Nina Malterud

Navn:
Nina Malterud

Kommer fra:
Oslo

Bor:
Bergen

Utdannelse:
Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, keramikk, 1971–74

Hva jobber du med?

Leire er materialet. Det er der jeg har høyest presisjon i uttrykket. De siste årene har jeg jobbet med flate former som jeg også kaller fat. De fungerer som tredimensjonale keramiske bilder horisontalt, vertikalt eller på skrå, men kan faktisk også brukes som fat. Glasur i mange lag gir dybde, farger og overflater i uendelige variasjoner.

Hva inspirerer deg?

Ordet inspirasjon høres lett ut. Lettheten i arbeidet var mer til stede før, nå er motstandsfaktoren høy. Jeg kan få høy puls av forskjellig slags kunsthåndverk og folkekunst fra andre tider og andre kulturer, dette kan nok kalles inspirasjon. Andre samtidskunstneres arbeid inspirerer meg ikke så ofte helt konkret, men gir meg et kunstnerisk rom å være i, og styrker min tro på at kunst i alle sine uttrykksformer er nødvendig i et sivilisert samfunn.

Det som får meg til å jobbe, er glimt av resultat underveis i eget arbeid, noe jeg ser jeg kan bygge videre på. Glimtet av dette noe kan komme opp gjennom systematisk arbeid, men ikke alltid der jeg venter det mest. Det gjelder å være våken, men ikke la den indre dommeren få for stor plass.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?

Jeg er utdannet som keramiker og det preger fortsatt det jeg gjør. Tidligere arbeidet jeg med form og overflate innen et keramisk repertoar av mer og mindre brukbare former: kopper, fat, krukker med mer. Jeg arbeidet i serier og tøyde størrelser. Men jeg mestret egentlig aldri helt de praktiske kvalitetene som kreves av denne type ting i vår tid, og derfor har jeg nå definitivt latt bruksaspektet være underordnet uttrykket. Arbeidet tok en ny vending da jeg startet opp igjen i 2011 etter nærmere ti års pause. Jeg hadde bruk for forenkling og fordypning. Stikkord som stille, hvitt, grått var ledende. Jeg bygget på erfaringer fra tidligere arbeider fra 1989 og 2003 (se bilder 1-3) hvor jeg utnyttet den omstendelige manuelle produksjonen til å fange opp overraskelser og variasjoner, og utviklet disse videre for hvert enkelt objekt. Jeg ville ikke lenger arbeide med store volumer, fordi det går så mye ressurser til å løse tekniske utfordringer (se bilde 4 fra Hallsberg teglverk 1997). Jeg ville bruke mest mulig oppmerksomhet på uttrykket.

Jeg arbeider nå med farge, tekstur og dybdevirkninger i glasur og form, i dialog med de fysiske og kjemiske variasjonene som materialet selv byr på. Glasurer legges på hverandre i mange brenninger, planmessig og intuitivt, til jeg synes objektet er blitt rikt og fyldig og underlig nok. Det kan ta sin tid. Objektene er formet som sirkel, kvadrat, rektangel og oval – geometriske grunnformer som blir lett forstyrret av leirens bevegelser gjennom prosessen. Jeg vil at flaten skal forbli abstrakt og unnviker tilløp til gjenkjennelige motiv. Etter hvert er det stillferdige og lavmælte blitt supplert av orange og andre mer høyrøstete virkemidler. Dobbeltheten som bilde og bruksting er til stede selv om funksjonalitet ikke er prioritert i utforming og produksjon.

Hvorfor ble du boende i Bergen?

Jeg flyttet hit fra Oslo fordi jeg fikk jobb som professor ved Kunsthøgskolen i Bergen i 1994. Det var en svært attraktiv jobb for meg og jeg ble værende, først i åtte år som professor og så åtte år som rektor. Jeg oppdaget snart at Bergen hadde et inkluderende, mangfoldig og pulserende kunstliv, med god støtte i kommunen. Da tenker jeg ikke bare på mitt eget felt og visuell kunst, men for eksempel Borealis og Teatergarasjen. En annen positiv og overraskende faktor var at kunsthøgskolen og de andre kunstinstitusjonene samarbeidet så tett og så profesjonelt. Kunstens intense tilstedeværelse i byen er viktigste grunnen til at jeg er blitt værende, etter at jeg sluttet som rektor i 2010.

Hva er det beste med miljøet og byen?

Gangavstand. Landskapet. Alltid nær havet. Den internasjonale orienteringen.

Hva savner du i det bergenske kunstmiljøet?

Jeg har savnet kunsthøgskolens nybygg i snart 15 år, men nå kommer dette opp i 2017, med sterk arkitektur og stor åpenhet mot omverdenen. Jeg savner gjennomgående sykkelveier, men det er jo ikke kunstmiljøets ansvar.

Hva jobber du med for øyeblikket?

Jeg har forfulgt et tema med ulike teknikker siden 2011 og dette ser ikke ut til å være uttømt ennå, men avleggere dukker opp og kan ta nye veier. Jeg har en utstillingsavtale med Galleri Format i Oslo, ganske langt fram i tid, og kanskje noen andre visningsplaner. Så jobber jeg også deltid for Kunst- og designhøgskolen i Bergen, særlig med spørsmålet om framtidig struktur for de høyere utdanningsinstitusjonene i Norge, og jeg jobber med oppgaver for kunstutdanningene på nasjonalt plan. I desember 2014 var jeg ferdig med 11 år i styret for det tverrkunstneriske Program for kunstnerisk utviklingsarbeid. Det har tatt mye tid og vært utrolig interessant, og gitt mange impulser til hvordan jeg selv arbeider kunstnerisk nå. Jeg ser fram til mer åpen tid nå når dette vervet er slutt.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?

Fordypelse og små skritt videre, og få vist hva jeg gjør. Jeg håper å kunne fortsette lenge ennå både med egen kunstnerisk virksomhet og arbeid for kunstutdanningen.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?

Tja – de fleste, hvis vi tenker på offentlig oppmerksomhet som seriøse omtaler, anmeldelser, offentlig diskusjon. Men jeg trekker gjerne fram min kollega i Oslo, Beth Wyller, som jeg stilte ut sammen med på Hå gamle prestegard høsten 2014. Hennes arbeid er originalt, uforutsigbart og rikholdig.

Mer på: www.ninamalterud.no