Mitt skip er lastet med glitrende krepsdyr, optimisme og urin. Renate Synnes Handal svarer på hva hun tar med fra masterutstillingen ‘a little larger than the entire universe’
Under kritiker-samtalen vi hadde om årets masterutstilling, stilte moderator Eva det mest interessante spørsmålet helt til slutt; hva tar du med deg fra denne utstillingen? Og siden jeg rotet meg vekk i tanker og formuleringer da jeg la frem mitt muntlige svar, vil jeg benytte denne skriftlige sjansen til å vende tilbake til hennes store spørsmål. (Det blir sikkert like rotete.)
Rent fysisk tar jeg med meg et sammenbrettet utstillingskart, en bunke med postkort, en liten katalog og en trykksak fra én av de 27 kunstnerne.
Utstillingskartet er slik som de pleier – full av litt utilstrekkelig informasjon, uten at det kan være noe mer der. Det er forvirrende nok for folk allerede, skjønner jeg, mens to besøkende står i biblioteket og ikke forstår at pop-up boken de begeistres av er en del av utstillingen. «Den er jo ikke på kartet — » sier den ene til den andre, før hun legger til «det var jo dumt.» Så nikker de samtykkende til hverandre og forsvinner før jeg rekker å hjelpe til med å rydde opp i misforståelsen.
De gratis postkortene er både en hyggelig og nyttig overraskelse. Tanken på at jeg kan fylle dem med ord og sende dem ut i verden, over alle mulige slags landegrenser, gleder meg mer enn jeg klarer å forklare.
I den lille katalogen står de mest beskrivende ordene jeg har lest om disse tider; Vi står stille. Venter. Oppfører oss ordentlig. Vi ser mot fremtiden. Vi romantiserer fortiden. Det vanlige. Hverdagslivet. Vi vasker klær. Ser på skjermer. Møtes virtuelt. Vi blir slitne. På en helt annerledes måte. Vi ser ut gjennom vinduet. På en helt annerledes måte. (…)
Disse tidene. I disse tider. Tenker jeg trassig bak munnbindet, tullet inn av dunsten av håndsprit, mens jeg går rundt i utstillingen og tenker på hvor jeg holder hendene mine. Som om i disse tider har blitt til et felles utgangspunkt hvor vi kan forstå hva vi selv, og alle andre, gjennomgår.
Hvordan har det vært å studere noe så taktilt som kunst det siste året? Har de ivrige kunststudentene kunne samlet seg over middager og diskusjoner? Har de hatt tilgang til det internasjonale miljøet KMD ‘egentlig’ er? Speiler utstillingen vår nye virkelighet? Er det egentlig oppgaven til en avgangsutstilling å speile virkeligheten?
Animals er en kanarigul trykksak, som allerede har satt i gang store samtaler for min del. Den har kanskje gått så langt som å revolusjonere mine tanker om kjærlighet. Mitt nye mål vil fra nå av være å finne roen med å tisse oppi min partners urin. Det er ikke småtteri.
Når det kommer til min emosjonelle bagasje vil jeg si at jeg tar med meg en slags respektfull beundringsfølelse når jeg går ut av Kunsthallens lokaler. Det er lenge siden jeg har sett så mange interessante materialvalg samlet under ett tak. Fra tyggegummi klistret til veggen og ‘bilder av ekskjærester og lim’ til Kunsthallens forlatte kjeller-objekter. Fra små krepsdyr dekket av glitter til transportbånd dekket av ord; jo mer jeg tenker over det, jo mer blir det klart at dette må være en spesielt leken gjeng.
Det er en varm slags humor tilstede i mange av verkene, som jeg med glede lar meg smitte av. Vi vet alle hvor lett det er å dra hverandre ned når vi står med utfordringer til langt over hodet, men denne gruppen har tilsynelatende gjort det motsatte. Dét synes jeg er imponerende, rørende og inspirerende.
Jeg er spent på å se hva de 27 kunstnerne vil fortsette med fremover. De vil nok ta det meste på strak arm, denne gjengen som så suksessfullt har kavet seg gjennom et helt spesielt utdanningsløp. For utstillingen er også modig og ærlig. Hvor stort er ikke det store steget ut av utdannelsen og inn i karrierelivet? Kanskje ‘a little larger than the entire universe.’