Kenneth Varpe

Hva jobber du med?
Jeg har arbeidet med både tegning, objekt og video, men har i de siste årene hovedsakelig arbeidet med maleri. Ved siden av min praksis har jeg også vært engasjert i fagpolitikk, og gjør jevnlig formidlingsarbeid og arbeider som kunstkonsulent.

Hva inspirerer deg?
Det er vanskelig å definere hva det er som inspirerer meg, men jeg kan si noe om hvor jeg finner inspirasjon – og det er både gjennom å oppleve andre kunstverk og være i dialog med andre kunstnere, samt ved å være helt alene, ofte i naturen.

Jeg setter pris på verk som henvender seg til intellektet, men de som setter spor i meg er kanskje de som trigger en eller annen emosjonell respons – der verket «virker» på meg uten at jeg nødvendigvis er klar over hvordan. Jeg blir grepet av performanser, men også av materiale- og objekt baserte verk, som i motsetning til live art ofte presenterer noe fortidig, noe som er forbi – og der jeg kun har tilgang til resultatet av den interaksjonen som har foregått mellom et menneske og et materiale, på et tidligere tidspunkt. Jeg finner en slags melankoli i dette, som kan ofte være stimulerende.

Jeg har etter hvert også funnet ut at det å være alene over tid er et produktivt rom for meg når det kommer til inspirasjon. Det er blant annet derfor jeg har søkt meg til en del residency-opphold de siste årene, særlig med mindre urbane beliggenheter. Jeg er i utgangspunktet veldig sosial, nysgjerrig og er på mange vis glad i systemer og strukturer. Men, jeg prøver i større grad å ta på alvor de prosessene som foregår inni meg som ikke nødvendigvis er et resultat av bevisste og rasjonelle resonnement – men som likefullt er bearbeidelser av erfaringer og inntrykk.  Og ved å legge til rette for situasjoner der jeg på et vis blir «overlatt til meg selv» over lengre tid, som et residency ofte muliggjør, så rekker jeg å merke eller lytte til impulser, refleksjoner og idéer som kommer opp, som jeg ellers kanskje ville oversett.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Mitt kunstneriske prosjekt har de siste årene på et vis dreid seg om å finne tilbake til en meningsfull måte å arbeide med maleriet.

Da jeg tok min utdannelse i Storbritannia rundt årtusenskiftet, så var den fremdeles disiplin-oppdelt på bachelornivå. I løpet av min bachelor i maleri rendyrket jeg et ganske formalt orientert uttrykk, bl.a. med maleriet som en serie «lenende objekter» i metall og plexiglass. Men i løpet av bacheloren begynte jeg (som mange andre på den tiden) å miste troen på maleriet, jeg skrev min dissertasjon «Painting at a dead end» parallelt med en studiopraksis som jeg opplevde mer og mer tømt for mening, og da jeg fortsatte på masteren rett etterpå så hadde jeg forlatt maleriet helt og begynte å eksperimentere med video og lydarbeider.

Arbeidet mitt de neste årene bredte seg over video, lyd og objekt – og etter hvert også scenerelatert, i samarbeid med koreograf og dansere – men det var som regel prosjektbasert, dvs. at det jeg gjorde som regel var i respons til spesifikke kontekster, og uten disse så var det vanskelig å se hva mitt eget prosjekt egentlig dreide seg om. Og det tok meg noe tid å innse at jeg egentlig savnet maleriet. Jeg savnet det å male, selv om jeg egentlig ikke hadde noe spesifikt jeg ville at maleriet skulle gjøre. Så jeg begynte å gjøre små skisser i atelieret der jeg rettet blikket på materialer jeg hadde liggende, og gjorde disse til motiv for en serie arbeider jeg egentlig ikke betraktet som verk, men som en slags håndverksmessige øvelser.

Og etter hvert som valgene av materialer jeg avbildet beveget seg fra tape, bomullstråd, og over i leire, gips, sparkelmasse og til maling i seg selv, så skjønte jeg at disse øvelsene var i ferd med å formulere seg som et prosjekt.

