Hedda Roterud Amundsen

Navn
Hedda Roterud Amundsen

Kommer fra
Moelv (Ringsaker, Innlandet)

Bor
Moelv/Oslo

Utdannelse
Bachelor (Fine Arts), LASALLE College of the Arts, Singapore
Master (Kunstakademiet), Kunsthøgskolen i Oslo
Årsstudium (Kulturledelse), OsloMet

Hva jobber du med?
Det er mange ulike materialer og teknikker som får plass i mitt kunstnerskap, men jeg tenker på alt jeg gjør som kollasj egentlig. Selv om det jeg lager kan ta form som ulike greier – skulptur, installasjon, performance, kunstnerbøker eller noe veggbasert. Jeg er en samler – av objekter, tekst, materialer og bilder. Slik har jeg alltid et tilgjengelig arkiv som jeg henter fra når jeg jobber. Den visuelle delen av arbeidene mine kjennetegnes ved en fargebruk som kan minne om en godteri-sjappe. Ofte da i kontrast til innholdet, som er mer alvorspreget.

Hva inspirerer deg?
Erfaringer knytta til traume og/eller sex danner grunnlaget for de fleste av mine prosjekter. De tinga som har vært vanskelige er min hovedmotivasjon for å jobbe med kunst. Klart det er kleint å si, men det å holde på med kunst er for meg terapeutisk, en måte å være i verden på. Jeg inspireres også mye av populærkulturen, som jeg lenge har kjent på et behov for å akademisere. Det tror jeg kommer fra en slags skam rundt det å ikke ha vokst opp med såkalt “høykultur”. Helt hverdagslige observasjoner blir jeg også veldig inspirert av. Som ferske “lakrislisser» på asfalten; et ettermæle av fart, spenning og tilsynelatende meningsløs forflytning. De er så vakre og intrikate merker i landskapet.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Jeg kan vel innrømme at jeg er en maksimalist, arbeidene mine er ganske høylytte og har mange lag. Verkene mine innehar ofte en slags dobbelthet, de strekker seg i motsatte retninger. Det er et alvor, men det er også en vitalitet eller optimisme tilstede.

Arbeidene mine blir sjelden ferdigstilte, de har alltid et potensiale til å endres. De får liksom hvile mens de blir stilt ut, men dersom de ikke blir solgt, returneres de til atelieret mitt og blir potensielt gjenstand for evig remixing. Enten ved at jeg fysisk endrer dem eller ved at elementer fra en installasjon blir enkeltverk f. eks. Kanskje får de nye titler, nye identiteter, tiden går og de holder seg oppdatert. Denne måten å jobbe på var i utgangspunktet et resultat av mangel på lager, men har etterhvert blitt en arbeidsmetode. Det er interessant for meg å se hvordan det samme visuelle materiale kan bety ulike ting. En slik lek med mening og meningsendring kan jo minne litt om logikken til “memes” også. Symbolene jeg bruker i arbeidene mine referer ofte til det digitale universet vi alle delvis bor i (iboende TEMPO TEMPO TEMPO!). Det jeg synes er interessant med symboler er hvordan de kan endre mening over tid, og påvirkes av den gjeldende populærkulturen f. eks. Ha en myriade av historier.

De seneste årene har jeg jobbet med prosjektet “The advantages of depression”, som deles opp i ulike sesonger – et pek til TV-serie-formatet. Prosjektet som helhet består av bearbeidelser av en samling steiner og en samling av skjermdump av undertekster fra “TV”. Jeg arbeider prosess-basert og intuitiv med utgangspunkt i disse to samlingene, som blir til verk i ulike teknikker og formater. Hver visning defineres som en sesong.

