Hva jobber du med?
Jeg arbeider utelukkende med maleri.

Hva inspirerer deg?
«Inspirere» er stort ord, og jeg vet ikke helt om det er dekkende for det arbeidet jeg hver dag utøver på atelieret. Når det er sagt, søker jeg meg kunnskap i kunsthistorien, for tiden Giotto, Uccello, Cezanne, Braque og Picasso og flere andre.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Jeg må vel sies å være et barn av tiden i den forstand at jeg har vært, og er, utsatt for intenst motstridende impulser; noe som har medført at min virksomhet som maler tilsynelatende har sprikt i alle retninger fra action-painting, combine painting («Buksa mi» og «Skjorta mi», tilhørende Trondheim Kunstmuseum) samt mer eller mindre abstrakt ekspresjonisme til dagens figurative maleri siden 1972-73.

Hvorfor ble du boende der du bor?
Etter utdannelsen fikk jeg et tilbud om ansettelse ved Arkitektavdelingen, NTNU, i Trondhjem hvor vi kjøpte hus og fikk bygget flott atelier. I 1987 fikk vi imidlertid en mulighet til å kjøpe hus og atelier her i Asker etter min professor på Akademiet, Alf-Jørgen Aas, og siden jeg lenge hadde ønsket større forhold og, ikke minst, enklere til- gang til Nasjonalgalleriet og de mange betydelige gallerier i Oslo, ble det til at vi flyttet dit.

Hva er det beste med miljøet og stedet?
Enkel adgang til sentrale gallerier og muséer.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Intet vesentlig.

Hva jobber du med for øyeblikket?
Jeg arbeider hver dag med formale problemer innenfor maleriet, og strever med å finne et visuelt uttrykk som unndrar seg en verbal eller litterær form. Det formale aspekt ved maleriet, rytme, form, mellomrom, klangfarve, det å holde flaten, opptar meg stadig mer, og det er her kunsthistorien kommer til anvendelse.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
I en alder av drøye 80 år er det naturlig nok svært begrensende med planlegging for fremtiden, og jeg har egentlig nok med det daglige arbeide.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Dette er nok det vanskeligste spørsmålet, da jeg har vært gjestelærer ved flere kunstutdannelseinstitusjoner, men en av dem hvis utvikling jeg har fulgt med på i mange år, er Hans-Georg Kohler. Han er en fin kolorist med et personlig og sterkt uttrykk, og jeg finner at han absolutt burde få mere oppmerksomhet.

Hva jobber du med?
Hovedsaklig tekstil; håndstrikkede elementer, vev og broderi, som ofte blir til monumentale verk.

Hva inspirerer deg?
Jeg blir inspirert av de kvinnelige generasjonene før meg, som jobbet og kjempet med kunst og tekstilkunst, for aksept og det å bli tatt seriøst. Jeg kan trekke frem Synnøve Anker Aurdal som en sentral inspirasjonskilde. Det var etter å ha sett utstillingen hennes på Astrup Fearnley at jeg endelig turde tråkke over den høye terskelen jeg hadde satt for meg selv når det kommer til å lære meg å veve. Det var noe med arbeidsmetoden hennes, friheten i prosessen, som virkelig inspirerte meg. Jeg er ikke opptatt av matematikken i veven, men ønsker heller å ta med meg den friheten og eksperimenteringen som jeg finner i hennes verk.

Jeg inspireres også av arv og tradisjoner gjennom både materialer og teknikker. Jeg har stor respekt for historien før meg, og ønsker å kapsle det inn med det å gjøre ting på min måte, i min samtid. Jeg blir inspirert av kunstverk som slår meg neste fysisk i bakken med sin tilstedeværelse. Og verk som er såre, taktile og samtidig insisterende.
Kunstnere som har holdt ut og holder ut er til evig inspirasjon. Mennesker som jobber intenst for saker de tror på. Samtiden. Politikk. Samfunnsdebatter. Ytringsfrihet. Demokrati. Trusselen mot demokratiet. Hverdagen rundt meg. Tiden vi lever i.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Akkumulasjon står sentralt i mitt kunstnerskap, som kan kjennetegnes av tidkrevende og detaljerte materialbaserte komposisjoner. I skulpturer, installasjoner og senere i tekstile arbeider, bearbeider jeg minner og inntrykk fra omverdenen i skjøre og personlige verk. Den fysiske dimensjonen er sentral for erfaringen av verkene, som forholder seg aktivt til både utstillingsrommet og betrakterens opplevelse.

De siste 10 – 11 årene har jeg beveget meg mer og mer inn i utforskningen av tekstilverk; det er lange detaljerte prosesser; ett og ett sting blir brodert og en etter en maske strikket. Tilstedeværelsen er sentral og det analoge håndverket viktig. Jeg ønsker en sårbar åpenhet i tekstilverkene mine, arbeidene skal ikke fremstå som teknisk perfekte; jeg lager bevisst hull, kan strikke med fire-fem tråder samtidig, syr og knytter og prøver å lage en tilstedeværelse som absolutt ikke er perfekt, men som er vakker, samtidig som den kan være sår og inneholde feil. Sånn som livet er.

Jeg vokste opp med en mormor som ville jobbe fritt med tekstilen. Dette var ikke tillatt, og hun måtte gå Husflidskolen, for så å arbeide på tekstilfabrikk, der alt som ble produsert hadde nytteverdi. Jeg arvet enorme mengder tekstilmateriale fra henne, og dette tar jeg ofte inn i mine verk, som fri kunstner, mye takket være mormors generasjon og det de kjempet for.

Da jeg var i tenårene prøvde mormor og min mor å få meg til å like å sy, veve og strikke. Jeg nektet, var lei av å gå med stripete strikkemaskin-gensre og hjemmelaga klær. Jeg ville ikke strikke eller sy. Fikk jeg hull på klærne, festet jeg stoffet sammen med sikkerhetsnål.

Etter Mastergraden, arbeidet jeg med detaljerte installasjoner og skulpturer. Det var gjennomgående lange arbeidsprosesser, tusenvis av detaljer og gjentagende bevegelser. Små materialbiter, i monumentale format. Jeg ønsket å bevege meg i grensen mellom å ha kontroll og miste kontrollen og sårbarheten som eksisterer i dette skillet.

Da faren min i 2013 ble alvorlig syk og døde, gikk jeg gjennom en tung periode og de kunstneriske behovene endret seg. Seks måneder etter hans bortgang, åpnet jeg separatutstillingen «Float» på Galleri Opdahl. Dette var måten jeg bearbeidet sorgen på, ved å være tilstede i en kunstnerisk arbeidsprosess og drukne inn i materialene. Jeg fikk behov for å være mer taktil. Det som var riktig noen måneder tidligere, var plutselig unaturlig. Jeg ville jobbe med myke materialer, ikke harde. Jeg ville ha en annen nærhet. Dette resulterte i at jeg beveget meg mer og mer mot tekstilarbeider.

Her ble verket «Elove» (2014) vist, der jeg broderte den siste tekstmeldingen jeg mottok fra min far, etter at kreften spredde seg til hjernen og han mistet språket. Verket markerer et konseptuelt materialistisk vendepunkt i mitt kunstnerskap så langt.

De siste årene har jeg utfordret tekstilverkene størrelsesmessig. Enfolded (2020), Jæren (2021) og Ikke her. Ikke borte. (2022) og Chief Honey Monster (2023) har blitt til mens vi har levd med koronaen og så et urolig Europa. Det siste året har jeg også lært meg veveteknikken, som har ligget som et voksende behov i kroppen gjennom flere år. I alle verk er den analoge, lange og nære arbeidsprosessen sentral; jeg ønsker å bevare øyeblikket, låse tiden fast i verket; her skjer ikke lenger noen endringer i lys og form, ingen forråtnelse.

