Marie Buskov

Hva jobber du med?:
Jeg jobber med skulptur og maleri. Jeg liker å jobbe med et sted som utgangspunkt, og tenke vegger, gulv og tak som del av verket. Atelieret er kjernen i arbeidet mitt, men jeg synes også det er veldig interessant å jobbe med kunst i offentlig rom, som gir mulighet til å strekke og tøye kunsten til omgivelser jeg ellers ikke ville havnet i.

Hva inspirerer deg?:
Jeg blir inspirert av og er nysgjerrig på strukturene som omgir oss, både i de store skalaene, men også ned i intrikate detaljer. Samtidig finner jeg mye inspirasjon i å lage verk, idet ett er ferdig kommer iveren etter å lage et annet for å utforske videre det som ble satt i gang i prosessen.

Men mitt beste sted for å finne inspirasjon er varmt, rennende vann over hodet, altså dusjen. I den varme strålen av vann, kjenner jeg at ideene kommer mye lettere enn ellers. Det er visstnok påvist at rennende vann aktiverer en kreativ del av hjernen.

I tillegg blir jeg inspirert av andre kunstnere, av litteratur, film og ikke minst musikk. Spesielt poesi og musikk kan åpne noe nytt i meg, som gir meg lyst til å favne samme fornemmelse visuelt. Men når jeg jobber hører jeg gjerne på energisk musikk, i alle sjangre, både klassisk og pop. Det gjør det lettere å komme i kontakt med et intuitivt språk, samtidig som det gir flyt i arbeidet.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Jeg har alltid vært interessert i arkitektur og omgivelser, men den siste tiden har jeg blitt mer interessert i omgivelser i form av strukturer og rytmer, både i de som er synlige og de som ikke er det. Man kan si at jeg jobber med å streke opp nye romligheter med utgangspunkt i disse strukturene. Jeg leter etter luker i rommene, som jeg enten prøver å fylle eller lar stå urørt. Det kan være tanken på rom som oppstår mellom noe, som i møtet mellom to overflater, eller i brytningen mellom noe som er kjent og noe som er imaginært. Jeg er nysgjerrig på sammenkoblingen mellom ulike posisjoner, som det tilfeldige og det planlagte, det lesbare og det abstrakte, og koblingen mellom det utopiske digitale og det håndfaste objektet. De mest interessante områdene er de ubestemte, de som ikke tydelig kan måles, beskrives eller forklares. Det tvetydige og uavklarte som finnes i mellomrom og avgrensninger. Det er dette jeg jobber med å gi synlig form, verkene er mine opptak og forståelser som jeg gjerne vil se i verden.

Helt nylig laget jeg et lite verk på papir, av akvarell og kaseintempera. Det er kjappe strøk, der pigmentene møter arket direkte og i høyt tempo. Umiddelbart kan det se ut som tilfeldige strøk i ulike retninger, men jeg jobber best når hånden har noe å bryte seg mot. Til dette lille verket har jeg hatt et digitalt mønster som utgangspunkt, et mønster jeg selv har laget ved å bruke et 3D-program «feil». Mønsteret som oppsto har jeg tegnet opp for hånd igjen og igjen til jeg det sitter utenat, og et lite utdrag av dette er altså forlegget til det lille arbeidet. Når jeg jobber helt uten noe å bryte mot så blir det til at hånden repeterer sine egne former, og jeg ender til slutt med generiske former som jeg fort mister interessen for.

Men det kan også være et bestemt sted, rom eller arkitektur som er interessant å bryte arbeidet mot. I 2020 ferdigstilte jeg arbeidet med kunst til Sola kirke. Her jobbet jeg i dialog med arkitektene, slik at deler av kunsten er integrert i arkitekturen: I kirkens inngangsvegg og altervegg var det allerede tegnet inn skråstilte lameller som lyset skulle sive inn gjennom. Jeg valgte å jobbe videre med dette grepet, og lagde en komposisjon av kutt i lamellene i begge vegger, der jeg også inkluderte farget glass. Dette forsterket det arkitektoniske grepet, men bragte inn noe uregelmessig og uforklarlig. I tillegg til dette laget jeg en altertavle i banket messing, samt alle de liturgiske møblene.

Jeg jobbet med kunsten til Sola kirke i en periode på tre år. Det er fint å ha noe arbeid som strekker seg over tid, som er omfattende og i flere stadier, men like viktig er det å lage noe i korte støt av energi. Begge deler flytter arbeidet videre.

Dette med tid synes jeg er en vesentlig del av kunstnerisk praksis, og tilmålt tid på atelieret er et avgjørende rammeverk for hva jeg lager. Jeg fikk barn mens jeg gikk på Kunstakademiet, så hele min måte å jobbe på har vært i hva jeg kan kalle lommer av tid. Alltid med vissheten om at det ikke er lenge til jeg må forlate det for så å komme tilbake. Avbrytelsene har vært like tilstedeværende som tiden til rådighet, både på en god og ikke så god måte. Men denne sommeren har sønnene mine flyttet hjemmefra begge to, og jeg ser for meg at tiden blir langt mer flytende framover. Jeg er noe uviss på hva det innebærer for tiden på atelieret, men at det vil forandre arbeidsprosessen, det er jeg ganske sikker på.

Hvorfor ble du boende der du bor?
Da jeg var ferdig på Kunstakademiet i Oslo i 2009 gikk min eldste sønn på Steinerskolen på Hovseter i Oslo, og jeg så ingen grunn til å flytte. Samtidig hadde jeg deltidsjobb, først på Nasjonalmuseet og siden på Kunstnernes Hus, som jeg var veldig engasjert i.

Hva er det beste med miljøet og stedet?
Da jeg bodde i København savnet jeg tanken på å kunne gå rett ut av byen og inn i skogen, og potensielt sett fortsette å gå i mange dager uten å møte på annet enn skog. Det kan man i Oslo. Det er en stor frihetsfølelse bare i tanken. Samtidig gir Oslo muligheten til å kunne se mye kunst.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Jeg savner et godt sted å jobbe. Jeg savner et romslig sted, både i form av takhøyde, lys, økonomi – og forutsigbarhet, men også i form av et generøst og faglig fellesskap.

Hva jobber du med for øyeblikket?
Om noen uker åpner jeg utstilling på Galleri Riis, og jeg holder på med de siste bildene til utstillingen. Jeg prøver å gi meg selv mot til å la penselen være fri på arket.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Min største ambisjon er å holde mitt kunstneriske rom fritt, tøyelig og åpent. Det er et enormt privilegium å ha et sånt rom, og det er ikke noe jeg tar for gitt. Det er hele tiden under påvirkning og angrep fra ytre faktorer, som tid, økonomi og forventninger. Det handler om å gi plass til min egen stemme.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Siri Ekker Svendsen