Toner fra innsiden av klaveret.
I Kunstgarasjen kan en for tiden finne en imponerende stor samling kunstarbeid utført av Line S. Hvoslef. Verkene i utstillingen spenner fra drømmeaktige og abstraherte landskapsmaleri, til en deltagerdrevet lydinstallasjon med assosiasjoner til science-fiction, og videre til to videoer der maleri fremføres med skyggespill akkompagnert blant annet av enkle klassiske toner komponert av kunstnerens far.
Det er en stor og variert kropp som settes i spill og i sammenheng i utstillingen. Arbeidene er rike på assosiasjoner som tar en i mange mulige retninger og vitner om en indre logikk der følelser, assosiasjoner, lek og improvisasjon er gitt en sentral posisjon i de individuelle delene. Størrelsen og mengden av arbeid vitner videre om et ønske om å presentere bredde og sammenheng, ikke så ulik det en noen ganger ser i retrospektive utstillinger.
Utstillingen forteller meg at kunstneren nok har en over middels interesse for både kunstneriske teknikker og det tekniske som sådan. Dette viser seg i alt i fra måten maleriene er utført på, til lydinstallasjonen som har rikelig av det tekniske i både tematikk og metode. Kanskje kan det tekniske være fellesnevneren som forener delene. Teknisk i ordets vide forstand, uttrykt like gjerne i noe tilsynelatende futuristisk og intergalaktisk, som i noe ur- eller kunst-historisk. En fellesnevner synes forøvrig å være hvordan verkene er bygget opp i sjikt og lag utført i ulike teknikker møysommelig puslet sammen til egne billedunivers. Worldbuilding er et begrep mange bruker i beskrivelsen av lignende kunstneriske prosesser i science-fiction sjangeren. Det føles ikke helt fremmed å forsøke seg på noe lignende her. Dette kan være en måte å forklare hvordan arbeidene, på tross av den ganske store variasjonen hva angår teknikk og medium, likevel fremstår som hentet ut fra samme billedmessige univers.
Uansett hvordan en velger å ta seg inn i disse landskapene, så kommer en ikke unna at det hele blir samlet under begrepet lyd, for dette gjøres klart allerede i tittelen «Lydlandskap». Dette momentet tør jeg nesten påstå er et paradoks som jeg langt på vei opplever er Hvoslef sin mest insisterende påstand . Altså at den er lyd, eller skal ses i forhold til eller i sammenheng med lyd. En slik påstand opplever jeg ber om en ganske egen form for orientering inn i det kunstneriske, der det musikalske og klangfulle gis en over gjennomsnittet viktig rolle.
Utstillingen er som allerede beskrevet abstrakt i sin natur og følelsesfull i sin karakter. Den minner meg på et vis om opplevelser jeg har fra konsertsalens omfavnende mørke, men i dette aspektet ligger også utstillingens klareste utfordring, da det klangfulle og forførende like gjerne kan føre til fortapelse, om en ikke balanserer det vektløse mot det vanskeliggjorte eller rent ut provoserende. Nå kan vel ikke sistnevnte påståes å utgjøre verken dyd eller kvalitetsstempel i seg selv, men det peker i det minste på undertegnedes personlige innstilling, og forskjellen mellom det å sette noe i, kontra det å sette noe på spill, når det kommer til ustillingskunst anno totusenognitten.
Sveinung Rudjord Unneland
Utstillingen «Lydlandskap» ble vist ved Kunstgarasjen 21.mai – 23.juni, 2019.
Teksten ble skrevet i forbindelse med Kritikersamtaler 29.mai, 2019. Panelet besto av Sigrun Åsebø og Nora Joung, foruten Sveinung Rudjord Unneland.
Sveinung Rudjord Unneland bor og arbeider i Bergen og er for tiden ansatt som stipendiat ved Kunstakademiet i Bergen. Unneland sin praksis varierer fra dekor for teater til stedsspesifikke installasjoner, abstrakt maleri, ulike samarbeidsprosjekter og deltagelse i fagorganisasjoner som UKS, BKFH og HKS. For mer info se: www.sveinungunneland.no