Jeg plantefarger det meste av garnet jeg bruker. Jeg samler plantemateriale fra mine turer i naturen, hagen og fra husholdningen, og eksperimenterer med disse. Jeg har alltid hatt en stor interesse for hage, drivhus og arv av stauder; planter som går i generasjoner fra hage til hage. På lik linje med at jeg i flere år har tatt inn arvet tekstilmateriale i mine verk, kapsler jeg nå arven av teknikker innen plantefarging, stauder fra generasjoner med hager, ugress og vekster som kan plukkes vilt fra nærområdene i utviklingen av tekstilverkene mine.

Jeg kom til et punkt da jeg ble lei av å kun bruke de kjemiske fargene i det kjøpte garnet, og ville heller forsterke den kunstneriske prosessen og konseptet i verkene mine med et nytt element, som understreker mitt interessefelt. Denne prosessen gir mye mening for meg. Det gir meg enda mer energi og personlig og kunstnerisk verdi når jeg får lov til å ta naturen og gamle tradisjoner bokstavlig talt inn i verkene mine. Det er en enda lengre og tilstedeværende prosess, som er mer bærekraftig og naturlig, samtidig som at en rødlistet teknikk med lange tradisjoner innen tekstilkunsten blir ivaretatt og videreført.

Hvorfor ble du boende der du bor?
Fordi jeg fikk barn og frem til de er ute av huset, har det vært mest praktisk både sosialt og økonomisk å bo i Stavanger. I en perfekt verden, ville jeg i tillegg hatt en liten leilighet med plass til en stor vev i Oslo. En vakker dag.

Hva er det beste med miljøet og stedet?
Vi bor med få minutters gange fra sjø, skog og turområder, samtidig som vi bor rett ved Østre bydel, studioet mitt og alt det kjekke som har vokst frem i den bydelen. ELEFANT, som jeg startet sammen med noen venner og kollegaer for 10 år siden, er det som gjør arbeidshverdagen og miljøet definitivt rikere enn det ellers hadde vært. Her er vi nå rundt 30 kulturarbeidere, med verdens kjekkeste huseiere som skjønner verdien av kulturell kapital. Vi har et dynamisk miljø, med mange kjekke folk innen alle kulturelle sjangre; musikk, kunst, kritikere, kunsthistorikere, fotografer, forlag, event, snowboard, arkitekter. Det kan være veldig sosialt, men du kan også lukke deg inne i ditt eget studio, uten at noen blir sure for det.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Det kunne godt vært større og mer variert. Vi kunne hatt et kunstakademi, slik at flere yngre innen høyere utdanning hadde deltatt mer i miljøet. Jeg håper flere nyutdannede velger å flytte til(bake til) Stavanger. Vi trenger alle aldre. Jeg blir kjempeglad når jeg treffer unge kunstnere eller kuratorer osv, som har valgt å flytte hit. Der håper jeg skjer enda mer i fremtiden. Ellers ønsker jeg alltid flere kunstnerdrevne visningssteder.

Hva jobber du med for øyeblikket?
Jeg har nylig montert tekstilverket «Ikke her. Ikke borte» (2022-23) på Deichman Bjørvika. De gjør en fantastisk jobb med å kuratere inn bra kunstnere, synes jeg, så jeg er glad for at de kan låne dette verket en lengre periode, frem til februar 2024. Jeg jobber også mot utstilling på BGE Contemporary Art, der jeg skal ha en duo-utstilling med Gunvor Nervold Antonsen, høsten 2024. Etter det er det utstilling på Brandstrup Oslo. Jeg er i tillegg med på Stavangers 900-års jubileumsutstilling på Stavanger museum, som åpner juni 2024. Så dagene er fulle fremover.
Jeg er en av de fem kunstnerne som startet Open Studios Stavanger, som nylig gikk av stabelen for første gang. Det er jeg veldig glad for at vi fikk til. Vi er godt fornøyd med første utgave, og gleder oss til å vokse sakte, men sikkert, frem mot neste runde i 2024.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Jeg skal fortsette.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Jeg vil gjerne si Marit Roland. Selv om hun har gjort veldig mange store og flotte prosjekt i ulike sammenhenger og utstillinger, skulle jeg gjerne sett enda mer av hennes nydelige stedsspesifikke papirinstallasjoner. Vi var begge tilknyttet Galleri Maria Veie, da det eksisterte for mange år siden. Vi ble kjent der, og har jobbet sammen i ulike sammenhenger etter det, særlig i de årene da jeg var en av de som drev Prosjektrom Normanns. Marit har en egen evne til å endre rom og lys, kun med bruken av papir, oftest hvitt, som danner de mest fantastiske skulpturer og installasjoner. Hun tegner med papir, sier hun. Jeg synes disse tegningene kunne fått enda mer nasjonal oppmerksomhet.

Hva jobber du med?
Jeg jobber med tegning, maleri og skulptur, men mest med installasjon basert på en eller flere av de andre uttrykksformene.

Hva inspirerer deg?
På det konkrete planet drives jeg, som så mange andre kunstnere, av prosessen selv, av det som oppstår i arbeidet, av materialet, av motstand og muligheter, og det ene som leder til det andre. Og jeg foretrekker å jobbe stedsrelatert, med et rom eller en situasjon som setter premisser for arbeidet.

Så drives jeg som menneske, kunstner og kunstlærer også av de store mysteriene og de store utfordringene vår verden bærer på. Hva er et menneske? Hvem er jeg og hvem er du?

Hvordan skal vi snu den kursen vi selv har bidratt til å stake ut, hvor materiell overflod, økonomisk vekst og militær utrustning fortsatt er parametere for en vellykket tilværelse, mens vi vet at det fører til fremmedgjøring og ødeleggelse av den levende verden.

Jeg er religiøs, og jeg er humanist, jeg er fylt opp av tro og tvil. Kanskje handler mitt prosjekt om empati. Jeg ønsker å appellere til det i oss som gjør at vi er i stand til å leve oss inn i en annens situasjon, emosjonelt og intellektuelt. Jeg vil vise frem mennesket og naturens sårbarhet og styrke, for i det spennet hører alt og alle til. Der er det både håp og gjenkjennelse. Naturen; fjellet, skogen, vannet, er steder å heles og kjenne tilhørighet med noe gudommelig. Kunst kan fungere på samme måte. Møte med kunst som åpner opp en dør mot det medmenneskelige og det uforklarlige, beriker meg.

Jeg har giftet meg inn i en musikkfamilie, og barna mine er også musikalske. Jeg misunner iblant musikere og komponister som har en slags snarvei inn til disse tingene. Jeg har hørt mye korsang og orgelmusikk (for det meste live, på opptak hører jeg gjerne andre ting). Duruflés requiem kan anbefales. Det kan også Poulencs korverk. Ellers var det mye som gav mening for meg under fjorårets Veneziabiennale. Danmarks bidrag «We Walked the Earth» av Uffe Isolotto og Belgias “The Nature of the Game” av Francis Alÿs er blant det som sitter igjen derfra.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Jeg har vel allerede beskrevet litt. Jeg kan arbeide både abstrakt og tilnærmet naturalistisk. Det er ikke noen stor motsetning der for meg. Jeg leter uansett etter en selvstendig kraft i det visuelle uttrykket. Som sagt, arbeider jeg ofte med stedsrelaterte installasjoner hvor jeg undersøker forhold knyttet til kropp, tid og rom. Jeg jobber i relasjon til gallerirommet, men også andre steder og i andre settinger. Interessen for å jobbe romlig startet da jeg gikk på KiB. Jeg drev og malte og følte at rammen, eller det avgrensede formatet, ble et stengsel som jeg ville bryte ut av, og jeg begynte å gå i dialog med rommet i stedet for. I en romlig installasjon blir betrakteren en del av verket. Betrakteren blir deltakeren som selv velger synvinkel, og denne endrer seg med betrakterens bevegelser. Dette tiltaler meg.

