Hilde Jørgensen

Hva jobber du med?
I egen praksis er det fotografi, tekst og installasjon som er hovedmedia. Utover egen kunst grunnla jeg og Maya Økland kunstnergruppen og visningsstedet KNIPSU i 2010, siden 2016 har jeg drevet det og det kan presiseres at skillelinjen for meg mellom eget virke og KNIPSU er minimal, eller ingen.

Hva inspirerer deg?
IRL vil jeg si er min hovedkilde til inspirasjon, og med det mener jeg møtet mellom mennesket, samfunnet og den teknologien som hersker i mellom de to.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Akkurat nå jobber jeg med et dystopisk univers gjennom en fusjon av egne fotografier med utgangspunkt i collage og 3D-collage og Ingrid Askelands keramiske skulpturer. Tematisk jobber jeg med forfall, med det forholdsvis enkle utgangspunkt  at man våkner opp en mandags morgen og skjønner hvor verden er på vei hen. Dette gir rom til både menneskelige og “større” perspektiv i motivene jeg jobber med.

Fotografiene er bygd opp av collager og 3d-collager som blir sammensatt med ordinære fotografier og igjen avfotografert. De endelige bildene veksler mellom fotorealistiske detaljer til mer visjonære uttrykk. Dette kommer godt frem i hovedbildet fra Manisk mandag – utstillingen i Borderline der landskapet praktisk talt smelter ned i en avgrunn.

Jeg føler mange ganger at kunsten min tilhører sjangeren tung nordisk melankoli på det verste, på det beste er kanskje sosial realisme et nøkkelord. Karakterisering er uansett alltid vanskelig og til tider uforståelig, sett fra en kunsters ståsted.

Hvorfor ble du boende i Bergen?
Jeg har alltid hatt mye å gjøre i Bergen, så på en måte har det vært umulig å komme seg vekk. Etter endt utdanning var jeg heldig og kom nesten rett inn i det nyetablerte fotokollektivet Flaggfabrikken. Morsomt nok var det et ordentlig kollektiv, der vi delte alt, programmering, residency, kunstnerskap og en aktiv utad profil, som for såvidt også startet min interesse for å vise andres kunst. Det er gøy å være en gjeng som får utfordringer i en flat struktur, det gir en bratt læringskurve og  etter det har vel stenen bare rullet. Men altså med Bergen som base.

Hva er det beste med miljøet og byen?
Det beste med Bergen er kanskje også svakheten, nemlig at det er et lite, men konsentrert miljø.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Et stort, ukonsentrert miljø.

Hva jobber du med for øyeblikket?
I oktober 2019 hadde jeg en duo-utstilling ved Kunstnerforbundet i Oslo med Ingrid Askeland under tittelen Manisk mandag. Denne utstillingen satte i gang et ønske i oss om å jobbe i samme konsept men i større format. Det jobber jeg med for tiden.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Ambisjonen er å hele tiden gjøre det bedre! 🙂 Det gjelder både egen kunst og KNIPSU. Nå hadde vi akkurat en oppvekker med Covid-19 der hele den grunnleggende ideen om hvordan man  viser kunst ble utfordret. KNIPSU måtte avlyse alle vårens utstillinger, heldigvis flyttet vi i samme tidsperiode og pusser for tiden opp nye lokaler som skal være klare utpå høsten, vi håper å kunne fremstå i et konsept der vi står bedre rustet om en lignende situasjon dukker opp.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
De aller fleste, men ønsker å trekke frem de makeløse samarbeidskunstnerne i KNIPSU Thomas Thomsen og Tarik Hindic, begge meget talentfulle kunstnere som burde eksponeres non-stop.