Per Kristian Nygård

Navn:
Per Kristian Nygård

Kommer fra:
Froland

Bor:
Svartlamon i Trondheim

Utdannelse:
Konsthøgskolan i Malmø 2004 – 2010
Nordland kunst og filmskole 2001 – 2003
NTNU, mellomfag Kunsthistorie, Moderne arkitekturhistorie 1999 – 2001

Hva jobber du med?
Jeg jobber med å underholde meg selv!
Det kan ta ulike former, men oftest er det som skulptur/ installasjon eller arkitektur og grafikk.

Hva inspirerer deg?

Det er litt vanskelig det der, og det er sjeldent jeg blir inspirert av kunst egentlig. Hvis jeg blir inspirert av kunst er det oftest av større retrospektive utstillinger, slik en kan se dem på større institusjoner i Europa, London og New York.
Jeg blir kanskje oftere inspirert av mennesker som satser alt og gir alt for å få realisert sine ideer og drømmer. Jeg liker folk som er litt ekstreme, og som tar ting til sin fulle konsekvens liksom.

Jeg synes det er veldig spennende å lese biografier, men det er kanskje også et tegn på at man har bikket over i kategorien middelaldrende (hvit heteroseksuell mann)?
Min favorittbok er Aku Aku, der Thor Heyerdahl skildrer den første ekspedisjonen på påskeøya. Når innbyggerne på Påskeøya forstod hva mr Kon Tiki lette etter begynte de å produsere steinskulpturer som de gnidde inn med skitt for at de skulle se gamle ut, og ville bytte dem mot sigaretter. Fantastisk fortelling selv om jeg innser at jeg høres litt gubbete ut nå…

Så det behøver egentlig ikke å ha så mye med kunst å gjøre…Etter å ha bodd på Svartlamon i over ti år, og vært med på allmøter så lange og kaotiske at de er vanskelige å gjengi på en troverdig måte, så blir jeg imponert over de som klarer å forhandle mellom parter i en konflikt. Jeg er også ganske interessert i økonomiske teori, selv om mye av det nyliberale fjaset er ren humbug, og jeg ofte ikke forstår så mye, så synes jeg det er interessant hvordan man syr sammen en fortelling rundt det, en som skal styrke det og gi det troverdighet. Jeg tror det er en slags parallell til samtidskunsten der, det er ofte ganske abstrakt… Ofte må jeg ringe til min bror som er revisor for å få forklart hvordan det henger sammen. Subprime lån eller derivater for eksempel?

Jeg er egentlig ikke så interessert i filosofi, men jeg liker den bergenske filosofen Arild Haaland. Jeg tror det var det han hette, han var interessant, han renoverte hus og han plukket søppel til og fra jobb. Han sa at for å gjøre verden til et bedre sted må man plukke litt søppel etter andre, jeg synes det er friskt og inspirerende når man omsetter filosofi til en praksis! Egentlig bare da! Arne Ness også, når han levde vertikalt en periode! Sånt har jeg veldig sansen for! Han forstod virkelig hvor viktig det var med motstand og at man kan finne den motstanden i seg selv på en måte… og han forstod hvor kjedelig det friksjonsløse er…

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Jeg tror jeg er ganske sprikende som kunstner, uten at jeg tenker at det er en negativ ting… For meg er det en slags frihet i det. Men det kan kanskje oppsummeres med hvordan ideologiene og dets systemer speiles i kulturelle uttrykk.
Ofte pleier jeg å si at det handler om arkitektur og ideologi, om idé og form. Jeg er veldig interessert i hvordan ideologier påvirker og former samfunnet, og hvordan vi agerer som mennesker i det, altså hvordan vi ser handlingsrommet vårt.

Jeg er også aktivist og jobber for å fremme en alternativ boligpolitikk. Særlig viktig er det å fremme tanken om at det må være mulig å ha et trygt og meningsfylt og noenlunde forutsigbart liv selv om en ikke eier den boligen en bor i. Nå bor vi i et hus Line og jeg har bygget selv, og leier av Svartlamoen boligstiftelse. I Eksperimentboligprosjektet har fem familier bygget sine egne hus, fem hus for til sammen tre millioner kroner. For å få til det måtte vi gjenbruke mye materialer, dører og vinduer, men vi fikk utforme det slik vi ville. Det handler egentlig om retten til å bo trygt, om retten til å påvirke hverdagen og omgivelsene. Og at dette ikke skal handle om økonomisk eierskap!

