Jenine Marsh stilige og lavstemte intervensjon i Bergens byrom, er del av utstillingen «Orientering» som er et samarbeid mellom de tre kunstnerdrevne visningsrommene Tag-Team, Entrée og Palmera. Orientering, kan i denne sammenheng tolkes i forskjellige retninger. Vi kan oppfatte det som at utstillingen som helhet gir en orientering om noen kunstneriske prosjekter i det offentlige rom, men helst skal det nok oppfattes med et sideblikk til orienteringssporten, her i form av kunstorientering. Dette blir understreket av at det er utarbeidet et kart vi kan følge for å få med oss kunstverkene. For øvrig et kart som kunne ha inneholdt atskillig mer kontekstrelatert informasjon.
Verkene til Marsh «Coins and tokens» og «Kneading Wheels», vekker min umiddelbare sympati og begeistring. Med beskjedne virkemidler aktiverer det byrommet på en overraskende og tankevekkende måte. Det får oss bokstavelig til å se annerledes på det velkjente, der verkene er spredt langs en løype som går fra Torgallmenningen til Nygårdshøyden. Utgangspunktet er en lek, eller fantestrek vil noen si, der mynter blir plassert på en jernbanelinje og klemt flate når toget passerer. De flatpressede myntene har hun dyttet inn i sprekker i bygninger, gjerder, vindusgliper og gitre, eller montert på hjul som er festet med sykkelkjetting til gjerder langs samme rute. Disse «Kneading wheels» assosierer til det å kna eller elte et materiale.
Kunstverket til Marsh kan bli en besettelse. Det får oss til å vandre gjennom Bergen med blikket stivt festet på sprekker man kan dytte mynter inn i. Det er ikke det vanlige blikket på Bergen. Om oftest trekkes oppmerksomheten mot de åpne plassene som tegner seg mot fjellene, eller de spennende små variasjonene i gamle fasader i tre, som kranser trange smau. Retter vi blikket mot den eldre monumentalkunsten i byen, møter vi den helst i form av prangende monumenter av byens store menn, og en og annen kvinne.
Mynter er en gjenstand med rike kulturhistoriske og pengepolitiske tradisjoner. De er som få andre gjenstander vi omgir oss med, omfattet med en tydelig funksjon og dessuten en monetær verdi. Eller det var slik. I dag bruker de færreste mynter, og i den grad vi har mynter, er det gjerne som minner fra steder vi har reist eller penger som er blitt liggende igjen fra tidligere generasjoner bortgjemt i en skuff. Få ting er til de grader ladet med symbolsk mening som mynter, men den fysiske mynten er i ferd med å miste sin betydning. I dag dreier det seg om digitale mynter. Janine Marsh snur opp ned på dette. Som kunst er nok de fleste mynter mer verdt enn pålydende.
Når vi finner et knippe mynter dyttet inn i en sprekk mellom to glattslipte og vakre fasadesteiner utenfor en gullsmedbutikk, er det vanskelig ikke å lese kontrasten mellom de ødelagte myntene og fasadematerialet som innrammer gullsmedens vindu, som en påpeking av to verdisett. Gullsmeder forhandler kostbarheter knyttet til verdien av metallet som er benyttet og til designet som inngår i produktet. Myntene til Marsh derimot, har mistet verdien som betalingsmiddel ved å bli flatklemt, men har vunnet en ny og annerledes verdi som kunst. I den grad vi setter pris på denne nye verdien, vil kunstverket, til tross for sin unnselighet, om ikke annet teoretisk kunne rangeres langt foran et smykke. Som en kommersiell handelsby har Bergen rike tradisjoner for import og produksjon av luksusvarer. De har ikke alltid vært like flinke til å dyrke sine billedkunstnere.
Det er en trend i tiden at kunstnere lager såkalt materialbasert kunst. Under modernismen var det et tydelig kriterium på godt utført kunst, at verket var tro mot sine materialer. Den skulle utforske de estetiske muligheter som fantes i et materiale. Den ferske materialbaserte kunsten fører dette videre. Det resulterer ofte i at verkene er påfallende fysiske. Vi finner skulpturer som spenner fra trolldeig-lignende apparasjoner, men ikke så med Marsh. Hun bygger på et konseptuelt grunnlag som tillater henne å arbeide i et poetisk, minimalistisk språk, som gir desto sterkere effekt.
Øivind Storm Bjerke
Teksten ble skrevet i forbindelse med Kritikersamtaler 30.mai, 2018. Panelet besto av Øivind Storm Bjerke, Erik Friis Reitan og Kirsti van Hoegee.
Du kan høre hele samtalen her.
Les van Hoegee sin kritikk av utstillingen «Orientering» her.
Les Erik Friis Reitan sin kritikk av festspillutstillingen 2018, Torbjørn Rødland: «Fifth Honeymoon» her.
Øivind Storm Bjerke er professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo. Han skriver kunstkritikk i Klassekampen. Tidligere har han vært kurator ved Henie Onstads kunstsenter og direktør ved Preus Museum.