Linda Øgaard

Hva jobber du med?
Jeg jobber med tegning, maleri og skulptur, men mest med installasjon basert på en eller flere av de andre uttrykksformene.

Hva inspirerer deg?
På det konkrete planet drives jeg, som så mange andre kunstnere, av prosessen selv, av det som oppstår i arbeidet, av materialet, av motstand og muligheter, og det ene som leder til det andre. Og jeg foretrekker å jobbe stedsrelatert, med et rom eller en situasjon som setter premisser for arbeidet.

Så drives jeg som menneske, kunstner og kunstlærer også av de store mysteriene og de store utfordringene vår verden bærer på. Hva er et menneske? Hvem er jeg og hvem er du?

Hvordan skal vi snu den kursen vi selv har bidratt til å stake ut, hvor materiell overflod, økonomisk vekst og militær utrustning fortsatt er parametere for en vellykket tilværelse, mens vi vet at det fører til fremmedgjøring og ødeleggelse av den levende verden.

Jeg er religiøs, og jeg er humanist, jeg er fylt opp av tro og tvil. Kanskje handler mitt prosjekt om empati. Jeg ønsker å appellere til det i oss som gjør at vi er i stand til å leve oss inn i en annens situasjon, emosjonelt og intellektuelt. Jeg vil vise frem mennesket og naturens sårbarhet og styrke, for i det spennet hører alt og alle til. Der er det både håp og gjenkjennelse. Naturen; fjellet, skogen, vannet, er steder å heles og kjenne tilhørighet med noe gudommelig. Kunst kan fungere på samme måte. Møte med kunst som åpner opp en dør mot det medmenneskelige og det uforklarlige, beriker meg.

Jeg har giftet meg inn i en musikkfamilie, og barna mine er også musikalske. Jeg misunner iblant musikere og komponister som har en slags snarvei inn til disse tingene. Jeg har hørt mye korsang og orgelmusikk (for det meste live, på opptak hører jeg gjerne andre ting). Duruflés requiem kan anbefales. Det kan også Poulencs korverk. Ellers var det mye som gav mening for meg under fjorårets Veneziabiennale. Danmarks bidrag «We Walked the Earth» av Uffe Isolotto og Belgias “The Nature of the Game” av Francis Alÿs er blant det som sitter igjen derfra.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Jeg har vel allerede beskrevet litt. Jeg kan arbeide både abstrakt og tilnærmet naturalistisk. Det er ikke noen stor motsetning der for meg. Jeg leter uansett etter en selvstendig kraft i det visuelle uttrykket. Som sagt, arbeider jeg ofte med stedsrelaterte installasjoner hvor jeg undersøker forhold knyttet til kropp, tid og rom. Jeg jobber i relasjon til gallerirommet, men også andre steder og i andre settinger. Interessen for å jobbe romlig startet da jeg gikk på KiB. Jeg drev og malte og følte at rammen, eller det avgrensede formatet, ble et stengsel som jeg ville bryte ut av, og jeg begynte å gå i dialog med rommet i stedet for. I en romlig installasjon blir betrakteren en del av verket. Betrakteren blir deltakeren som selv velger synvinkel, og denne endrer seg med betrakterens bevegelser. Dette tiltaler meg.

Jeg har laget en del såkalte «beboelige verk». Mitt arbeid til avgangsutstillingen i Bergen kunsthall (2001) var et totalmaleri (vegger, tak og gulv) i en hybel som ble leiet ut. Det ble arrangert kombinert kunst- og utleievisning. Visningen ble filmet og filmen vist i Bergen kunsthall. I 2014 laget jeg arbeidet «Rom 114» på Eidfjord Fjell og fjord hotell, også et beboelig verk hvor maleri, lyssetting, enkel møbeldesign og en ganske spektakulær utsikt fløt over i hverandre. I 2020 hadde jeg en arbeidsperiode i Tag Team Studio. Der laget jeg, under Koronaen, min første tegnede installasjon som bar tittelen «Grip meg». Jeg dekket en mengde bokpapp-plater med flere lag kullpulver, og jobbet på en arkitektonisk måte med disse. Jeg opplevde en slags endring i materialiteten til tegnemediet som interesserte meg. De store kullflatene gav assosiasjoner både til metall og til myke gulvtepper. I prosjektene «Breakout Room» og TID (2021) utforsket jeg denne materialiteten ytterligere. Med disse prosjektene startet også samarbeidet med vokalensemblet Tabula Rasa. Ensemblet jobber med improvisasjon med menneskestemmen som viktigste instrument, og de benytter seg gjerne av teatralske virkemidler. I «Breakout Room» (Oseana kunst & kultursenter) inviterte jeg ensemblet til å tolke mine verk og installasjonen som helhet. I prosjektet TID utforskes forestillinger om, og opplevelser av, fenomenet tid. TID har blitt både en installasjon, en separatutstilling (Kunstgarasjen 2021) og et tverrfaglig samarbeidsprosjekt i form av en forestilling. I samarbeidet var også akkordeonist Jostein Stalheim og komponistene Knut Vaage, Eilert Tøsse og Vegar Guleng med. Det er berikende å samarbeide på tvers av kunstartene og se hvordan de løfter hverandre. I 2023 har jeg også samarbeidet med musikere/komponister. Mezzosopran Eva B. Landro, pianist Knut Christian Jansson og jeg laget konsertforestillingen «Havet i Musikk og billedkunst» (Fridalen kirke), og nå i høst laget jeg en installasjon til noen intime «silokonserter» på Bergendal gård.

