Janicke Schønning

Navn: Janicke Schønning

Kommer fra: Oslo

Bor: Sørkedalen, i utkanten av Oslo

Utdannelse: BA i Fine Art fra Central St Martins i London og MA fra Kunsthøyskolen i Oslo. I tillegg har jeg faglærerutdanning i Kunst og Håndverk.

Hva jobber du med?
Mine arbeider hører til i landskapstradisjonen, med tegning og maleri. Men jeg jobber med landskaper veldig fritt og prosessorientert. Jeg jobber utelukkende plein air, altså i friluft, under åpen himmel med direkte observasjon og oftest i interaksjon med været og omgivelsene i skogen der jeg har min base.

Hva inspirerer deg?
Det er malere som inspirerer meg aller mest, og ikke nødvendigvis landskapsmalere, selv om jeg jobber innenfor den sjangeren selv. Marlene Dumas, for eksempel. Hennes tusjportretter gjorde enormt inntrykk på meg i London på tidlig 2000-tallet. Per Kirkeby har også gjort inntrykk. Mitt første møte med kunsten i barndommen var en bok med Edvard Munchs hovedverker, og det møtet preget måten jeg ser både verden og kunsten siden da. Han er alltid tilstede. Jeg er også veldig fascinert av den lange tradisjonen i asiatisk tusjmaleri, som jeg har fått fra min tante som har studert og arbeidet med kinesisk kunsthistorie hele livet. Den abstrakte ekspresjonismen har også inspirert meg mye. Fra dag til dag inspireres jeg av skogen, elva og vekstene rundt meg der jeg bor, og været og årstidene som hele tiden er i endring. For tiden er jeg opphengt i urgamle eiketrær.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Jeg jobber i krysningspunktet mellom tegning og maleri, hovedsaklig med tusj på papir, men jeg bruker også gouache, akryl og olje på lerret og treplater. Landskapsmalerier interesserte meg ikke da jeg flyttet til Sørkedalen i Nordmarka i 2010, til da jobbet jeg med tekstinstallasjoner og ekspressive malerier med mennesker og planter som motiv. Jeg begynte å male med tusj utendørs i skogen fordi jeg manglet et atelier, og det tok faktisk en stund før jeg skjønte at det var landskaper jeg holdt på med. Da den første vinteren kom og det sorte blekket frøs til isroser på papiret var det en mystisk opplevelse av at noen andre trådte inn i maleriet. Jeg ble mer og mer engasjert og interessert i skogen og årstidenes evne til å generere nye bilder med meg, og føler fortsatt at det er uendelig mye mer å utforske. Det gir ikke så mye mening for meg å male inne lengre, siden det jeg er opptatt av, er ute.

Det er ikke bare enkelt med helårs friluftsmaleri, jeg føler meg til tider ganske utsatt. I ekstremvær, for eksempel, er det vanskelig å få ting gjort. Jeg har opplevd at skoger nær oss har blitt flatehugget, steder jeg pleide å male. Og jeg har flere ganger opplevd vindfall på kloss hold. Det er mye praktisk motstand og jeg bruker nok mere tid på rigging enn de fleste malere. Men det meste går, faktisk. 

Kunsten jeg lager  er en form for naturlyrikk, ofte spontan og eksperimenterende. Innenfor rammene av friluftsmaleri er jeg ganske fri, og kan arbeide både beskrivende og abstrakt. Jeg arbeider ofte i mangetallige serier som kan strekke seg over flere år, og i store formater opp til grensen for hva som er praktisk mulig utendørs. River Drawings (2019) er den største i så måte, serien viser avtrykk jeg gjorde av elvas strømninger på storformat akvarellpapir, opp til 470×150 cm. To fra serien ble vist da Nasjonalmuseet åpnet i 2022. Min mest innholdsrike serie heter Forest Studio (2012-i dag) og inneholder over 250 arbeider på papir i samme format, 40×50. Serien er et slags arkiv over alle eksperimenter og metoder jeg har utforsket, samt observasjoner i gjennom alle årstider siden jeg begynte prosjektet. Utvalg fra serien er presentert i kunstnerboken med samme tittel, og i flere utstillinger, sist i Kristiansand Kunsthall i 2022. Relasjonen til naturen og hva den gjør med meg, er hele tiden det jeg utforsker i arbeidet. Fokuset mitt er nok like mye med det indre som det ytre og med det føler jeg at det ekspressive i kunsten som formet meg som barn, fortsatt er med. Jeg vil beskrive kunstnerskapet mitt som utforskende og ekspressivt, med en hang både mot noe jordnært og mystisk.

