Kritikersamtaler: Marit Sjelmo om Screen City Biennalen

Screen City Biennale
Forskjellige steder i Stavanger
12-31.oktober, 2017

Ett skritt tilbake fra virkeligheten
Fremmedgjøring som estetisk og narrativ strategi

«Migrating Stories» er tittelen på årets utgave av Screen City-biennalen. I katalogen står bidragene gruppert under fire tematiske undertitler: reiser, diaspora, fremmedgjøring og tapte økologiske systemer. Disse kategoriene griper åpenbart inn i hverandre og påkaller noen av samtidens mest akutte og aktuelle problemstillinger på et globalt nivå. Rammen for biennalens kunstneriske bidrag er da også helt eksplisitt samfunnsorientert og politisk engasjert, noe man kan se av katalogens innledende kuratoriske «statement». Samtidig er disse kategoriene – reiser, diaspora, fremmedgjøring og tapte økologiske systemer – så åpne at de kan brukes som inngang til de utstilte arbeidene på mange forskjellige måter. En reise kan være så mangt. Og «økologisk system» trenger ikke nødvendigvis referere til oversvømte landområder eller forurensede drikkevann, men kan forstås som «floraer» i overført betydning, for eksempel innenfor kulturer, trossamfunn eller politiske systemer.

Fremmedgjøring («Alienation») er kanskje den åpneste kategorien, og spesielt interessant i en kunstutstilling på grunn av alle fortolkningsmulighetene begrepet åpner for. På norsk gir ordet fremmedgjøring kanskje først og fremst assosiasjoner til Karl Marx’ teori om arbeideren som blir fremmed, både overfor seg selv og varen han produserer, fordi han av masseindustrien reduseres til et lite ledd i en stor prosess han ikke har noen oversikt over. Men språket vårt rommer også en mer hverdagslig betydning av fremmedgjøring, som Bokmålsordboka formulerer slik: «en følelse av å stå utenfor det systemet eller miljøet en er i; det å bli og gjøre fremmed overfor noe (arbeid, ting, mennesker)». Man kan for eksempel tenke seg graden av fremmedgjøring dagens migrasjonsstrømmer fører til for millioner av mennesker på flukt. Men fremmedgjøring har også tette forbindelser til estetikk. Det å ta et skritt tilbake fra verden, stille seg på utsiden; gjøre seg fremmed, er et grep med lange røtter i kunsten. Å bruke følelsen av å være en fremmed i verden til å skape kunst er grunnleggende i modernismens formeksperimenter, fra René Magrittes malerier av ansiktsløse menn til Franz Kafkas «Forvandlingen», der hovedpersonen Gregor Samsa en dag våkner opp og oppdager at han har blitt forvandlet til en kakerlakk.

Arbeidene som på Screen City-biennalen faller inn under overskriften «Alienation» formulerer former for fremmedgjøring på ulike måter. Shezad Dawoods «There was a time that was a time» utspiller seg for eksempel i et postapokalyptisk landskap der kostymer, ritualer og stiliserte gester gir assosiasjoner til en urgammel og mystisk fortid, og gjengitt vekselsvis i kornete og sylskarpe digitale bilder skaper dette en fremmedartet estetikk. Hos Maria von Hausswulff befinner vi oss i et fantastisk landskap der dramatisk lyssatte tablåer avløser hverandre i langsom rekkefølge, og der menneskene virker maktesløse og ensomme. Søren Thilo Funder bruker et cinematisk billedspråk med både subtile og åpenlyse referanser til popkulturelle filmer og ikoniske grep innen det man kanskje kan kalle fremmedgjøringens estetikk: en ensom sjåfør som kjører rundt i tomme gater i en mørklagt by, og fører en stakkato samtale med en fremtidig versjon av seg selv.