Jeg har laget en del såkalte «beboelige verk». Mitt arbeid til avgangsutstillingen i Bergen kunsthall (2001) var et totalmaleri (vegger, tak og gulv) i en hybel som ble leiet ut. Det ble arrangert kombinert kunst- og utleievisning. Visningen ble filmet og filmen vist i Bergen kunsthall. I 2014 laget jeg arbeidet «Rom 114» på Eidfjord Fjell og fjord hotell, også et beboelig verk hvor maleri, lyssetting, enkel møbeldesign og en ganske spektakulær utsikt fløt over i hverandre. I 2020 hadde jeg en arbeidsperiode i Tag Team Studio. Der laget jeg, under Koronaen, min første tegnede installasjon som bar tittelen «Grip meg». Jeg dekket en mengde bokpapp-plater med flere lag kullpulver, og jobbet på en arkitektonisk måte med disse. Jeg opplevde en slags endring i materialiteten til tegnemediet som interesserte meg. De store kullflatene gav assosiasjoner både til metall og til myke gulvtepper. I prosjektene «Breakout Room» og TID (2021) utforsket jeg denne materialiteten ytterligere. Med disse prosjektene startet også samarbeidet med vokalensemblet Tabula Rasa. Ensemblet jobber med improvisasjon med menneskestemmen som viktigste instrument, og de benytter seg gjerne av teatralske virkemidler. I «Breakout Room» (Oseana kunst & kultursenter) inviterte jeg ensemblet til å tolke mine verk og installasjonen som helhet. I prosjektet TID utforskes forestillinger om, og opplevelser av, fenomenet tid. TID har blitt både en installasjon, en separatutstilling (Kunstgarasjen 2021) og et tverrfaglig samarbeidsprosjekt i form av en forestilling. I samarbeidet var også akkordeonist Jostein Stalheim og komponistene Knut Vaage, Eilert Tøsse og Vegar Guleng med. Det er berikende å samarbeide på tvers av kunstartene og se hvordan de løfter hverandre. I 2023 har jeg også samarbeidet med musikere/komponister. Mezzosopran Eva B. Landro, pianist Knut Christian Jansson og jeg laget konsertforestillingen «Havet i Musikk og billedkunst» (Fridalen kirke), og nå i høst laget jeg en installasjon til noen intime «silokonserter» på Bergendal gård.

Hvorfor ble du boende der du bor?
Det er på en måte litt irriterende at jeg, med unntak av et år på folkehøyskole, har bodd i denne byen siden jeg ble født. Jeg søkte kunstakademiet i Trondheim også, men havnet her. Samtidig er det fint å bo i Bergen hvor jeg har familien min og hvor jeg er omringet av sjø, fjell, vann og skog.

Hva er det beste med miljøet og stedet?
Miljøet er lite nok til at jeg alltid treffer noen jeg kjenner og stort nok til at jeg også treffer noen jeg ikke har møtt før når jeg f.eks. går på en utstillingsåpning. Generasjoner møtes. De som før var mine lærere blir kollegaer og stadig flere av de som har vært mine elever/studenter etablerer seg som kunstnere, og noen blir også kunstlærere slik jeg har vært i en årrekke.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Noe jeg savner i kunstmiljøet generelt, men også lokalt, er et galleri som legger til rette for arbeid med, og visning av, stedsrelatert installasjonskunst. Altså et sted hvor man får tid og ressurser til å arbeide i gallerirommet i en lengre periode (helst en måned, og i hvert fall lengre enn en uke) for så å vise arbeidet for publikum i en normal utstillingsperiode. Jeg fant et slikt galleri i Houston. Rice University Art Gallery, het det. Det var fantastisk, men det ble dessverre nedlagt i 2017 etter 22 års drift.

Hva jobber du med for øyeblikket?
For tiden arbeider jeg frem mot en separatutstilling jeg skal ha i Bergen domkirke høsten 2024. Utstillingen er tilknyttet Bergen kirkeautunnale, og vil stå i ca. 3 måneder. Planen er å gå i dialog med den mektige katedralen og gjøre et tydelig inngrep i rommet. Det er både skremmende og frydefullt. Dette er for mange, meg inkludert, et hellig rom. Når jeg skal skape et verk der, er det naturlig å reflektere rundt det hellige. Hva betyr det at noe er hellig? Hva er et hellig rom?  Og hva vil jeg, i den verden jeg lever i, holde hellig? Gjennom historien har det vært mange konflikter tuftet på ulike oppfatninger om hva som er hellig. Våre oppfatninger av hva som er hellig kan påvirke vår naturforvaltning. Vestlig kristendom har i stor grad forfektet et antroposentrisk verdensbilde der mennesket står i sentrum og har størst verdi. Dette er i kontrast til økosentrismen hvor naturen står i sentrum. Men i kristen sammenheng finnes også en motvekt mot antroposentrismen, en økologisk bevegelse som strekker seg fra Frans av Assisi (1182) til vår tids Pave Frans. Dette perspektivet danner et bakteppe for utstillingen. Innledningsvis her ser du et bilde av meg i arbeid med det som trolig blir en bit av en mye større installasjon for Bergen domkirke. Materialet er tre, ull og et gammelt, rustent gjerde. Materialenes betydning og bærekraft er blir langt viktigere for meg de siste årene. De er en del av fortellingen om hvem vi er, hvor vi vil og hva vi må legge bort.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Jeg har en ambisjon om å få vist arbeidene mine litt oftere utenfor byens, og helst utenfor fylkets, grenser. Og jeg håper på at jeg ved fremtidige prosjekter skal beholde roen, være ute i god tid med all planlegging, og få opp utstillinger som jeg kan glede meg over, samtidig som jeg fortsatt har krefter igjen i kroppen. Og en ting til: Prosessen, at den må styres av kunstnerisk nysgjerrighet snarere enn av prestasjonspress og andre potensielt destruktive ting.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Jeg velger Gro Lygre Petersen. Hennes utstilling «Minnene ser oss», som ble vist på Visningsrommet USF i september, var nydelig. Og så anbefaler jeg alle å se Gunhild Sannes «Men hjertet våker» i Bergen domkirke akkurat nå.

Hva jobber du med?
Jeg arbeider med relasjonell estetikk.

Hva inspirerer deg?
Sosial urettferdighet.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Store strukturelle samfunnsproblemer og nære menneskelige relasjoner.

Hvorfor ble du boende der du bor?
Jeg har levd et kaotisk og nomadisk liv frem til nå. Har akkurat flyttet tilbake til Stjørdal. Søker mer stabilitet. Har barn og nærmer meg førti. Ønsker å slå meg til ro nært slekt.

Hva er det beste med miljøet og stedet?
Freden og roen. Strekker meg litt for å holde kontakten med det nasjonale og internasjonale miljøet. Det er lettere å bli lat i Oslo eller Bergen.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Jeg må ofte ringe rikstelefonen for å få til en vettug samtale rundt prosjektene mine. Savner en svær kunsthall eller det burde kanskje være forbudt nord for Trondheim?

