LINE ULEKLEIV: En tid for hånden – Årsutstillingen 2019

Siri Berqvam "Fungus", 2019, foto: Dag Fosse/KODE

Line Ulekleiv deltok på VISPs Kritikersamtaler 20.10.19, her er hennes tekst om Årsutstillingen 2019:

En tid for hånden – Årsutstillingen 2019

Enhver utstilling som tar sikte på å ramme et «nå» gjennom et tverrsnitt av sin egen tid, ender ofte opp på et lettere ufokusert sted, inntil det utflytende og tåkete. Det samtidige er en sleip materie, tid som glir mellom fingrene. Den årlige presentasjonen av norsk kunsthåndverk finner i år sted på kunstindustrimuseet Permanenten i Bergen (KODE 1), og som alltid er det en balansegang mellom ulike disipliner. «Nået» som uttalt målsetning er en åpen dør som slipper inn mye. Mange understrømninger dominerer, og hovedretninger lar seg vanskelig forankre uten tvang. Hovedinntrykket er mange sidestilte og småskalerte verk som pusler med sitt og undersøker sitt felt, men det er også flere verk som peker ut, typisk nok mot økologi og naturfenomener (solnedganger, jordras). Tid som fenomen og eget flyktig materiale er én av flere mulige vinklinger som kan leses inn i arbeidene og møte håndens konkrete utøvelse av et spesialisert virke, styrt av erfaring og materialkunnskap. Et eksempel på innzooming av tid gjennom et håndfast materiale er Unn Fahlstrøms tekstile arbeid, et slags abstrakt nullpunkt i tett dialog med videomediets analoge bilder, som hun opprinnelig jobbet med. Den hvite tråden blir stripete markeringer mot en svart bakgrunn, som videobåndets flimmer.

Rekordmange søkere speiler en interesse for det materialbaserte feltet samt en frihet i tilnærmingen. Mange kjente navn er på plass, men også en god andel debutanter og studenter inngår i kortstokken. Utstillingen er basert på fri innsendelse, selv om den likevel blir noe forutsigbar i praksis. Dette spraglete utstillingsformatet er et krevende vesen å få satt hale og hode på, ikke minst fordi saksgangen med utvelgelse og utstillingsproduksjon er relativt heseblesende. Det er verdt å merke seg at Årsutstillingen ikke lenger har behov for å omtale seg i diminutiv, som den tidligere markedsføringen «kunsthåndverkernes høstutstilling» signaliserte. Selvfølgeligheten i presentasjonen inviterer et potensielt stort publikum. De er i høy grad overlatt til disse arbeidenes eget interne språk, og utstillingen er alt annet enn tekstdrevet, i nesten overtydelig motsetning til parallelt pågående Bergen Assembly. Kunstnernes egne korte tekster i katalogen gir kun konturer av narrativt innhold. Å skape et vokabular rundt praksisene, på egne premisser, er fortsatt maktpåliggende. At den taktile, materialbaserte kunsten reagerer på tidens digitale vending, er en generell vending som stadig vekk gjentas. Ikke uten sannhet, men ganske utilstrekkelig.

Årets museale rammeverk blir i praksis en faktor i utstillingen, og jeg setter pris på bevisstheten om kontekst som noen steder kommer frem i monteringen. Flere av arbeidene korresponderer med eksisterende arkitektur og integrert kunst. Vidar Koksviks versjon av en venetiansk krystallkrone, skjøre og melkehvite blåsebelger, er plassert i overgangen til Singer-samlingen stilhistoriske kavalkade av antikviteter. Her får siteringen og nyfortolkninger av prydobjektet en ekstra kraft. Bård Breiviks snodde og blanke søyle som på organisk vis fyller trapperommet, får en formal ekkovirkning i Ellen Griegs fargesprakende tau og pomponger, hengende slanger som forsyner seg fra etablerte og stilistiske dekortradisjoner, som Versailles på syre. Adskillig mer økonomisk i sitt uttrykk er Ruth Moens naturtau, hvor rå leire er klemt rundt tauet som klumpete forsterkninger. Tauets basale funksjon trekkes inn i en mer uoversiktlig sone, og det skapes en fin taktil forvirring – for hva er det som bindes sammen her?

Noe som helt fysisk binder vegger sammen er Siri Berqvams tekstilverk, som nærmest fremstår som en grotesk diger tyggisklyse. Abjekt-pompøsiteten ved Berqvams beige-rosa folder og sammentrekninger roter til ved sin maksimalisme, men trekker også sammen utstillingen som helhet. Verket fremstår viktig i utstillingen, som har få monumentale verk, og dette blir som en liane i rommet, som publikum går under. Det kunne gjerne blandet seg enda mer inn i betrakterens komfortsone.

Mottager av Kunsthåndverkprisen 2019 er Frantzen&Mjanger for Holde pust, et verk som inviterer publikum til å løfte amorfe blåste glassformer på et betongbord. Helt bokstavelig holder man pusten – den som har formet glasset – samtidig er vel også tanken at betrakteren selv holder pusten av frykt for å ødelegge. Det poetiske og mangetydige i situasjonen svekkes av det didaktiske og statiske ved instruksjonen (en tekst på bordet), altså selve presentasjonen, som tar over styringen. Det skjøre glassets metaforiske nedslagsfelt kan overføres til sårbar natur og økosystemer, men det er likevel et visst sprang dit. Til tross for en unødvendig stivhet, skaper verket likevel en særegen situasjon som man godt kan bruke litt tid på. Å få fysisk tilgang på både kunstverk og knuselig glass er tross alt en sjelden ting på museum, og det oppfordrer til forsiktighet og ansvar – men dette ansvaret gjelder egentlig all kunst man investerer tid og oppmerksomhet i. Øyeblikket har skapt disse formene, og pusten som avgjørende redskap ligger under.

Avslutningsvis vil jeg nevne Elin Hedbergs korpusarbeider i sølv, en sammenstilling av tynne beholdere, stablet og henslengt. Tittelen Jeg tar det i morgen henspiller på prokrastinering, kanskje av selve arbeidet som her foreligger, eller alt annet man stadig må gjøre. Hedberg har investert tid, gjennom en tålmodighetsprøve av uthamring og presisjon. Det verdifulle sølvet er transformert, og oppfører seg som en lenge utsatt oppvask – i seg selv et lekende og tiltalende paradoks. Bruken av tid er både prosaisk og uutgrunnelig, og her samspiller tiden med materialets egenverdi og det manuelle arbeidet. Tiden manifesterer seg til slutt i noe håndfast, og med det samme forskyves materialets utgangspunkt. Det samtidige kunsthåndverket fortsetter å eksperimentere med tradisjonelle avgrensninger, og utvider ofte i en konseptuell retning. Kanskje er det akkurat i disse produktive krysningene kunsthåndverkets styrke ligger nå.