Triage 2017 Redux
Min originale kritikk av Masterutstillingen i kunst 2017: triage, tok utgangspunkt i det jeg så som utstillingens tydeligste tendens: materialitetens fremtredende rolle. Men materialbevisstheten som kom til uttrykk var som oftest kombinert med helt andre perspektiver slik at vi fikk se morsomme, sentimentale og slående verk heller enn enkel formalisme. Analytiske begreper som ‘materialitet’ blir imidlertid fort til overgripende sekkebetegnelser som stiller seg i veien for andre og mer givende forståelser av verkene, og jeg var egentlig forberedt på å få justert min lesning av utstillingen i løpet av kritikersamtalen i forbindelse med utstillingen. Kritikerens overskrifter vitner kanskje oftere om hens (manglende) trendbevissthet enn om kunstneriske gruppebevegelser. Jeg tror ikke det var tilfellet i denne sammenhengen. Det er ikke tilfeldig at tre av Triage-kunstnerne åpnet en utstilling om stein på Galleri Felt like etter at Triage stengte. Og jeg tror også at kritikersamtalen avdekket hvordan materialitet spilte en viktig rolle i flere av verkene enn de jeg først tok for meg, og på måter som jeg ikke hadde sett.
Samtidig er det en annen diskusjon fra kritikersamtalen som står igjen som den spenstigste, i den grad at den peker på noe som gjør Masterutstillingen 2017 til en særlig interessant utstilling. Replikkvekslingen mellom meg og den utrolig skarpe Sabrina Tarasoff om utstillingens «demokratiske» utforming ser ut til å vitne om en konflikt som er sentral for å forstå det internasjonale og amerikaniserte kunstlivet, og norsk kunsts forhold til dette. I mine øyne var utstillingsdesignets (umulige) forsøk på å gi en noenlunde lik presentasjon av alle utstillingens kunstnere, en speiling av noen likhetsidealer som skriver seg fra utdanningsinstitusjonen. Fra Tarasoffs amerikanske perspektiv er slike idealer formodentlig alltid suspekte, fordi de dekker over utdanningsinstitusjonens integrerte posisjon i et sett av hierarkier og privilegerte posisjoner som har blitt grundig kritisert de siste 30–40 årene, en kritisk praksis som fortsatt spiller en viktig rolle. Fra mitt naive skandinaviske ståsted, preget av en trassig tiltro til velferdsstaten, var imidlertid utstillingens forsiktige avvisning av et slikt perspektiv noe av det mest livgivende ved den. I alle fall når jeg lar erindringens lys falle over den.
Kristoffer Jul-Larsen
Kristoffel Jul-Larsen underviser i norsk litteratur ved lærerutdanningen ved Nord universitet i Bodø, er fagkonsulent i programavdelingen ved Bergen Offentlige Bibliotek og er kunskritikk.no sin kritiker i Bergen. Han er også PhD-kandidat der han skriver om norsk litteraturkritikks møte med radio gjennom det 20. århundret. Jul-Larsen har også holdt kurs i kunstkritikk ved NTNU.
Teksten er skrevet i forbindelse med Kritikersamtaler som ble holdt ved Landmark 3.mai, 2017. Se her for opptak av kritikersamtalen.