Hva jobber du med for øyeblikket?
Jeg turnerer med mitt publikumsdeltagende talkshow som heter Du skal tåle mye som opptrer på forskjellige institusjoner og subkulturelle settinger. Showet utfordrer publikum til å dele private betroelser fra livet og hverdagen sin. Målet med prosjektet er å gjøre kultur tilgjengelig til lokalsamfunn som kanskje ikke har interesse for eller mangler tilgang til samtidskunst i sitt daglige liv. I prosjektet Hvorfor knuser folk busskur? lager jeg verdens vakreste og koseligste busskur på torget sammen med ungdom. Hvorfor blir det vandalisert? Hva er det som utløser at man ødelegger ting? Hvor er det man møtes og henger hen? Prosjektet bidrar til å se hvilke muligheter man har og hvordan man i felleskap skaper noe nytt.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Bli verdensberømt.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Min generasjon lovende samtidskunstnere under førti.

Teasere fra diverse prosjekt

Tander  (passord: tander)
TEASER (passord: teaser)
DU SKAL TÅLE MYE (passord: trauma)

Hva jobber du med?:
Jeg jobber med skulptur og maleri. Jeg liker å jobbe med et sted som utgangspunkt, og tenke vegger, gulv og tak som del av verket. Atelieret er kjernen i arbeidet mitt, men jeg synes også det er veldig interessant å jobbe med kunst i offentlig rom, som gir mulighet til å strekke og tøye kunsten til omgivelser jeg ellers ikke ville havnet i.

Hva inspirerer deg?:
Jeg blir inspirert av og er nysgjerrig på strukturene som omgir oss, både i de store skalaene, men også ned i intrikate detaljer. Samtidig finner jeg mye inspirasjon i å lage verk, idet ett er ferdig kommer iveren etter å lage et annet for å utforske videre det som ble satt i gang i prosessen.

Men mitt beste sted for å finne inspirasjon er varmt, rennende vann over hodet, altså dusjen. I den varme strålen av vann, kjenner jeg at ideene kommer mye lettere enn ellers. Det er visstnok påvist at rennende vann aktiverer en kreativ del av hjernen.

I tillegg blir jeg inspirert av andre kunstnere, av litteratur, film og ikke minst musikk. Spesielt poesi og musikk kan åpne noe nytt i meg, som gir meg lyst til å favne samme fornemmelse visuelt. Men når jeg jobber hører jeg gjerne på energisk musikk, i alle sjangre, både klassisk og pop. Det gjør det lettere å komme i kontakt med et intuitivt språk, samtidig som det gir flyt i arbeidet.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Jeg har alltid vært interessert i arkitektur og omgivelser, men den siste tiden har jeg blitt mer interessert i omgivelser i form av strukturer og rytmer, både i de som er synlige og de som ikke er det. Man kan si at jeg jobber med å streke opp nye romligheter med utgangspunkt i disse strukturene. Jeg leter etter luker i rommene, som jeg enten prøver å fylle eller lar stå urørt. Det kan være tanken på rom som oppstår mellom noe, som i møtet mellom to overflater, eller i brytningen mellom noe som er kjent og noe som er imaginært. Jeg er nysgjerrig på sammenkoblingen mellom ulike posisjoner, som det tilfeldige og det planlagte, det lesbare og det abstrakte, og koblingen mellom det utopiske digitale og det håndfaste objektet. De mest interessante områdene er de ubestemte, de som ikke tydelig kan måles, beskrives eller forklares. Det tvetydige og uavklarte som finnes i mellomrom og avgrensninger. Det er dette jeg jobber med å gi synlig form, verkene er mine opptak og forståelser som jeg gjerne vil se i verden.

Helt nylig laget jeg et lite verk på papir, av akvarell og kaseintempera. Det er kjappe strøk, der pigmentene møter arket direkte og i høyt tempo. Umiddelbart kan det se ut som tilfeldige strøk i ulike retninger, men jeg jobber best når hånden har noe å bryte seg mot. Til dette lille verket har jeg hatt et digitalt mønster som utgangspunkt, et mønster jeg selv har laget ved å bruke et 3D-program «feil». Mønsteret som oppsto har jeg tegnet opp for hånd igjen og igjen til jeg det sitter utenat, og et lite utdrag av dette er altså forlegget til det lille arbeidet. Når jeg jobber helt uten noe å bryte mot så blir det til at hånden repeterer sine egne former, og jeg ender til slutt med generiske former som jeg fort mister interessen for.

Men det kan også være et bestemt sted, rom eller arkitektur som er interessant å bryte arbeidet mot. I 2020 ferdigstilte jeg arbeidet med kunst til Sola kirke. Her jobbet jeg i dialog med arkitektene, slik at deler av kunsten er integrert i arkitekturen: I kirkens inngangsvegg og altervegg var det allerede tegnet inn skråstilte lameller som lyset skulle sive inn gjennom. Jeg valgte å jobbe videre med dette grepet, og lagde en komposisjon av kutt i lamellene i begge vegger, der jeg også inkluderte farget glass. Dette forsterket det arkitektoniske grepet, men bragte inn noe uregelmessig og uforklarlig. I tillegg til dette laget jeg en altertavle i banket messing, samt alle de liturgiske møblene.

Jeg jobbet med kunsten til Sola kirke i en periode på tre år. Det er fint å ha noe arbeid som strekker seg over tid, som er omfattende og i flere stadier, men like viktig er det å lage noe i korte støt av energi. Begge deler flytter arbeidet videre.

Dette med tid synes jeg er en vesentlig del av kunstnerisk praksis, og tilmålt tid på atelieret er et avgjørende rammeverk for hva jeg lager. Jeg fikk barn mens jeg gikk på Kunstakademiet, så hele min måte å jobbe på har vært i hva jeg kan kalle lommer av tid. Alltid med vissheten om at det ikke er lenge til jeg må forlate det for så å komme tilbake. Avbrytelsene har vært like tilstedeværende som tiden til rådighet, både på en god og ikke så god måte. Men denne sommeren har sønnene mine flyttet hjemmefra begge to, og jeg ser for meg at tiden blir langt mer flytende framover. Jeg er noe uviss på hva det innebærer for tiden på atelieret, men at det vil forandre arbeidsprosessen, det er jeg ganske sikker på.

Hvorfor ble du boende der du bor?
Da jeg var ferdig på Kunstakademiet i Oslo i 2009 gikk min eldste sønn på Steinerskolen på Hovseter i Oslo, og jeg så ingen grunn til å flytte. Samtidig hadde jeg deltidsjobb, først på Nasjonalmuseet og siden på Kunstnernes Hus, som jeg var veldig engasjert i.

Hva er det beste med miljøet og stedet?
Da jeg bodde i København savnet jeg tanken på å kunne gå rett ut av byen og inn i skogen, og potensielt sett fortsette å gå i mange dager uten å møte på annet enn skog. Det kan man i Oslo. Det er en stor frihetsfølelse bare i tanken. Samtidig gir Oslo muligheten til å kunne se mye kunst.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Jeg savner et godt sted å jobbe. Jeg savner et romslig sted, både i form av takhøyde, lys, økonomi – og forutsigbarhet, men også i form av et generøst og faglig fellesskap.

Hva jobber du med for øyeblikket?
Om noen uker åpner jeg utstilling på Galleri Riis, og jeg holder på med de siste bildene til utstillingen. Jeg prøver å gi meg selv mot til å la penselen være fri på arket.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Min største ambisjon er å holde mitt kunstneriske rom fritt, tøyelig og åpent. Det er et enormt privilegium å ha et sånt rom, og det er ikke noe jeg tar for gitt. Det er hele tiden under påvirkning og angrep fra ytre faktorer, som tid, økonomi og forventninger. Det handler om å gi plass til min egen stemme.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Siri Ekker Svendsen

Hva jobber du med?
Jeg jobber 99% med rent foto som sluttresultat og 1 % med objekter som sluttresultat. Det er fint å bruke ulike sjangre i fotografi, og jeg veksler mellom iscenesatt fotografi, konseptuelt fotografi, utvidet familiefotografi og fotografier som eneste måten å vise øyeblikksskulpturer på. Og utenpå de 99% + 1% er jeg 10% forfatter. Etter fem bøker ligger forfatterskapet litt dødt. Det krever så enorm konsentrasjon. Og oppå det er jeg 5% humorist.