Hvorfor ble du boende der du bor?
Det er på en måte litt irriterende at jeg, med unntak av et år på folkehøyskole, har bodd i denne byen siden jeg ble født. Jeg søkte kunstakademiet i Trondheim også, men havnet her. Samtidig er det fint å bo i Bergen hvor jeg har familien min og hvor jeg er omringet av sjø, fjell, vann og skog.

Hva er det beste med miljøet og stedet?
Miljøet er lite nok til at jeg alltid treffer noen jeg kjenner og stort nok til at jeg også treffer noen jeg ikke har møtt før når jeg f.eks. går på en utstillingsåpning. Generasjoner møtes. De som før var mine lærere blir kollegaer og stadig flere av de som har vært mine elever/studenter etablerer seg som kunstnere, og noen blir også kunstlærere slik jeg har vært i en årrekke.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Noe jeg savner i kunstmiljøet generelt, men også lokalt, er et galleri som legger til rette for arbeid med, og visning av, stedsrelatert installasjonskunst. Altså et sted hvor man får tid og ressurser til å arbeide i gallerirommet i en lengre periode (helst en måned, og i hvert fall lengre enn en uke) for så å vise arbeidet for publikum i en normal utstillingsperiode. Jeg fant et slikt galleri i Houston. Rice University Art Gallery, het det. Det var fantastisk, men det ble dessverre nedlagt i 2017 etter 22 års drift.

Hva jobber du med for øyeblikket?
For tiden arbeider jeg frem mot en separatutstilling jeg skal ha i Bergen domkirke høsten 2024. Utstillingen er tilknyttet Bergen kirkeautunnale, og vil stå i ca. 3 måneder. Planen er å gå i dialog med den mektige katedralen og gjøre et tydelig inngrep i rommet. Det er både skremmende og frydefullt. Dette er for mange, meg inkludert, et hellig rom. Når jeg skal skape et verk der, er det naturlig å reflektere rundt det hellige. Hva betyr det at noe er hellig? Hva er et hellig rom?  Og hva vil jeg, i den verden jeg lever i, holde hellig? Gjennom historien har det vært mange konflikter tuftet på ulike oppfatninger om hva som er hellig. Våre oppfatninger av hva som er hellig kan påvirke vår naturforvaltning. Vestlig kristendom har i stor grad forfektet et antroposentrisk verdensbilde der mennesket står i sentrum og har størst verdi. Dette er i kontrast til økosentrismen hvor naturen står i sentrum. Men i kristen sammenheng finnes også en motvekt mot antroposentrismen, en økologisk bevegelse som strekker seg fra Frans av Assisi (1182) til vår tids Pave Frans. Dette perspektivet danner et bakteppe for utstillingen. Innledningsvis her ser du et bilde av meg i arbeid med det som trolig blir en bit av en mye større installasjon for Bergen domkirke. Materialet er tre, ull og et gammelt, rustent gjerde. Materialenes betydning og bærekraft er blir langt viktigere for meg de siste årene. De er en del av fortellingen om hvem vi er, hvor vi vil og hva vi må legge bort.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Jeg har en ambisjon om å få vist arbeidene mine litt oftere utenfor byens, og helst utenfor fylkets, grenser. Og jeg håper på at jeg ved fremtidige prosjekter skal beholde roen, være ute i god tid med all planlegging, og få opp utstillinger som jeg kan glede meg over, samtidig som jeg fortsatt har krefter igjen i kroppen. Og en ting til: Prosessen, at den må styres av kunstnerisk nysgjerrighet snarere enn av prestasjonspress og andre potensielt destruktive ting.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Jeg velger Gro Lygre Petersen. Hennes utstilling «Minnene ser oss», som ble vist på Visningsrommet USF i september, var nydelig. Og så anbefaler jeg alle å se Gunhild Sannes «Men hjertet våker» i Bergen domkirke akkurat nå.