Og det er egentlig der jeg er i dag – ved at jeg lager malerier der malingen er både materialet jeg bruker, og motivet jeg avbilder. Dette er selvsagt en komprimert versjon av en mer kompleks fortelling, men den sier noe om hvordan jeg har endt opp med å fokusere på å male etterligninger av mine egne malingsstrøk. Disse maleriene er på et vis abstrakte og figurative på samme tid, abstrakte ved at motivene forestiller fargerike dynamiske strøk eller klatter av maling, og figurative ved at de er ganske møysommelige malte imitasjoner av det samme. Det er et forsøk på å arbeide innenfor det mimetiske, samtidig som jeg får reflektere over formale kvaliteter ved maleriet.

Det er en risiko for at prosjektet kan framstå vel idiosynkratisk, men ved å la valgene av palett og strøk-dynamikk informeres av konkrete motiver og troper i maleriets historie, så forsøker jeg å komme fram til et uttrykk som har formale kvaliteter i og for seg samtidig som det er seg bevisst den tradisjonen det står i forlengelsen av. Jeg er for eksempel interessert i hvordan malingsstrøket i overgangen mellom atten- og nittenhundretallet på et tidspunkt begynte å snakke om hvordan det representerer i like stor grad som hva det representerer. Det er et ganske radikalt punkt i maleriets historie. Og i forlengelsen av det så kikker jeg akkurat nå på mekanismer og krefter som påvirket kanoniseringen av de tidlige impresjonistene, som jo berører både moral- og  kjønnspolitikk.

Hvorfor ble du boende der du bor?
Jeg lever i en litt delt tilværelse, og det er ikke én grunn til det – men en kombinasjon av private årsaker (familie/kjæreste) og arbeidsmuligheter.

Etter endt utdannelse i London flyttet jeg hjem til Stavanger, da jeg ble tilbudt en undervisningsjobb der. Det var en brå overgang, men det var mange fine folk i Stavanger, som skapte andre og nye arenaer – Tou Scene var allerede i gang som en dynamisk hub for musikk, kunst og scenekunst – og vi var en gjeng kunstnere som startet et visningsrom som vi drev i seks år (21m2 visningsrom), og jeg engasjerte meg etter hvert også i styret ved Stavanger kunstforening (nå Kunsthall Stavanger). Jeg trivdes svært godt i byen, men da jeg i 2006 møtte min partner, som er dansk – så ble det etter hvert til at jeg flyttet til København. Vi har siden bodd noen år i Oslo, før vi nå begge har en litt delt tilværelse, jeg mellom København og Stavanger/Klepp og han mellom København og Bergen, hvor han underviser ved UiB.

Hva er det beste med miljøet og stedet?
Det beste med miljøet i Stavanger for min del er at det, på tross av at det virker som om det kommer flere og flere til, fremdeles er såpass lite at det blir relativt oversiktlig –  man blir fort kjent med folk, og mange av mine kolleger er også mine beste venner. Det er også fint å oppleve relativt sett god flyt og kontakt mellom de ulike nivåene, fra museet, kunsthallen og kunstsenteret til kunstnerdrevne initiativer.

Det beste med miljøet i København er vel at det er en ganske stor og variert scene – fra de store tunge institusjonene, mellomstore kunsthaller og kunstforeninger og til de mange kunstnerdrevne initiativene. Det at det er såpass mange aktører innenfor hvert «nivå» gjør at man også kan bevege seg horisontalt innenfor samme nivå. Det er en ganske hyppig tilvekst (og bortfall) av kunstnerdrevne initiativer, som nok henger sammen med måten tilskuddsordningene fungerer på, der det er mulig å få toårig oppstarts-støtte, men vanskeligere å få driftstilskudd etterpå, men det igjen bidrar kanskje til at flere ulike perspektiver og stemmer kommer fram på scenen med en annen frekvens. I tillegg så spiller høyere utdannelse en positiv rolle for diskursene som foregår. Studentene ved kunstakademiet betyr et jevnt tilsig til scenen, og når universitetene i byen i tillegg har teoretiske utdannelser i de estetiske fagene, så forekommer det fruktbare møter mellom praksis og teori, som informerer, nyanserer, også kritisk, samtalene om kunsten.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Det aspektet jeg ovenfor trekker fram som en styrke ved det ene stedet, er samtidig et aspekt jeg savner i det andre – men det er kanskje et umulig ønske, at så ulike kontekster skal kunne innfri det beste ved begge to. Så jeg prøver heller å fokusere på hva jeg får i de ulike, fremfor hva jeg mangler.