Hva inspirerer deg?
Det er kanskje lettere å ramse opp den ene tingen som ikke inspirerer meg: Administrasjonsarbeid (ler tørt). Men det som virkelig inspirerer meg er verk av enhver art som får dører i universet til å åpne seg. Noen kunstnere har den sjeldne gaven. Ellers har hodet mitt den egenskapen at det kan snu absolutt alt på hodet eller gi absolutt alt en annen vinkling. Så jeg klarer på en måte å inspirere meg selv i stor grad. Må bare nevne at det å lære seg å sykle enhjulssykkel er veldig bra for hodet. Det var min førtiårskrise. Nå kan jeg sykle ned Fløysvingene på ett hjul uten å skjelve.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Selv om det er vanskelig, prøver jeg å la være å ha forbilder. Jeg liker ikke at andres arbeider skinner gjennom i mine bilder. Referanseløs kunst er spennende, men også utfordrende å få til. Jeg har full jobb ved siden av et kunstnerskap som utøves i affekt og rykk og napp og i en og annen lunsjpause. Men jeg har heldigvis den egenskapen at jeg får komplette visuelle ideer, altså ferdige bilder i hodet. Og jeg er lykkeligvis i stand til å gjenskape det fotografisk. Det hjelper nok at jeg er en jævel på det tekniske, og jeg elsker å ta i bruk både ny og eldgammel teknologi. Men jeg lar ikke det tekniske få plass i bildene mine, det tekniske er bare en forlengelse av eget hode og egen kropp. Jeg har et arsenal av ulike kameraer, og alle representerer en egen måte å se på. Jeg approprierer hvert kameras unike blikk, og lager prosjekter som ser ting på sin egen måte.

Hvorfor ble du boende der du bor?
Uforutsette ting har ført de fleste mennesker akkurat dit de er nå. Jeg trodde en stund jeg skulle bli i Stockholm, men ulike hendelser førte til at jeg havnet i Bergen. Så førte det til familie og jobb og forpliktelser. Veldig prosaisk. Og veldig utbredt.

Hva er det beste med miljøet og stedet?
Det er fin driv blant de yngre kunstnerne i Bergen. Nyutdannede danner kunstnerkollektiver og lager gallerier.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Rene fotogallerier. Eller gallerier som har en klar profil på fotografi. Og jeg savner visjonære eiere av eldre industribygg som ikke bukker under for trangen til å sette opp en boligblokk i stedet, men ser nytten av å løfte litt slitne områder med kulturbygg som har både konsertscene, kafé og kunsthall.

Hva jobber du med for øyeblikket?
Jeg jobber med maling. Jeg fotograferer maling. Utrolig gøy. Det dukker opp bilder jeg ikke trodde jeg var i stand til å komme på. Helt ut av det blå. Det kan skyldes at jeg endelig har fått meg eget studio. Den kreative reisen har vært lykksalig. Jeg skjønner først nå hva slags frirom et studio kan være og hva som kan oppstå der. Ellers elsker jeg å jobbe enkelt og med simple materialer. Jeg har blitt veldig inspirert av å studere skulptur. Jeg er på en måte skulptør. Bare at jeg jobber med maling. Og resultatet blir fotografi. Det høres nesten ut som abstrakt poesi.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Jeg tenkte å begynne litt beskjedent med fylkeskommunalt herredømme. Og så utvide etter hvert. Vel. Vi får se. Den store drømmen er jo å kunne leve av å være kunstner. Og jeg drømmer selvsagt om et japanskinspirert studio i en egen hage rundt en egen villa. Men det gjør vel alle.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Uten tvil: Finn Brodal. Et godt kunstnerskap som ikke fortjener å gå under radaren i kunst-Norge. Bosatt i Oslo.

What is your expression?
I love moving between mediums and I don’t have a fixed style. Previously I have worked with drawing, video & Installation art but I see myself moving towards sculpture.

What inspires you?
At first “anger” inspired me, its existence, causes, symptoms, consequences and so forth and I did this by mapping its presence in my life and creating works based on that personal experience. Because our personal experiences are a result of the culture, we grew up in, so, then I went after the culture and how it molds the mind to think, feel and behave a certain way. I made works about that. And then I went after myself, how I see myself in this culture? How I chose to respond to it? Do I agree or disagree with it? What I like and dislike about it and what I want to change in it? Then I made works about that. While doing all this I realized that I am doing something important and so I continue to do it.

How would you describe your art?
I would describe my art as a shared experience. Meaning, I use my own experiences as a starting point, only to invite and include others with similar experiences. I work with themes of loss, trauma, perseverance, and resilience but also ease, joy and hope. I create these works as means of discovery and manifesting breakthroughs which can be for an individual or a collective. I do this by playing the role of the narrator/protagonist/performer/storyteller in a video/drawing/installation/sculptural format. For example :

A body of work that was inspired by anger was “I do. Do i?” (2019, Charcoal drawings on paper) becoming a starting point of realizing the conditions I had put forth for loving myself and the external influences determining those conditions. The drawings are of my own body exaggerated, twisted, and manipulated just enough to make me question, “is this what it takes to be loved?”. Often confusing external validation, looking beautiful, and being likable as a way of being loved, “I do. Do I?” brings forth the burden of beauty, it’s inevitable attachment and the conditions of being an acceptable woman. This work led me to do my 1st solo show with Standard (Oslo) and later the same works were acquired by the Nasjonalmuseet of Norway. “KISS MY ASS”, (2020) is one of the large-scale, site-specific installations I did with a size of 279 x 444 cm (9ft x 14 ft) of a 600-resolution scan of my butt printed on glossy paper and pasted in the gallery window Art Academy directed outwards to the street & (society). My butt was hanging heavy in one of the busiest streets of Trondheim, Solsiden and later in Stockholm at Sergel’s Torg as a self-explanatory work and an extension of anger inspiration but directed outwards instead of inwards.

A complicated work of Anger was “BLINK” (2022), a large scale installation, based on the difficult subjects of rape culture, sexual harassment, sexual abuse, and first/second-hand trauma from the same. The motivation has been my own experiences that I witnessed growing up. Using these experiences as material, I developed an Installation consisting of 234,5 cm x 461,4 cm charcoal drawing of a woman who comes to life when the video footage collected in New Delhi and an in-house animation is projected on top of the drawing. “BLINK” is a revenge fantasy and a work of catharsis, for anyone who has experienced sexual harassment or abuse while commuting. I understand that this is not «my» story, but a story of many women, making this work an opportunity for solidarity and a platform for anger as a natural response to provocation to safety. Producing this work has been the most challenging work I have done till this date, and this work premiered in 2022 during Trondheim Open with funding support from NBK & Kulturådet.

(You can view this work on Vimeo: https://vimeo.com/tudamuda, other works can be seen, on Instagram @samrridhik and @tuda_muda)

Why did you end up living in Trondheim?
Life has a crazy way of working out for you, when you decide that “it” is something you want.
I first discovered Norway in 2017 when I was living in New Delhi, India because of a singer/musician “Aurora” who was hosting a podcast and began to share the influences that had contributed to her Music, and she credited her upbringing to Nature in Norway. Listening to her talk about life and music, Norway began to resemble another home away from home. And her song “Runaway”, resonated with what I was feeling at the time, where I didn’t feel like I was home, even though I was born and brought up in Delhi. I wanted to literally runaway and find a place where I belonged and where I could be my authentic self. And her music was on point with so many things I was feeling and wanted to experience. One of things that I wanted for myself, to study abroad, and to witness the world outside my bubble and I began to investigate the Art schools available in Norway.

