Jeg liker deg rosa
Med et kart i hånden orienterer jeg meg rundt i Bergen på jakt etter kunst i det offentlige rom. Prosjektet «Orientering» er et samarbeidsprosjekt mellom de kunstnerdrevne visningsrommene Tag Team, Entrée og Palmera, hvor idéen er å vise kunst i en kunstløype som befinner seg i rommet mellom visningsstedene. Til sammen presenteres seks kunstnere med nye, stedsspesifikke verk: Sofia Eliasson, Johanna Lettmayer, Jenine Marsh, Lewis & Taggart, Jon Benjamin Tallerås og Lasse Årikstad.
Kartet fremstår uoversiktlig og unødvendig vanskelig, og jeg opplever å ikke finne frem i byen jeg kjenner så godt. Jeg må legge godviljen til og tålmodig manøvrere meg mellom de gitte punktene på kartet. Kunsten i løypa hvisker lavt. Flere steder må jeg lete før jeg ser verkene, og noen steder er kunsten tatt vekk av beboere i området den befant seg i. Prosjektet bærer preg av manglende kommunikasjon med publikum, og jeg blir usikker på om det er en del av prosjektet, om det er sånn det er ment å være. For hvordan skulle det vært kommunisert? Hvordan kommuniserer vi? Kunstverden er ikke kjent for enkel og tydeliggjørende kommunikasjon, og det er kanskje derfor verket til Johanna Lettmayer med tittelen «Norway – A Love Affair. A Language Guide for Beginners, Advanced Learners and Native Speakers» blir et befriende høydepunkt i «Orientering».
Umuligheten av enkel kommunikasjon
Rundt i byen er det plassert klistrelapper med QR-koder som kan skannes med mobiltelefonen, og leder deg til lydsporene L1 til L4. Lydsporene er et språkkurs hentet fra boken «Capital L. L for Love» utgitt av kunstneren på forlaget HOF, 2017, og den muntlige oversettelsen av denne til norsk. Introduksjonen (L1) hører jeg på sittende i skyggen i parken bak Bryggen. Mens jeg lærer viktige fraser på norsk, fra engelsk, går en gruppe turister forbi, og jeg håper de skal oppdage den lille QR-koden på stolpen, men de går videre med blikkene flakkende i alle retninger.
velkommen til Paradis
så bra uten skygger
De norske oversettelsene blir lest vekselvis med dialekt og med gebrokken norsk. Jeg tenker på filmen «Lost in Translation», på ensomhet, fremmedgjøring og tiltrekningen og humoren som ligger i språket. L2 laster jeg ned og hører på i bilen. El-bilen formidler følgende setning: «Om 200 meter, fotoboks», og det slår meg at setningen kunne vært en del av verket. I L2 til L4 følger vi et par som treffes, flørter, blir bedre kjent, før romansen blekner og tonen blir mer amper.
la oss flørte intakt
du filtrerer ut verden
jeg gir deg min hud
jeg liker kjøtt på deg
jeg tenner autentisk
Foruten bak Bryggen, er QR-koder plassert ut ved ytterligere fem steder: ved Det Lille Kaffebrenneriet (L2), på parkeringsplassen ved atelierfellesskapet Flaggfabrikken(L1), ved en benk som ser ut over Store Lungegårdsvann fra Møllendal-siden(L4), i Nygårdsparken ved vannet like ved den nye paviljongen(L3) og ved Tinghuset(L1). Plasseringene passer godt i forhold til innholdet i sporene, bortsett fra at jeg gjerne ville likt å ha oppbruddet mellom paret på parkeringsplassen. Det er påfallende hvor godt stemningen mellom paret blir kommunisert ved hjelp av toneleie, og litt skremmende å innse at hva som blir sagt ikke nødvendigvis har så stor betydning. Vi leser mellom linjene og skaper egne dialoger, og dette resulterer i umuligheten av enkel kommunikasjon.
Boken Capital L. L for Love kan kjøpes på de tre visningsstedene, og anbefales som en tilleggslesning til verket.
Kirsti van Hoegee
Teksten ble skrevet i forbindelse med Kritikersamtaler 30.mai, 2018. Panelet besto av, foruten van Hoegee, Øivind Storm Bjerke og Erik Friis Reitan.
Du kan høre hele samtalen her.
Kirsti van Hoegee er billedkunstner bosatt i Bergen. Hun har Bachelor i fotografi og Master i kunst fra Kunsthøgskolen i Bergen, og jobber i et spenn av uttrykk, ofte med fotografiet som utgangspunkt.