Både tekstene og steinene samlet jeg i en periode hvor jeg slet veldig med min psykiske helse. Så det å samle ble en slags overlevelses-mekanisme. I denne perioden lå jeg for det meste i senga og så på TV-serier, uten at jeg klarte å følge med noe særlig på handlingen. Jeg begynte å ta skjermdump hver gang jeg så en undertekst som interesserte meg. I etterkant har jeg kategorisert alle disse tekstene, slik at de nå danner et tekst-arkiv. Det å samle stein var en aktivitet jeg bedrev mye som barn, noe trygt og håndfast liksom. De fysiske steinene jeg samlet er ikke lengre så interessante for meg som objekter, det var samlingsprosessen her som var av størst betydning. Nå bor de i Ringsaker, i form av en liten steinrøys. Alle har blitt fotografert og det er avbildningene av steinene jeg forholder meg til. I arbeidene som springer ut fra dette utgangspunktet har jeg også tilført en visuell symbolverden og ytterligere tekst. Parallelt som samlingene pågikk skrev jeg feltnotater, som beskriver indre og ytre omgivelser. Disse tekstene omtaler bla. flere situasjoner hvor en jeg-person har problemer med å sette grenser til egen kropp. Ellers er det en god blanding sinne, humor, desperasjon og kåthet som smelter sammen.

I fjor sommer hadde jeg en performance i Polen som het “Dude, where’s my horse?” hvor jeg var en slags cowboy. I rosa flombelysning fremførte jeg en tekst til en bildepresentasjon, lydsatt av Jussi Jailheart. Det begynte uskyldig, litt humor og sånn – men så blødde det ut i noe ullent. Jeg beskrev en sex-scene som utspilte seg i en blomstereng, hvor det var svært ulike reaksjoner fra publikum – om det var snakk om samtykke eller overgrep.

Ellers kan jeg nevne at jeg i det siste har vært veldig opptatt av Dagny Juel (1867 – 1901). Jeg holder på med et prosjekt relatert til henne og hennes diktning, som kommer til å strekke seg over flere år kjenner jeg. Slik jeg har blitt kjent med henne gjennom research, virker det som om vi har flere berøringspunkter.

Hvorfor ble du boende der du bor?
Min bosituasjon for øyeblikket er ganske nomadisk, men det som lokker med bygda er jo plass. Plass til å jobbe og plass til å tenke. Og færre distraksjoner.

Hva er det beste med miljøet og stedet?
De to hovedinstitusjonene i Innlandet, Kunstbanken (Hamar) og Oplandia (Lillehammer), gjør mye bra. Kunstbanken har i over 20 år hatt et særegent fokus på performance f. eks, mens Oplandia arrangerer kunstbokmessen B*stard hvert år. Oplandia spiller også en viktig rolle i å formidle produksjonen av kunstnerbøker i Norge, i tillegg til å ha en fysisk kunstbokhandel (og nettbutikk!). Begge institusjonene er samtidig viktige ressurssenter og samlingspunkter for billedkunstnerne i Innlandet. Utover det så er det ganske deilig å være tilbake her, liksom forholde meg til kulissene fra min oppvekst på nytt. Bilene som står vindu mot vindu utenfor Shell, jorder med høyballer, Mjøsa som synker og flommer over.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Penger. Det kuttes stadig i budsjettene til kunstfeltet her. Begge institusjonene jeg nevnte ovenfor, er varslet om betydelige kutt i støtte fra fylkeskommunen. Ellers er Innlandet et stort fylke, folk er spredt – rent geografisk. Det påvirker jo også kunstmiljøet, det er vanskeligere å opprette et felles møtepunkt. Men jeg synes at BKI gjør en god innsats for å samle kunstnerne her i regionen.

Hva jobber du med for øyeblikket?
Nå jobber jeg mot en separatutstilling ved Hamar Kunstforening (“DAGNY 4 EVER”), hvor Dagny Juels og min symbolverden forenes. Den åpner 4. mai. I juni arrangerer jeg “Heddas Salong” ved Galleri Fjordheim (Biri) – en pilot for et tverrfaglig og nomadisk visningskonsept. I forbindelse med salongen lager jeg også en publikasjon, som lanseres på B*stard før sommeren. For øyeblikket er jeg også i en idé-fase rundt et samarbeid med kunstner Lena Trydal, hvor Pamela Anderson kommer til å spille en viktig rolle. Parallelt er det en serie med veggbaserte arbeider jeg har på gang, som jeg jobber relativt intuitivt med. Også skriver jeg hele tiden da.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Som alle rapperne i TV-serien “Love & HipHop” alltid sa: TAKE IT TO THE NEXT LEVEL!

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Odalens dronning Silje Eugenie Strande Øktner! Hun jobber i hovedsak med relasjonelle prosjekter og lokale arrangementer. Praksisen hennes har en genuinitet som jeg beundrer – hun holder det ekte!