En delt tilværelse har altså fordeler, men det at jeg er litt her og der bidrar også til at det er mange ting jeg går glipp av begge steder, samtidig som folk ikke alltid regner med meg – så jeg har i det siste også begynt å kjenne litt på at jeg savner følelsen av å høre ordentlig til ett sted.

Hva jobber du med for øyeblikket?
Jeg arbeider for tiden opp mot en soloutstilling i Haugesund Kunstforening som skal vises i Haugesund Billedgalleri neste høst. Maleriene er ganske tidkrevende å utføre, så jeg er nødt til å arbeide med en relativt lang tidshorisont. Utstillingen blir en fortsettelse av en utstilling jeg gjorde i starten av 2020, der jeg iscenesatte verk fra de foregående fem årene i en slags installasjon, der jeg ikke benyttet meg av rommets ytre vegger, men bygde egne vegger i rommet som maleriene ble montert på. Til den kommende utstillingen vil jeg vise nye verk og jeg vil også denne gang plassere maleriene inne i rommet på et vis – men denne gangen kanskje uten å bygge desiderte vegger og heller utforme en slags konstruksjon, en tredimensjonal romlig tegning som bærer verkene samtidig som den tillater beskueren å bevege seg rundt og blant dem.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Det å få lov til å arbeide med kunst på heltid er på mange vis å befinne seg i en privilegert situasjon, samtidig som man også må akseptere og kunne leve med en stor grad av uforutsigbarhet. Jeg har ikke så mange konkrete ambisjoner om faglige ting jeg vil oppnå eller krysse av på en liste, men jeg håper at jeg vil ha mulighet til å fortsette å arbeide med kunst så lenge jeg opplever at det jeg gjør har en relevans, og at jeg har økonomisk og praktisk anledning til det.

Jeg har de siste årene engasjert meg en del i fagpolitikk, ved styreverv i bl.a. UKS og i Billedkunstnernes Vederlagsfond, og jeg håper at jeg også fremover vil kunne bidra til feltet på ulike vis og dyrke og styrke kollektive idealer.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Det er jo mange faktorer, og interesser, som påvirker hvilke praksiser som til enhver tid løftes fram, og det er ikke nødvendigvis alltid en sammenheng mellom praksisens kvalitet eller relevans og oppmerksomheten den vies.  Og blant oss kunstnere så er det heller ikke alle som er like «gode til», eller interesserte i, å skape oppmerksomhet rundt seg selv, så det er selvfølgelig mange praksiser jeg kunne nevne her.

Men den jeg velger å trekke frem i denne sammenhengen er Susanne Christensen (f.1952). Hun er en dansk kunstner som var bosatt og virket i Sandnes/Stavanger i noen og tretti år, før hun for noen år siden flyttet tilbake til Danmark med familien. Hun er en kunstner og kollega jeg har samarbeidet med i flere prosjekter og som også er en venn, men det er likevel fra et faglig perspektiv at jeg ønsker å nevne henne her. I løpet av de årene hun virket i regionen var hun en pådriver for mange prosjekter og ordninger, fikk bl.a. igangsatt atelierprosjekter, var i redaksjonen for Localmotives (et tidlig nettbasert magasin for samtidskunst og kultur), var med å etablere institusjoner som Kinokino, og hun har i flere omganger bidratt i fagpolitikken.

Hun bidro til å utvide scenen, ikke bare i kraft av den kunsten hun skapte, men også ved å etablere diskursive rom, og insistere på det kritiske blikket og samtalen som et produktivt og utviklende element.

Hun lager fremdeles kunst, og har f.eks. et fint verk med på dette årets utgave av vestlandsutstillingen Monument, kuratert av Espen Johansen – men jeg synes ikke at hennes kunstnerskap hittil har fått den institusjonelle oppmerksomheten det fortjener, og det kunne være spennende å se hennes praksis mer omfattende presentert og kontekstualisert.