Ellers så er vel kunsten min litt preget av at jeg er tidsoptimist og selv om jeg etter hvert er blitt ganske god på å planlegge så preges det vel av at jeg ikke alltid ser omfanget av ideene mine, og hvor mye jobb det faktisk er. Heldigvis har jeg min samboer Line Anda Dalmar å sparre med, hun kommer med uvurderlig korreks, og er mye bedre en meg til å vurdere hva man skal takke ja til og ikke, og se det jeg aldri klarer: hva som er realistisk å gjennomføre innenfor vår felles tidsplan. Nå sist dro jeg rett fra fødestuen til galleri Dropsfabrikken for å montere 12-timers arbeidsdager og det var jo ikke helt optimalt…. Line pleier å si at jeg kommer hjem som en tom potetsekk.

Det vel er et par- tre parallelle spor som jeg jobber med, de grønne installasjonene, arkitektoniske skulpturer eller installasjoner og grafikk /grafiske uttrykk.. For meg er alle like viktige, og det er liksom litt variasjon for meg i det spennet der, selv om jeg føler meg ferdig med visse typer arbeider, eller at det er liksom ikke mer å gjøre med f eks panel.

De grønne installasjonene følger liksom en egen logikk: større eller enda større… og om en mulighet åpner seg så kanskje jeg tar den hvis den er interessant. Men oftest takker jeg nei. Vi var på vei å lage en større, grønn installasjon i Seoul i Sør-Korea (rundt 500 m2 stor) og var i gang med å utvikle tekniske løsninger og tester, finne ut av kostnadsnivået der og liknende, men så kom koronaen og utstillingsstedet bukket under…

Til den siste utstillingen på Dropsfabrikken i Trondheim lagde jeg en nedskalert versjon av mitt barndomshjem, et hus med forbilder i Block Watnes ferdighus. Utstillingen het Tilpasning/Nye gardiner og bestod av en stor arkitekturmodell som var en nedskalert versjon av mitt barndomshjem i skala 1:3 og en serie tresnitt på papir og tekstil der motivene var hentet fra Block Watnes kataloger fra samme tid. Her måtte vi lage både takstein, dører, vinduer og kledning osv. – vi lagde over to tusen takstein for hånd.
Jeg har alltid vært fascinert av denne arkitekturen: Ikke bare fordi den er så lite ansett, den er et direkte resultat av norske politikken og ideologien der Husbanken la mange føringer for størrelse og antall rom,men det er mer komplekst enn som så, en kan se både referanser til den internasjonale funksjonalismen og til den norske byggeskikken. De inntrukne verandaene er inspirert av de norske staburenes svalganger for eksempel, mens vindusrekkene har sine forbilder i funksjonalismen. Det finnes også eksempler på at det kombineres med forbilder fra amerikansk forstadsarkitektur, som med valmtakene og de uttrekte pipene. I ferdighusene kulminerer alt dette i et episk kompromiss. Jeg er veldig fascinert av det – kompromisser er veldig interessante.

Før jeg begynte på kunstskole studerte jeg kunsthistorie / moderne arkitekturhistorie og det gav meg denne uvanen å lese arkitekturen, som et idéhistorisk eller ideologisk bilde. Det er fascinerende å lese arkitekturen og særlig spor av levd liv i arkitektur.

På Vigelandsmuseet tok det en litt annen retning, og det er jo blant de heftigste utstillingsrommene i Norge, det var en utstilling som jeg jobbet ganske lenge med, jeg hadde en lang tenke- og skissefase, og skisset mye og leste mye om Vigeland. Jeg ble fascinert av hvor ulike vilkår vi hadde for å lage kunst, Vigeland og jeg. I Vigelands tid var materialene dyre og arbeidskraften rimelig, nå er materialene rimelige og arbeidskraften dyr, og dette ble premisset for utstillingen som hette formenes økonomi, der jeg jobbet med monumentalitet og materialitet. Jeg bestemte meg for at jeg skulle lage alle arbeidene i lettklinkerblokker, det som ofte kalles lecablokker; de er rimelige og enkle å jobbe med.

Et av arbeidene, formenes økonomi # 3 er en triumfbue i leca der selve åpningen er så liten at man må krabbe gjennom den. Her lagde jeg også et arbeide utenfor museet, med potteplanter, der vi plantet 49 tujaer i et rutemønster og beskjærte dem med et kapp – også dette et ganske så økonomisk arbeide… Herfra kom også ideen til Utviklingsland – en midlertidig park som vi lagde i høst på Nyhavna i Trondheim – her plantet vi 140 tujaer i et rutemønster, der annenhver rad var forskjøvet slik at det hele tiden danner seg nye linjer når man beveger seg forbi parken. Jeg liker å jobbe med offentligheten som ramme – og særlig å tilføre den elementer som ikke er så lette å lese – eller kanskje ikke er så logiske. Det er interessant å jobbe med offentligheten uten å slavisk følge offentlighetens logikk liksom. Offentligheten er alltid programmert for å skulle være tydelig og lettlest og jeg tror det finnes en slags poesi i å bryte med dette.