Men også mange av de andre bidragene på biennalen bruker fremmedgjøring som en strategi – kanskje for å se verden med nye øyne, eller for å fortelle en historie slik at tilskueren ser verden på en ny måte. Den fransk-jamaicanske kunstneren Olivia McGilchrist gir et godt eksempel i installasjonen «Jonkonnu/Gens Inconnus». Her har hun dokumentert den jamaicanske karnevalsfeiringen og de tradisjonelle Jonkonnu-dansene, men lar oss møte dem i en merkelig kontekst. Filmlerretet i McGilchrists installasjon er innsiden av en ganske liten treboks som publikummeren må stikke hodet inn i iført et par VR-briller. Inne i dette begrensede rommet kan man se filmen projisert på alle flatene man snur hodet mot. Det er både en merkelig kroppslig opplevelse å underkaste seg McGilchrists installasjon, og ikke minst en uventet måte å møte filmens «subject matter» på. Den høyteknologiske fremstillingsformen kolliderer med de eldgamle rituelle dansene i den karibiske karnevalsfeiringen. Det er noe klinisk observerende, avstandsskapende og surrealistisk ved å sitte inne i denne hjemmesnekrede filmvisningskonstruksjonen og betrakte Jonkonnu-danserne gjennom et par VR-briller. Det er som om McGilchrist, og også vi, fullstendig har misforstått hensikten med den jamaicanske karnevalsfeiringen, som om vi observerte den fra en annen klode, eller som om den var en eldgammel kulturhistorisk gjenstand, rykket løs fra sin opprinnelige kontekst som bruksgjenstand og utstilt i et glassmonter på et museum. McGilchrists fremmedgjørende blikk gjør fremstillingen av den karibiske karnevalsfeiringen tvetydig og åpen for mange tolkninger.

Mens McGilchrists installasjon eksponerer publikummeren for en slags dobbelt annerledeshet – den fremmede Jonkonnu-feiringen og det uvante visningsformatet – bruker den britiske kunstneren Duncan Speakman den motsatte strategien i lydvandringen «It Must Have Been Dark By Then». Noe så prosaisk som å gå rundt i ens egen by og betrakte det man ser, danner utgangspunktet for verket. Publikummerens vandring rundt i byen ledsages av en audioguide som gir instrukser om hvor man skal bevege seg og en bok med Speakmans fortelling om hans egen reise til tre steder i verden; tre fremmedartede steder for ham, og trolig også for publikummeren. Audioguidens insisterende instrukser, for eksempel om å finne rennende vann, et hus der noen bor, eller stoppe (hvor enn man befinner seg) og forsøke å innprente seg det man ser, forårsaker en så konsentrert måte å være til stede i omgivelsene sine på at byens trivielle detaljer plutselig oppleves fremmede. Det ligger mye kreativt potensiale i denne underliggjøringen av det aller mest velkjente vi kjenner til. Det er godt å bli minnet på hvor lite selvsagt verden er.

Evnen til å ta et skritt tilbake, skape avstand og gjøre seg fremmed, er en ressurs mange kunstnere på årets Screen City-biennale besitter, og som kanskje nettopp er grunnen til at de evner å formulere sin egen samtid så skarpt.

Marit Sjelmo

Marit Sjelmo (f. 1988) er litteraturviter og har de siste årene jobbet freelance med kunstkritikk, oversettelse og forlagsarbeid. Hun har en mastergrad i allmenn litteraturvitenskap fra Universitetet i Oslo og Universidad Complutense de Madrid, og er for tiden ansatt som forskningsassistent ved Nasjonalbiblioteket. Hun skriver jevnlig for blant annet Billedkunst.

Teksten ble skrevet i forbindelse med Kritikersamtaler 19.oktober, 2017, som ble holdt på Stavanger kunstmuseum. Hør også lyden fra samtalen her.

Les de andre kritikkene fra samtalen: Helen Eriksen: Story Lines Beyond Narrative og Stian Gabrielsen: Ekstatisk underskudd