Navn: Jonas Ib F. H. Jensen
Kommer fra: Kristiansand
Bor: Kristiansand
Utdannelse:Master i kunst, Kunsthøgskolen i Bergen.
Bachelor i kunst, Kunsthøgskolen i Bergen, institutt for fotografi og FAMU, Academy of Performing Arts, Praha, Tsjekkia.
Examen philosoficum & Examen facultatum, Høgskolen i Agder.
Hva jobber du med?
Jeg har jobbet mye med fotografi oppigjennom, det var der jeg begynte. Det har vært fotografiske iscenesettelser som har vært min greie, å konstruere noe for kameraet å gjøre opptak av, en situasjon, handling eller et tablå. En oppstilling av objekter og personer, av og til i miniatyr størrelser og gjerne med en tidsutstrekning. Ofte har det vært meg selv som har blitt protagonisten i slike iscenesettelser. Det ble en måte å forsøke å forstå og undersøke både meg selv og omgivelsene på, en slags forståelsesnøkkel. Jeg fikk etterhvert problemer med det jeg opplevde som noe statisk i fotografiet, at det hadde en begrensning som jeg synes var ubehagelig, at det var så ubevegelig, spikra og satt, så det hele skled over til at jeg begynte å jobbe med skulpturelle og romlige installasjoner, gjerne med bevegelige og flyktige elementer. På den måten kunne jeg arbeide med forandring på en annen måte, jeg kunne lage ting som var mer dynamiske. Så har jeg jobbet en del med video og lyd også innimellom og har på den måten endt opp med en slags eklektisk vingling som jeg synes er ganske ålreit, jeg kan det meste sånn halvveis og bruker det uttrykket som føles riktig i forhold til en ide.
Sånn tematisk så kommer jeg alltid tilbake til en fascinasjon for tilfeldigheter, det vilkårlige, og har på forskjellige måter brukt vilkårligheter som et verktøy og en strategi i arbeidet mitt.
Hva inspirerer deg?
Jeg har merket at jeg stort sett blir inspirert når jeg prøver å ikke bli det, om jeg løper rundt i skogen kommer det ideer flaksende og gjerne også på reise, med buss, tog eller fly, så kan jeg bli overveldet av iderikdom, men setter jeg meg ned og tenker at jeg skal finne på noe lurt da blir det en drakamp og resultatet blir gjerne ikke noe særlig.
Mye av mitt tankegods er en slags filosofiske misfostre som stammer fra at jeg studerte filosofi en gang for lenge siden og at jeg stadig vender tilbake til filosofene, de store tenkerne og de evinnelige eksistensielle spørsmålene uten helt å ha intellektuell kapasitet til den dype forståelsen, men man får fatt i noe og danner seg sine egne betraktninger så blandes de sammen til en slags egenartet suppe. Det er det samme med litteratur, mye preller av men noe treffer og sitter som spikra. Det handler mest om holdning tenker jeg, at man finner sin egen holdning gjennom disse tingene.
Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Det handler om det absurde og meningsløse med det å være et menneske, traumet med det å være til og ens egen bevissthet omkring at man er det og grubler på hvorfor og hvordan. Om, som en eller annen jeg ikke husker hvem er har sagt, det å se opp på stjernehimmelen i undring etter svar og bli møtt med universets kolde taushet. Alle kunstuttrykk handler jo i bunn og grunn og på forskjellige måter om det.
Men jeg sier som Cioran: Jeg har oppfunnet ingenting, jeg er bare sekretæren for min egne følelser. For det er jo ens eget forkvakla blikk på verden en streber med å formidle, ens egen opplevelse av å eksistere og ens egne følelser og bevissthet rundt det, så tenker man at kanskje noen er interessert i å høre, så da pirker man pedantisk og dilettantisk i denne uendelige og uoversiktlige overflaten av økende entropi og forsøker å avdekke noe.
Jeg har hatt en hang til eksistensiell grubling i mange av mine arbeider og en interesse for tematikk som passerende tid, forfall, forandring og det flyktige med enhver erfaring. Kaos og tilfeldigheter. Avvik i systemet og skavanker i infrastrukturen. Slike ting er interessant. Det jeg alltid forsøker med arbeidene mine er å understreke absurditeten ved det hele.
Jeg hadde en utstilling på Premiss i Bergen for lenge lenge siden hvor jeg virkelig følte at jeg fikk noe til i forhold til dette med flyktig erfaring. Utstillingen hette Svart is (eller, Så vinden ikke blåser det hele bort) ((Støv, jævla støv)) og var en romlig installasjon bestående av en rekke vifter, røykmaskiner, skiftende lys og skulpturer som ble påvirket av de skiftende omgivelsene.
