Her er det verken fest eller spill. Det er liv.

Fra Festspillutstillngen 2020. Foto: Thor Brødreskift

Om Joar Nango sin Festspillutstilling 2020.
Av Anne Marthe Dyvi

 

Utstillingen er historien om materialet og mennesket, deres relasjon og gjensidighet. Hvordan mennesket søker tilhørighet til hverandre, ånd og materie gjennom bearbeiding og sameksistens med materialene. Vi spikker, maler, former, setter, stabler, pynter, rister, samler og bærer. Og dette informerer oss. Matter matters. 

Jeg lærte noe viktig en gang. Av en kunstner jeg hadde veiledning med, Jefford Horrigan, og hans ord slo opp i meg i møte med Joar Nangos utstilling.  ‘Ask not what is the art, but what does the art.’ Og hva gjorde denne utstillingen med meg? Først traff kunsten sansene, i synet av tusen fragmenter, håndverk og skrap, metallkonstruksjoner og håndsydde telt, med lukten av bjørk, halm og skinn til lyden av musikk og hjertebank. Så slo den meg i hjertet, jeg ble rørt, så sint, så glad og så hjemkommen. Etter det sev den inn i hjernebarken, der den informerte, hvisket og ropte. Det var en radikaliseringsprosess.

Joar Nango sitt kunstprosjekt oppleves så sterkt fordi det er sannferdig, drevet frem ikke av et enkelt individ, men av et kollektiv, et uavgrenset kollegium som strekker seg tilbake i historien, ut i periferien, inn i byene i Europa og over havet til Canada, samt peker en lang kroket kjepp inn i fremtiden. Der, det er der vi er på vei, og vi er faktisk i stand til å forme hvordan vi kommer dit. Du og jeg, hvis vi evner å lytte, tenke og samarbeide. 

Urfolksproblematikk, naturbruk og misbruk, ressursutnyttelse og utarming, overlevelse og kulturrestaurering er alle undertoner i utstillingen, og er lagt like tilgjengelig frem for oss i utstillingsrommene som bøker i et bibliotek, ja utstillingen inkluderer også et bibliotek. Som kunstneren generøst ønsker å dele med alle. Fordi distribusjon av kunnskap er avgjørende for distribusjon av makt. Eller pulverisering av makt. Men som i biblioteket må man aktivt ta del – du må søke det opp, hente det ut. Aktivitet skaper endring. 

En annen interessant og påfallende lærdom jeg tar med meg fra utstillingen er bevegelse. Å være i bevegelse, nomadens kjennetegn og ars, er den perfekte overlevelsesstrategi, ikke bare historisk, men i aller høyeste grad i vår tid. Den perfekte unnslippelsesmetode for det kapitalistiske grepet er å bevege seg, ut og inn av geografiske områder, over skog og hei. Jeg tenker på begrepet ‘wrong sides of the tracks’, ofte brukt for å understreke den sosiale arven som følger å bli født inn i verden på sosioøkonomisk tildelt plass. Om man er i bevegelse, og holder seg ON the tracks derimot, kan ikke arven være gyldig. Ikke ridende, ikke gående, ikke naken, ikke kledt. Det som fordrer en nomadisk suksess er å ta med seg det viktigste: kunnskap, for så å lære opp og lære av andre. Samt klare seg med det som er. Nok en irriterende up yours til kapitalismen. Nomaden har alt med seg, og hvis han skulle mangle noe, kan hen vel alltids låne det av en venn?

Et sted i en av intervjuene eller filmene med Nango sier han å være på vei er også å være et sted. Det er et sårt utsagn, fordi det minner om at urfolk historisk er et jaget folk, men jeg velger å heller lytte til det som et filosofisk råd fra nomaden. Der majoriteten har investert i, og røktet nasjonalstatens egenart og ressursrikdom, har nomaden beveget seg fritt og bevisst på det stedet hen til enhver tid er. 

Nasjonalstaten er en oppfinnelse fra en forgangen tid, med sine fordeler men også ulemper. Og ikke minst historiske feiltrinn og kamp om å forsvare egen eksistens og interesser. På samme måte som jeg vil påstå at en kunstinstitusjon trenger Nango sitt prosjekt mer enn han trenger kunstinstitusjonen, vil jeg påstå at nasjonalstatene trenger urfolkenes  natur- og levekunnskaper mer enn at urfolk trenger en stat. Majoritetssamfunnet kan lære av nomadens samliv med landskapet, at livet er en sirkel, at vi er av naturen og i naturen. Om ikke det er nøkkelen til å ta vare på fremtiden vår så vet ikke jeg. Utstillingen av Joar Nango er et lite speil i en snor av hamp som dingler i en pjusket fjellbjørk: i speilet ser vi at det verken er naturen eller urfolkets levevis det er noe i veien med. 

 

 

Teksten er et resultat av VISPs Kritikersamtaler som ble avholdt på Landmark, Bergen kunsthall, 29. oktober. Du kan se samtalen i sin helhet her.