Hvorfor ble du boende der du bor?
Samtidig som jeg begynte på Konsthøgskolan i Malmø fikk jeg en sønn i Trondheim, og etter å ha pendlet mellom Trondheim og Malmø under hele utdanningen, ofte 2 ganger i måneden, med Säfflebussen til Oslo og toget videre til Trondheim, det som den gangen hette NSB, så resignerte jeg og bosatte meg her. Jeg orket ikke å reise mere – jeg pleier å tenke at det var Trondheim som valgte meg og ikke omvendt…

På denne tiden var det en helt utenkelig ting å gjøre, kollegaer og medstudenter fikk liksom rare rykninger i fjeset når jeg fortalte at jeg skulle flytte tilbake til Trondheim. De så på meg med medynk i blikket liksom.. Jeg husker til og med at en som tidligere hadde vært direktør for Trondheim kunstmuseum på 80 tallet sa det til meg, her gikk det ikke an å bo!
Men I 2010 var det relativt lett å få seg et godt atelier i Trondheim, så jeg tok de mulighetene og brukte dem til min fordel, jeg bodde billig på Svartlamon og derfor kunne jeg satse alt og legge alle ressursene i kunstprosjektene mine. Og jeg satset alt inn i prosjektene mine, jeg var livredd for å bli absorbert av den regionale middelmådigheten…. Jeg er fortsatt redd for det…Og det er mange måter å overleve på, men man må virkelig passe seg for den regionale middelmådigheten. Det er lett å bli absorbert i den,og det skyldes nok til dels at et lite miljø ikke har nok plass for en kritisk diskusjon eller og at man ikke har godt nok rom for eller tradisjon for profesjonell uenighet. Vi merket dette godt når vi startet nettmagasinet med det da noe ironiske navnet ArtSceneTrondheim i 2009. Det var mer regelen enn unntaket på den tiden at jeg ble skjelt ut når jeg var ute på byen. I dag lever nettmagasinet ArtScene videre uten meg og det er jeg også glad for!

Hva er det beste med miljøet og stedet?
I Trondheim kan du bli Trønderkunstner? Men fra spøk til alvor, Trondheim er ingen by, men en stor bygd, det løsnet litt for meg når jeg skjønte det…Trondheim på slutten av 2000-tallet var preget av at alle dro herfra etter kunstakademiet og ingen flyttet til. Det var virkelig et deprimerende sted på den måten, man hadde nesten ingen jevngamle kollegaer, det beste nå er at dette har snudd. Det som er kjempegøy nå er at jeg har mistet oversikten, plutselig hører jeg om kunstnere i byen jeg ikke kjenner til eller at noen har laget et nytt atelierfellesskap med en liten gjeng et sted, så stort har kunstmiljøet blitt nå. Dette var jo helt utenkelig for bare få år siden…

Det beste med Trondheim er kanskje at det finnes en del musikalske skatter her, som du bare kan oppleve her, bandkonstellasjoner som enten er for store til at de kan turnere eller for dysfunksjonelle til at de klarer å reise ut av byen. Her finnes det mange perler… På Eat the Rich festivalen på Svartlamon kan man høre en del av disse.

Men Altså: Alt som er bra i Trondheim er der mer på tross av en på
grunn av. For eksempel: mye av det som kjennetegner Trondheim som by i dag, særlig det du ser på postkortene (foruten middelalderkirken som stod ferdig 1983) har vært planlagt revet og ødelagt, småhusbebyggelsen på Bakklandet eller Møllenberg som har nordeuropeiske største sammenhengende trehusbebyggelse fra denne tiden, bryggene langs elva skulle rives til fordel for mangefelts motorvei og parkeringshus med plass til 37000 biler, Svartlamon skulle rives til fordel for bilforretninger, osv, og alt dette har blitt bevart av engasjerte innbyggerne som har skapt entusiasme om det. Politikerne har forsøkt å ødelegge byen på mange måter opp gjennom årene. Det politiske klimaet er til stor grad preget av middelmådighet og dumme visjoner.
Men når det blir for dumt så skaper det er veldig engasjement og det er det som har bevart mye av Trondheim slik vi kjenner det idag. Det har fremfor alt bevart mye arkitektur og bymiljø med historisk bakteppe.

Nå skal de for eksempel lage en ny hoppbakke til over en milliard for eksempel. Sporten får alle pengene …Trondheim er en middelmådig by på mange måter, men der er helt ok, man må bare ikke la seg absorbere i det middelmådige, det er som jeg var inne på tidligere….

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Vi er få her, særlig av min generasjon som er aktive og utøvende kunstnere, det faglige nettverket her er derfor litt lite. Jeg var den eneste som etablerte meg i Trondheim det året jeg gikk ut av akademiet. Jeg skulle ønske der var flere såkalte mid-career kunstnere, og egentlig et mer ambisiøst kunstmiljø. Det er dessverre mye amatørmessig rai-rai også i det såkalte profesjonelle segmentet i Trondheim, ja og det er mye dritt og sjalusi, og siden vi lever i en stor bygd får det ta en del plass..