So, in a bizarre turn of events, I decided to leave everything I had identified as “my life” and moved halfway across the world to Norway, to Trondheim to pursue a master’s in fine art from Kunstakademiet i Trondheim in 2019! It has been one of the best decisions I have made for myself and thanks to the distance, I have better understanding of my own upbringing, country, and the culture. So, now I have 2 homes, Norway and India, and I have never felt better 😊.

I ended up staying back in Trondheim after my graduation (2021) because I was invited by the curator/artist duo, Rhea Dall and Elmgreen & Dragset to be a part of the inaugural exhibition of K-U-K, followed by a group show with Standard (Oslo), which was then followed by preparing for my 1st solo show held at Standard (Oslo) in 2022! Because of these amazing invitations I had to set up a studio as soon as possible and I found Atelier Ilsvika, where I have had my studio since 2021.

What do you like about the artscene and the town?
I like Trondheim for its intimate environment. The city does not swallow you, but you float in it. I don’t even live in the city but on its outskirts because I like the distance. I am still discovering Trondheim a bit by bit via walking, riding, kayaking, swimming and so on. I like that the city inhabits so many artists across discipline and that there is always something happening. I do wonder if we take that for granted.

I do love where my studio is based out off (Atelier Ilsvika) where I am surrounded by positive and warm creative professionals. I admire Trondheim Kommune and Trøndelag Fylkeskommune, for their various provisions to support Artists of all kinds as it has proved to be very beneficial for a lot of artists including myself.

The Trondheim Art scene has this familiarity of an artist community moving from the inside of the art academy to the outside of the academy. That can be very helpful in transitioning from a student life to a professional one. The familiarity is nice as you show up in support of each other. But in that sense the art scene also becomes somewhat of a bubble, and due to that safety of a bubble, you forget to take risks or leave the city all together for the possibility of new growth.

What could be better in the local artscene?
I am most worried about not seeing student artists from Non-EU/EEA countries in the coming future in this side of the world. With the new fee’s structure, an international student can be expected to pay up to 500,000 kr for an art education which even a Norwegian student cannot afford. It’s a disaster and now, this missing economy will have a direct impact on the functioning of the Art Academies. So, it’s a social, creative, cultural and an economical disaster.

I was disappointed to see the lack of attendance by the local artists joining the protests and being vocal about this issue as an artist community that thrives on being influenced from each other. I think we can be better at showing up for each other. Perhaps their absence highlights something darker in the local art scene that I am not willing to accept but would like to change.

Inclusivity & curatorial dissemination can be better in the Trondheim. I find local organizations struggling to acknowledge that. Trondheim has tons of Artists, but we lack a roster of good and creative curators, I hope we see that changing as well.

What are you currently working on?
I am currently working on “APPARITION IN THE WOODS” a project that observes and shares the discovery of a mutant in the woods. This mutant is a Half rock-half human, spotted in a forest sitting on the edge of a cliff. Through a short story and series of drawings in natural pigments and red acrylic ink, we see the story of this human turned mutant and its vulnerabilities.

This mutation experienced by this human, is a physical illness caused by trauma, emotional captivity, or emotional depravity. The mutation is identified as a rock like formation growing and consuming the human body, weighing it down. Through this metaphorical mutation I explore the possibility of health conditions being a symptom of emotional sickness, that restrict us from living our life in best capacities.

The project is also inspired by the loss of my father to cancer and the possibility of the cancer being a symptom of a larger internal conflict instead of it being a purely physical diagnosis. I wonder if his emotional health led to his physical deterioration. And what could have been the possible factors influencing his emotional sickness? However, the work uses this loss as a conversation starter about our immediate environment and its intolerance towards vulnerability that pushes individuals into the deep end to live this “ideal” life based on gender norms, societal expectations, a good boy/good girl culture.

What are your ambitions and plans for the future?
My dream is to create a sculpture park as amazing as the Vigelandsparken (my favorite sculpture park which moved me the first time I saw it, and the 2^nd time) So in the coming month, I am traveling to Italy to learn about marble sculptures and to receive the physical training of building marble sculptures. It’s a good step towards this vision, and I am sure I’ll make this happen with great ease, joy and glory.

Who of your colleagues deserves more attention?
My colleague, Yinlin Kong is a young visual artist from China based in Trondheim. She makes these amazing paintings with Penguin protagonists in different series of works where she examines the impact of climate change on the species of Antarctica. Her work evokes sympathy for these penguins who seem to be isolated and are taking each day as it comes to survive. There is just something special about what she’s doing, and I really like it. Sometimes I feel she is the penguin in her works. If you want to see her work, just write to her on Instagram, @silverkq .

Hva jobber du med?
Eg jobbar hovudsakleg med tekstile teknikkar og materialer. Dei fungerer som eit utgangspunkt og ligg gjerne som eit premiss for vidare arbeid med større romlege installasjonar.

Hva inspirerer deg?
Eg er nok meir enn noko anna interessert i praksis. Korleis nokon jobbar inspirerar meg gjerne meir enn kva dei jobbar med. Kanskje er eg også opptatt av det fordi eg synest det har vore krevande å finne ein god flyt i eige arbeid, og at det har tatt lang tid for meg å bli kjent med min eigen arbeidsprosess.

Ellers er eg spesielt interessert når ei utstilling klarer å gjere meg bevisst mitt eige blikk, min eigen posisjon og den situasjonen eg til ei kvar tid er med på å skape. Det betyr ikkje at alle utstillinger ideelt sett skal fungere på ein sånn måte, men det gjer meg interessert fordi det gjer det tydeleg for meg kvifor utstillingssituasjonen er politisk viktig – også på eit samfunnsplan.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Eg har alltid hatt ei grunnleggande og djup interesse for dei tekstile handverksteknikkane, og det potensiale dei har til å skape og ivareta både emosjonelle og sosiale rom.

Frå denne interessa for handverket spring fleire koplingar ut. Eg tenker gjerne at eg jobbar innanfor fleire overlappande interessefelt som vanskeleg kan skiljast frå kvarandre: funksjon/bruk (t.d. møbler, interiør, objekt), tekstilt handverk/produksjon (t.d. unika, masseproduksjon, repetisjon) og flater/rom (t.d. biletflater, funksjonelle flater, display, modulære system).

Desse koplast saman i arbeid som både er ei form for biletskaping og ein produksjon av funksjonelle objekt. Håpet er å skape situasjonar som midlertidig kan skapeforskyvingar i forholdet mellom «bruk» og «bilete». Med dette som utgangspunkt forsøker eg å få arbeidet til å mane fram ein kroppsleg og kjenslemessig medviten i og om utstillingssituasjonen.

Eit døme på korleis dette kan sjå ut i praksis er utstillinga Gesture Texture Display (2019). Der jobba eg med forholdet mellom biletflata og den funksjonelle flata. Element frå̊ ein hushaldingskontekst blei sett saman til eit rom for kroppsleg navigasjon og habitasjon: Enkeltdelar frå̊ standardiserte møbelsystem balanserte i modulære strukturar, bilete frå̊ interiørkataloger var oversett til uskarpe perlevevde flater, og gul golvteip delte inn rommet og la føringar for bevegelse.

Dei siste par åra har eg også jobba målbevisst med å utvikle eigen metode og arbeidsform, og å gjere dette på ein måte som let arbeidsprosessen og utstillingssituasjonen vere ein respons på eigen livssituasjon og min eigen mentale/emosjonelle tilstand.