Hvorfor ble du boende der du bor?
Jeg med familien har slått rot her. Mannen min driver med hundekjøring og så har jeg jo kilden til mye av arbeidet mitt her i skogen. Det har blitt en livsstil.

Hva er det beste med miljøet og stedet?
Nordmarka, Sørkdalselva, Bogstadvannet, mange små stier og bekker er helt klart det beste med Sørkedalen. Det er også enkelt å komme seg til Oslo sentrum og delta i kunstlivet som foregår der, med utstillingsåpninger, gallerier og museer som jeg setter stor pris på.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Noen få kunstnere bor spredt i dalen, men vi kvalifiserer nok ikke til å kalles et miljø. Oslo byr på et stort kunstmiljø, men utenfor atelierfelleskap slik jeg jobber, savner jeg mer kollegakontakt. Lagerplass og lokaler til å jobbe med kunst hadde vært fint å ha lokalt. Det trengs selv om jeg produserer utendørs. 

Hva jobber du med for øyeblikket?
Inntil nylig jobbet jeg med en ny serie jeg kaller Villsnø. Bildene forestiller en snødekket skog. Tunge snøfall fascinerer. Himmelen som faller ned, hvirvler rundt og transformerer alt til  myke former som ikke ligner på det de var. Jeg utvikler en metode jeg kaller is-separering for å separere ut det hvite i papiret som forestiller snø. Det fungerer i prinsippet som akvarell-maskeringsvæske, men prosessen er direkte knyttet til frost, motivet mitt og temaet. Det er uforutsigbart å jobbe med. Men jeg ble ikke ferdig før mildværet kom og snøen smeltet, så Villsnø serien må vente, kanskje helt til neste vinter. Det er ganske typisk både for mitt prosjekt generelt, men også tematikken med klimaendringer (ordet villsnø brukes av Skiforeningen om kunstsnø i motsetning til naturlig snø).vSkiftningene går ofte frustrerende fort. Jeg jobber også med et prosjekt jeg kaller De fredede, som handler om urgamle eiketrær. Planen er å vise dem i separatutstilling i Galleri Semmingsen til høsten. Disse bildene males helst i plussgrader, så nå jobber jeg med det. Da må jeg reise litt rundt til steder der trærne finnes, og det er uvant. Nå i mars skal jeg stille ut på Kasematt, et nytt kunstnerdrevet sted av og med Yngve Jørgensen. Utstillingen kaller jeg Bushcraft Salong, hvor jeg vil vise noe nytt sammen med arbeider som tidligere har vært vist på en kunstvandring og skogsutstilling i Sørkedalen.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Det er mange ambisjoner, først og fremt handler det om hva verkene kan bli med tiden, mer gjennomført og større. Jeg har lyst til å være en av de personene som jobber med kunst hele livet og aldri pensjonerer seg. Det handler om å være en stemme i feltet som handler om kunst og natur, finne spennende samarbeider, oppsøke truede og vernede naturområder og å ekspandere utstillingsvirksomheten min.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Det er virkelig så mange som fortjener mer oppmerksomhet. Jeg vil løfte frem min kollega Heidi Marie Wien, som jobber med maleri og landskap på en interessant måte. Med motiver av natur og hverdagslige ting, f.eks tekstiler gjenglemt i en grøftekant fletter hun nåtiden og naturen sammen på en usentimental, men vakker måte.