Jeg savner en mer ambisiøs satsning på kunstfeltet, på selve infrastrukturen. Vi må sikre gode arbeidsplasser til kunstnere – uten det blir det ikke noe kunstliv. Jeg skulle ønske kunstfeltet ble tatt på alvor slik man tar sporten på alvor, ta kunsten på alvor på en mer ambisiøs måte. og se på det som et prestasjonsyrke. Og kanskje at kunstmiljøet også event å stille krav til seg selv…

Hva jobber du med for øyeblikket?
Nå jobber jeg sammen med min kollega og nabo Markus Lantto og min assistent, Eva Ballo, med to utsmykninger, og så har jeg noen uoffisielle greier jeg jobber mot, sånn på skissestadiet.
Men det mest fantastiske nå er at jeg akkurat har fått en liten datter, Ingeborg, som jeg skal bruke en del tid på, hun er utrolig søt, jeg tror hun er den vakreste babyen jeg har sett, og jeg har sammenliknet litt med andre som legger ut bilder av babyene sine og Ingeborg er, helt objektivt sett, mye vakrere!
I vår skal jeg ha permisjon noen måneder også, det gleder jeg meg til!

Så jobber jeg med en ny bok, som blir en bok med skisser, prosessfoto og dagboknotater fra de siste ca 20 årene. Jeg synes det er veldig gøy å lage bøker, dette blir den tredje jeg lager. Jeg lærer så mye underveis, jeg har jobbet både med designere og designet selv, og designet sammen med Line og Markus, og det å finne riktig form på boken, layout og design osv, hva funker? Hva fungerer ikke? – det er kjempegøy! Og det er en nyttig prosess å lage sånne oppsummerende bøker. Det er liksom et steg tilbake å analysere litt hva man holder på med, ja det er ikke så mye å gjøre med sånne analyser men jeg tror det er viktig å bare gjøre dem. Jeg håper den skal bli ferdig i løpet av 2022, ellers så skal jeg bruke desember i atelier og skisse på nye arbeider, det gleder jeg meg veldig til, det er kanskje min favoritt del av arbeidet, å sitte der med fargeblyanter og leke meg…

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Jeg har en drøm om få realisert noen av mine større og mer megalomane ideer. Jeg har en del ganske store installasjoner som jeg har lyst til å lage, men som jeg mangler plass til.
Jeg, som så mange andre med meg, er på konstant leting etter dugende arbeidslokaler å jobbe i, der det går an å jobbe med litt større ting over tid, det er i alle fall drømmen. Å kunne ta helt av liksom, å slippe alle de begrensningene som den vanlige arbeidssituasjonen har, med høyden til taket, bredden på dørene, være redd for vannskader og så videre.

Jeg har også lyst til å lage flere større utstillinger med flere større arbeider, slik jeg jobbet på Vigelandmuseet. Jeg er livredd for å lage sånne likegyldige utstillinger med et par småarbeider og en pinne oppetter veggen

Jeg er og blitt mer interessert i offentligheten som rom, og har lyst til å gjøre flere midlertidige skulpturprosjekter i offentlige rom. Ikke som utsmykninger, men jeg tenker egeninitierte temporære installasjoner og skulpturer. Jeg tegner mye, eller egentlig er det skisser, og jeg liker veldig godt å sitte å pusle med tegninger og drømmer om å kunne sitte med tegneblokken over litt tid og kanskje få til en utstilling med tegninger en gang.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Da vil jeg trekke frem Cathrine Dahl og Ørjan Aas. De bruker ofte bare navnet Dahl og Aas, De er et kunstnerpar og duo som har jobbet sammen siden de gikk på kunstakademiet her i Trondheim. De er grafikere som har utviklet en fascinerende kompleks billedverden som har referanser til den illustrerte romanen, kunsthistorien, propagandaplakater, men også hverdagslivets trivialiteter. Jeg er så heldig å ha et stort tresnitt som jeg byttet til meg av dem på kjøkkenet hjemme. I dette bildet sitter det en forsamling i et møterom, hvor en lager skyggeteater foran en projektor, mens verden kollapser utenfor. Jeg tenker vel at det er en slags skildring av hvordan byråkratiet ofte oppleves.
Jeg synes de har noe fritt og befriende over seg og en inspirerende tilnærming til billedkunsten. Det er små narrativer, både eklektiske, morsomme og presise. De bor på Hønefoss og gir liksom faen både i kunstverdenen og trender. Nå stiller de ut på Kunstbanken på Hamar og jeg håper vi får tid til å ta oss en tur dit nå i slutten av november eller tidlig i desember.