Et nyere arbeid er en fotoserie som heter «Øvelser med ball» og består av syv fotografier som viser en sortkledt protagonist i et hvitt rom. Protagonisten er i interaksjon med forskjellige hverdagslige objekter og arbeider med å arrangere disse objektene og seg selv på forskjellige måter. En viktig del av dette arbeidet ligger for meg i det performative aspektet hvor jeg arbeider foran kameraet med et sett muligheter og begrensninger. I dette tilfellet meg selv i en sort spandex drakt, seks typer hverdagslige objekter hvorav et bord, en stol, en ball, en ramme, 20 kneip og 32 blanke bøker. Disse rekvisittene er utgangspunktet for en oppgave om å skape syv variasjoner over et tablå hvor utsnittet er det samme og elementene blir omarrangert for hvert bilde. Det er en undersøkelse av en slags tinglighet , noe som handler om tingenes identitet og beskaffenhet i samsvar med menneskene som har frembrakt og bruker dem og videre om relasjonene mellom oss, tingene og det utsnittet vi befinner oss i. I bildene representerer protagonisten mennesket som former verdens innhold etter sine behov og arrangerer det i verden.
«En del av systemet» er et arbeid jeg lagde nå nylig, en skulpturell lydinstallasjon. Det er en samtale omkring eksistensielle spørsmål mellom tre malingspann. Jeg har stemmen til det ene spannet mens Yngve Pedersen og Vegard Urne buktaler hver sitt av de to andre.
Utdrag:
J: Jeg merker det jo, at tiden går, det er masse tegn. De tomme dorullene som samler seg ved doen på badet, nå er det blitt treogtredve siden nyttår. Støvet som samler seg hele tiden, spesielt under trappa i ganga hvor det ser ut som gulvet har fått pels, klokken på kjøkkenet som har vist feil i et halvt år men som nå plutselig er blitt riktig.
V: Det blir omlag 135 doruller i året det.
Y: Ett år i et menneskeliv.
V: Livet.
Y: Med død og fordervelse i bagasjen.
V: Trillekoffert.
J: Jeg har lenge levd i den villfarelsen at livet er en størrelse en kan mestre.
V: Det umulige.
Y: Et så og si ubeboelig habitat, en ensom enklave.
J: Alt ville vært så mye enklere uten denne kløa i sjela.
V: Sjelen er en urolig malstrøm.
J: Neeei, sjelen er en sildrende fjellbekk.
Y: Du er en plaga sjel.
J: Alle er en plaga sjel.
V: Jeg vil ikke ha en plaga sjel.
Y: Være, du vil ikke være en plaga sjel.
J: Hva med frihet?
Y: Frihet er blitt for vanskelig. Enda en umulighet.
V: Frihet er grå felt i sjelens randsone.
J: Er det de som klør?
Y: Sjelens irrganger leder til legemet.
V: Det snakker vi ikke om.
Y: En labil klump. En dysforisk masse.
V: Et bytte for ormer.
J: Jeg har muligens fått rede på sammenhengen.
Y: Ute blåser det.
V: Alt er bølger.
J: Sjelen er en naken streng.
Hvorfor ble du boende i Kristiansand?
Jeg bodde mange år i Bergen, men klarte til slutt å rømme sjøveien, over Nordsjøen, samme rute som så mange tok under krigen, og datt siden sørover og endte opp i Kristiansand, hvor jeg er født, her har jeg blitt siden. Jeg har lurt på hvorfor, men det er ikke så komplisert, det er her som føles mest som hjem, så har jeg også familie her.
Hva er det beste med miljøet og stedet?
Kristiansand er for liten til å være stor og for stor til å være liten, byen strever med å bli stor på en ordentlig måte, den har lite motstand i seg og har vært et lett bytte for gentrifiseringsprosesser, så her er alt ganske ordentlig, polert og greit, det er en by uten skarpe kanter.
Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Det mangler mye her, savner helt klart mer kunstnerstyrte initiativer, skulle ønske det var mer skranglete, og en ordentlig lokalavis hadde gjort seg.
Hva jobber du med for øyeblikket?
Jeg har nettopp gjort meg ferdig med to utstillinger og skal bruke sommeren til andre ting. Skal imidlertid fortsette et arbeid jeg har holdt på med jevnt og trutt over lang tid hvor jeg lager skulpturer og objekter som graves ned i skogen. Jeg beholder dem en uke før de graves ned. Regelen er at de ikke skal avbildes og at det ikke skal loggføres hvor de blir nedgravd. En annen regel er at de skal være bestandige, at de til en viss grad skal tåle tidens tann slik at om de blir funnet om for eksempel 100 år så har de ikke forvitret og forandret seg til det ugjenkjennelige eller ingenting. De lages derfor gjerne i stål eller støpes i betong og aluminium, eventuelt også harde tresorter som graves ned i myrterreng.
Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Jeg har hatt forskjellige arbeider oppigjennom som baserer seg på tilfeldighetsparametre. Et slikt arbeid, som har vart av og på i tolv år omtrent, handler om å generere vilkårlige gps koordinater ved hjelp av randomiserte tall tabeller for så å dra til disse koordinatene. Metoden har ført meg mange steder hvor jeg ellers ikke hadde dratt og fått meg til å gjøre mange ting jeg ellers ikke ville gjort. Det kan gjøres i liten skala eller stor. Om alt går som planlagt kommer det til å føre meg til Valujki, en liten russisk by ved grensen til Ukraina i en Ural motorsykkel med sidevogn.
Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Jeg lurer på hva Tarald Wassvik holder på med. Skulle også gjerne fått med meg utstillingen Album/volum av Kaare Ruud på Norsk billedhoggerforening.