
«The violent silence spreads across the globe as nature disappears. The noise of people will keep getting higher as our living areas diminish. To possess this knowledge is to live in the violence we inflict on ourselves and our surroundings.» Erland Kiøsterud

Strabo the geographer « the people living there are more savage than the Britons, being cannibals as well as gluttons. Further, they consider it honourable to eat their dead fathers, and to openly have intercourse, not only with unrelated women, but with their mothers and sisters as well.” Idea of the North

“We drive around using crushed dinosaur parts. Iron is mostly a by-product of bacterial metabolism. So is oxygen. Mountains can be made of shells and fossilized bacteria. Death and the mesh go together in another sense, because natural selection implies extinction” Timothy Morten

«The practice of violence, like all action, changes the world, but the most probable change is a more violent world.» Hannah Arendt

I denne miksen av tekster som frembrakte visuelle ideer startet jeg å leke med KI høsten 2022. Jeg lurte på om KI «drømme» de følelsene jeg fikk da jeg leste og bearbeidet innholdet i tekstene. Dypt i bakhodet mitt ligger ideen om at vi, menneskene som lever i dag, representerer den seneste versjonen av oss selv i evolusjonens utvikling. Hva betyr det? Hvilke bilder og fortellinger kan vise menneskes tilstand på randen.

De 3 årene med KI «fordypning og lek» har gitt meg erfaring med verktøyet og dens estetikk. Jeg har funnet arbeidsprosesser med KI verktøyet som fungerer for meg og hvordan jobbe med ulike problemstillinger.

Hva er dine ambisjoner for fremtiden?
Å fortsette å lage kunst, lære meg nye ting og finne utfordringer som gjør meg glad. Jeg ønsker å vise kunsten min for flere, møte mennesker og invitere kunstnere til Brønnøysund. Vi trenger kunsten mer enn noen gang, både som en form for motstand og en påminnelse om hva som gjør oss til mennesker.

Til slutt – hvilken kunstnerkollega fortjener mer oppmerksomhet?
Simen Engen Larsen lager fine og smarte collager, heier på han.