Marianne Bjørnmyr

Navn
Marianne Bjørnmyr

Kommer fra
Bodø

Bor
Bodø

Utdannelse
MA Photography fra London college of Communication, University of the Arts London.
BA Photography and Social Anthropology fra University of Roehampton.

Hva jobber du med?
Jeg jobber hovedsakelig med fotografi, men også avstøpninger og objekter har nylig fått større inntreden i produksjonen, med egenskaper som ligner fotografiet gjennom kopiering og replikasjon.

Hva inspirerer deg?
Jeg er drevet av en fascinasjon av at det vi vurderer som kunnskap, sannhet og fakta endrer seg over sted og tid. Jeg er inspirert av publikums møte med, og oppfattelse av kunsten, og spesielt rundt publikums oppfatninger av dokumentert vitenskap og historie mot fotografiets evne til å reflektere verden rundt oss.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Jeg jobber undersøkende og som regel med prosjekter som går over lange perioder. Sentrale tema omhandler fotografi, autentisitet og dokumentasjon. Verkene dveler ofte rundt synlighet og usynlighet, atferd og sjanse, vitenskap og fenomener. I stedet for å fastsette en sikkerhet, ønsker jeg gjerne at kunstverkene mine skal presentere en tvil som får oss til å tenke annerledes om etablerte fakta. Eksempelvis jobber jeg med prosjekt hvor jeg undersøker hvordan vi oppfatter, tolker og stoler på den offentlige dokumenterte historien. Det fysiske og materialistiske aspektet rundt fotografiet er viktig for meg og jeg jobber mye med det tekniske i form av eksperimentering og forstørrelser i mørkerommet, bruk av ulike papirtyper, teknikker og innramming/presentasjon.

Hvorfor ble du boende i Bodø?
Etter jeg tok utdanning og ble boende i London i åtte år, var jeg til slutt på søken etter en ny by å flytte til. Jeg og min samboer Dan Mariner vurderte de fleste større byene i Europa og Norge, men endte til slutt i Bodø hvor jeg er vokst opp. Bodø er et blankt lerret når det kommer til kunst og kultur, med muligheter til å sette i gang initiativer som vi ikke har mulighet til andre steder. Året etter vi flyttet til Bodø åpnet vi NOUA, som er en en plattform for midlertidige arrangement og fremmer debatt og nytenking rundt foto som samtidskunst og dets verdi for publikum. Det har gitt oss mulighet til å møte det lokale publikummet på en annen måte og samtidig samarbeide med andre norske og internasjonale kunstnere og kuratorer.

Hva er det beste med miljøet og stedet?
Bodø har et variert fagmiljø, som stadig er i endring og med mye engasjement. Det er stor utvikling i Bodø og spesielt rundt kunst og kultur, så det er et spennende tidspunkt å være her på. Samtidig har Bodø en lett tilgjengelig infrastruktur og det er lett for oss å jobbe også utenfor byen, både innenfor og utenfor landegrensene. Det gjør at vi kan bo litt utenfor kunst-metrolpolene, men samtidig ha en god tilknytning til fagmiljøet ellers i Europa.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Vi savner flere kollegaer – så hit ønsker vi alle kunstnere som vil flytte nord/sørover velkommen. Knyttet til akkurat det er jo at vi også savner et fellesverksted og større produksjonsmuligheter for kunstnere. Og kanskje helt generelt flere muligheter for at kunstnere kan bosette seg her, gjennom oppdrag, større fagmiljø og muligheter for å sette i gang initiativer for visning av kunst hvor publikum kan møte kunst på høyt nivå i større grad. Et kunstmuseum står selvsagt også på ønskelista.

Hva jobber du med for øyeblikket?
Akkurat nå jobber jeg med ny produksjon for to separatutstillinger høsten 2021, på Buskerud kunstnersenter og Stormen kunst i Bodø, samtidig som jeg er i startfasen på en ny fotobok. Det er luksus å kunne jobbe med prosjekter som er litt frem i tid, og bruke den tiden som trengs både til research og produksjon. De to utstillingene er basert på samme tema, men med ulike verk; fotografiske arbeid, avstøpninger og installasjoner. Igjennom dette langtids-prosjektet undersøker jeg objekter som har blitt permanent fjernet fra historien av maktstrukturer med ønske om kulturell dekonstruksjon, på ulike geografiske områder og tidspunkt i historien. I forbindelse med den nye fotoboken jobber jeg med et prosjekt hvor jeg undersøker hvordan vi oppfatter, tolker og stoler på den offentlige dokumenterte historien. Arbeidet vil vise eksempler på dilemmaer rundt fotografi, historiske beretninger, forhold mellom planlagt adferd og tilfeldigheter. Prosjektet kobler hendelser knyttet til mislykkede eksperiment, atombomber, kosmiske undersøkelser, og utdødde dyr. I tillegg jobber vi med programmering for NOUA i 21/22 akkurat nå, hvor vi endelig skal presentere mye av programmet som ble utsatt i 2020.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Å kunne ta meg like god tid til å produsere nytt arbeid som jeg har gjort de siste månedene under korona. Samtidig ser jeg fremt til å jobbe mer internasjonalt igjen, møte kollegaer på kryss og tvers og øke produksjonen i enda større grad slik at jeg kan jobbe enda mer med ulike visningsmuligheter.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Alle kunstnere fortjener mer oppmerksomhet, det er så mange som bidrar i stor grad til samfunnet på så mange måter uten at det er synlig for oss alle. Samtidig, om jeg skal nevne én kunstner som jeg synes gjør et fantastisk arbeid – både teknisk og visuelt – er Ingri Haraldsen. Jeg elsker arbeidene hennes, og hun har en utrolig fin tilnærming til det å være kunstner.