Dei repeterande og rytmiske handverksteknikkane har ei eiga evne til å gi tid og rom for at kroppslege og emosjonelle tilstandar kan eksistere saman med analytiske tankerekker og dei utgjer slik sett også eit godt utgangspunkt for ei undersøking av dette forholdet både teoretisk og formmessig.

Til dømes så undersøker arbeidet Suite (2022) det dekorative og omsorgsfulle objektet – det som kan bære og omslutte, skjule og avleie – ved fritt å kombinere og delvis gjenskape element frå utvalde historiske og kontemporære bruksgjenstandar. Ustillinga BUDS som opna på KRAFT i april i år er ei vidare utviklinga av dei same problemstillingane.

Hvorfor ble du boende i Oslo?
Eg har flytta mykje i oppveksten, mellom aust og vest, og har også budd lenge både i Bergen og Oslo etter endt utdanning. Eg er nok ganske tilpassingsdyktig på den måten, og det skal ikkje så mykje til før eg kjenner meg heime.

Det er viktig for meg å bu ein plass der det eksisterer eit kunstmiljø som er stort nok til at ein kan oppleve ei breidde, og at miljøet er større enn meg og mine næraste arbeidskollegaer. Etter å ha budd på fleire små stader gjennom oppveksten veit eg også godt at det kan vere krevjande å vere ein av få eller den einaste kunstnaren i området. Samtidig kan eg med jamne mellomrom lengte etter eit anna tempo (og faktisk også færre tilbod). Eg har likevel funne meg godt til rette i Oslo dei siste åra, og har no både familie her og ei deltidsstilling på Kunsthøgskolen på fagområde tekstil.

Hva er det beste med miljøet og stedet?
For meg er det er godt å få vere ein kunstnar blant mange, både for å ha eit fellesskap og for å kunne fungere kollektivt, men også fordi eg lettare kan tillate meg å vere kunstnar på eigne premiss når det er nødvendig. Det er tydlegare for meg i det daglege korleis ansvaret for lokalmiljøet (t.d. i å formidle og fungere politisk for fagfeltet) delast av fleire.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Mest av alt saknar eg føreseielege arbeidsforhold. No har eg subsidiert atelier frå Oslo kommune i Myntgata. Tidlegare har eg i lange periodar har eg valt å jobbe heime fordi det trass alt har vore betre enn å gå inn i leigeforhold som uansett skal avsluttast i løpet av kort tid på grunn av bustadsutvikling eller liknande. No skal snart både atelierfellesskapa på Ila og i Myntgata avviklast av Oslo kommune utan at det er funne nye alternativ for leigetakarane. Det er kritisk både for det store talet enkeltkunstnarar det gjeld og for byen sitt kunstmiljø for øvrig.

Hva jobber du med for øyeblikket?
I fjor starta eg på ei lengre undersøking under den overordna arbeidstittelen det omsorgsfulle objektet – det som t.d. varmar, berer, støttar, skjuler og skyddar. Dette arbeidsområdet gir rom for å bruke tekstile bruksobjekt (som t.d. bringekluten/hjartevarmar, nettet, perleveska) som omdreiingspunkt for undersøkingar av sosiale strukturar og funksjonalitet/bruk.

Til no har eg jobba hovudsakleg med det eg har kalla «det berande» og det har avgrensa seg til å handle om den hekla perleveska. I kraft av å vere både eit historisk og kontemporært objekt har den potensiale til å aktualisere og knyte saman forståinga av teknikk/materiale med forståinga av sosiale strukturar og politiske spørsmål. Som eit personleg og berbart objekt inngår den også i både offentlege og sosiale situasjonar og gir såleis gode moglegheiter til å undersøke det tekstile bruksobjektet si rolle som meiningsberar og sosial markør.

Arbeidet Suite som var del av Vestlandsutstillinga 2022 og utstillinga BUDS som no er open på KRAFT i Bergen inngår i denne undersøkinga. Eg er så vidt komen tilbake på atelieret igjen etter ein hektisk innspurt og er akkurat klar for å sette i gang med prøver til nye arbeid innunder det same arbeidsområdet.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Ambisjonane mine handlar nok mest om å skape arbeidsrutiner som fungerer for meg og som gir meg flyt og kontinuitet i arbeidet. Eg synest det har vore krevande å finne ut korleis eg kan jobbe for at det skal vere bærekraftig over tid, både med tanke på energi og økonomi.

Til slutt: Hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Eg vil gjerne løfte fram min gode venn og kollega Stacy Brafield. Ho har ein praksis som går utanfor og rundt den vanlege opptrakka løypa. Ho skapar møter og bindingar og knyttar nesten alltid seg sjølv og arbeidet sitt til andre. Ho er også uvanleg merksam på omgjevnadane sine, og rører ved store spørsmål i det heilt nære og intime. Sidan eg er veldig interessert i å bruke tid på å finne ut korleis ein kan jobbe og korleis ein praksis kan fungere er det spesielt spennande å følge hennar arbeid, både på avstand, i samtale og som venn.

Hva jobber du med?
Maleri, mixed-mediainstallation og text

Hva inspirerer deg?
Jag inspireras av min omgivning. Mina observationer av miljöer och möten med andra är alltid grunden för mina verk.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Jag jobbar med komponering av visuella narrativ: collage av symbolism, diverse medium och objekt. En plats där hantverk och readymades kan mötas och skapa en ny helhet och historia men också porträttera och hinta om det som en gång var. Syftet är att iscensätta och materialisera det immateriella, såsom minnen, traditioner och upplevelser. Mitt mål är att skapa en familjär atmosfär mellan betraktaren och mig själv och på så sätt bjuda in till diskussion kring teman som berör oss alla; saknad, sorg, kärlek, hem och tillhörighet.
Jag placerar min praxis i genren magisk realism då mitt mål är att skapa en imaginär men relaterbar sfär. Fiktiv, men verklighetsinspirerad, autobiografisk, men universell, figurativ, men med inslag av abstraktion och surrealism. En reflekterande resa genom nedbrytningen av illusioner och dess sublimering.
Mitt huvudsakliga avgångsverk från Kunstakademiet var installationen ”You can make it rain in a room”. Ett regnande rum: en mörk kammare med mossa som täckte golvet och bland annat bidrog med lukt av skog, vattencirkulation, ljud av tordenvær och en videoprojektion som växlade mellan ett stilla, regnande landskap och barndomsvideon. Installationen är väsentlig att beskriva eftersom den skapade oväntade reaktioner bland betraktarna som fascinerade och överraskade mig: de grät, dansade, mediterade, hade vattenkrig etc. Vissa gick in i rummet och stängde dörren, andra satt vid dörrkarmen och tyckte att det var för intimt för att gå in men satt en lång stund och kikade in likaväl. Många ville prata med mig efteråt och berätta om sina egna minnen och upplevelser av barndomen och sommarregn. Det blev en mötespunkt och milstolpe i min personliga process. Jag fick en förståelse för vad målet med min praxis är: att skapa gemenskap och öppenhet.
Under hösten 2022 jobbade jag mot min första separatutställning på det studentdrivna galleriet Blunk i Trondheim. I november 2022 öppnade “In the Afterglow of Despair -Chapter 1: Introduction”. Utställningen innefattade två interaktiva verk, fyra målerier, ett ljudverk, två textbaserade verk samt ett performance som ägde rum på öppningskvällen. Dessa bildade ett helhetligt narrativ. Utställningen blev en introduktion till min forskning av sinnesstämningar som visuella landskap.

Hvorfor ble du boende i Trondheim?
Jag kom till Trondheim för att studera billedkunst. Redan under min första vistelse (intervjun till Bachelor) blev jag förälskad i atmosfären i byn som är väldigt kulturell och mångfaldig. I mina verk använder jag ofta naturen som symbol och/eller medium, det blir ett sätt att visualisera olika sinnesstämningar. Trondheim och Trøndelag förser mig med konstant tillgång till föränderliga och häpnadsväckande landskap som spelar in i min process på olika sätt.

Hva er det beste med miljøet og byen?
Det bästa med Trondheims konstscen är att den är internationell. Många internationella studenter från Kunstakademiet i Trondheim väljer att stanna efter utbildningen. Enligt min mening bidrar det till en varierad och nytänkande konstmiljö. Att få träffa, lära av och inspireras av människor från olika kulturer har helt klart varit en betydande faktor i såvitt min personliga som min konstnärliga utveckling.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Jag önskar att det fanns ytterligare initiativtagande och mötesplatser som fokuserar på yngre konstnärer i etableringsfasen samt fler finansieringsmöjligheter till det.
Jag upplever att fokus på gemenskap och utveckling som en community uppmuntras och prioriteras på Kunstakademiet. Efter studierna blir det i stället ett måste att konkurrera om de otroligt få arbetsmöjligheter och ateljéplatser som kulturscenen i Trondheim erbjuder. Påföljden blir att den nyetablerade communityn med mycket potential splittras, varje individ blir tvungen att finna sin väg på egen hand, i många fall utan att nödvändigtvis ha rätt kunskap om hur det går till. Hur en klarar sig som konstnär borde i min mening ha ett omfattande, obligatoriskt fokus redan under studietiden, detta hoppas jag förändras inom en snar framtid. Jag, en ung konstnär i etableringsfasen, bosatt i Trondheim, saknar gemenskapen. Att utveckla projekt och växla kunskap tillsammans med konstnärer som är i samma skede i livet, med andra ord saknar jag ett konstnärskollektiv/organisation för och av yngre konstnärer.

Hva jobber du med for øyeblikket?
Jag har två projekt pågående, dels ett individuellt projekt med titeln “In the afterglow of despair” där jag undersöker tiden efter upplevd trauma. Dels ett samarbete sammen med konstnären och kollegan Vilde Rudjord, ett gemensamt projekt med titeln “The consequence of becoming a witch” med fokus på systerskap, gemenskap samt utbyte av kunskap.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Som konstnär i etableringsfasen är min primära ambition att kunna försörja mig på min konst. Mer konkreta framtidsplaner (2023) är bland annat ett projekt med kunsthall Trondheim, en grupputställning i Galleri Nor (Hvaler), en artist residence på Daugavpils Mark Rothko Art Center (Lettland) samt en potentiell separatutställning på kulturarenan Havet (Trondheim).
I framtiden ser jag fram emot fler samarbeten och kunskapsutbyten. En stor ambition är att finna samarbeten som kan skapa fler sammanhang för konstnärer i etableringsfasen i Trondheim.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Jag har många kollegor som förtjänar mer uppmärksamhet. Det blev väldigt vanskligt att välja och jag vill därför nämna två, jag hoppas att det är okej. Dels vill jag nämna Liz Dom, en multimediakonstnär från Sydafrika med en enorm kunskapsbas, som brukar humor, spiritualitet och populärkultur som ett sätt att dokumentera och kommunicera vår samtid. Samt Vilde Rudjord, en målare som skapar illusoriska världar likt ingen annan med referenser till popkultur, forskning och politik.

Hva jobber du med?
Jag jobbar mestadels med skulptur och installation.

Hva inspirerer deg?
Jag skulle nog säga att nu för tiden blir jag inspirerad av praktiker som är helt annorlunda än min egen. Folk som arbetar med format som jag tänker att jag aldrig skulle kunna göra eller har praktiker som jag inte riktigt får grepp om.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
I mitt konstnärskap skapar jag objekt från en rad olika material. Under de senaste åren har jag arbetat mycket med keramik, metall och glas men även använt mig av plaster, textilier, betong och trä. Jag är intresserad av olika typer av objektförståelse som uppstår genom materialens bearbetningsprocesser och de förhållanden vi har till diverse ytor och formspråk. Därifrån har verken tagit form i relativt precisa skulpturer som jag visat i utställningsrum där uttrycken ibland förstärkts med hjälp av ljus och färger.

Mina projekt utgår ofta utifrån hur olika vetenskapliga modeller interagerar med varandra och hur de bildar samtida myter och sociala konstruktioner i sina överlappningar och tomrum. Ett sådant projekt var utställningen Balsamarium som visades på Nordnorsk Kunstnersenter i Svolvær 2021 och var en slags avslutning av en serie verk som jag jobbat med sedan jag började på konsthögskolan i Bergen. Det utgick ifrån begreppet hälsa som ett elastiskt begrepp som kan innebära avsaknad av sjukdom men också peka mot ett ouppnåeligt tillstånd av perfekt balans.

I mitt senaste projekt ville jag jobba mer med ett organiskt formspråk och intresserade mig för hur naturen och dess lagar skildrats i upplösningstillstånd i diverse historiska undergångsberättelser. Jag var särskilt inspirerad av ”the abyss”, det väldiga kosmiska hav som beskrivs i John Miltons Paradise Lost från 1667 och vars beskrivning tycks närma sig mörk materia. Utifrån några av de påtagliga förändringarna som sker i vår egen natur försökte jag sedan bygga upp utställningen i form av abyssens strandkant från Paradise Lost. Utställningen bestod av glasteckningar som efterliknar bildspråket hos medeltida träsnitt, socklar av bränd gran med uppsköljda maneter i glas, keramik med metall och oljeliknande glasyrer samt färgat ljus och i den senaste versionen på S12 i Bergen, där flera av verken producerats, även större mängder sand.

Hvorfor ble du boende der du bor?
När jag blev klar från konsthögskolan ville jag bara börja arbeta och se vad för slags verk jag kunde utveckla utanför utbildningsinstitutionens ramverk. Eftersom jag bara ville sätta igång var platsen som jag befann mig på det enklaste valet där och då. Det fanns naturligtvis också en väldigt reell ekonomisk del med projektstöd och liknande i Bergen och Norge överlag som gjorde det möjligt att fortsätta arbeta direkt efter konsthögskolan. Men likt som med allt annat i min praktik pågår det ett ständigt övervägande om platsen fortfarande är främjande eller hämmande, men den frågeställningen kommer nog alltid vara konstant.

Hva er det beste med miljøet og stedet?
En annan sak som fick mig att bo kvar i Bergen är den internationella konstmiljön som ändå får plats i en så förhållandevis liten stad. Det är den absolut bästa saken med Bergen. Konsthögskolan hade en fantastisk tilldragning av studenter från många länder som sedan valde att fortsätta arbeta i Bergen och bygga upp stora delar av den konstmiljö som finns här. Det är något som jag önskar att framhäva både därför att mångfalden av praktiker och konstnärer är vad jag uppskattar mest med Bergen men också därför att detta är hotat genom de nya reglerna kring universitetsutbildningar i Norge som är i färd med att ytterligare begränsa vem som har möjlighet att söka sig till en konstutbildning och följaktligen förlägga sin praktik här.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Som konstnär som arbetar med bearbetning av material och objekt saknar jag fler ateljéer och verkstäder som lämpar sig att faktiskt arbeta i. Det krävs en viss plats för att kunna arbeta med olika material och plats är något som är väldigt dyrt i Bergen.

Hva jobber du med for øyeblikket?
I skrivande stund är jag på residens i Leipzig där jag jobbar med att testa idéer i ett nytt medium.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Planen för i år är att resa på flera residens och uppleva olika konstscener. Min ambition är att därigenom också evaluera min arbetsprocess och vilken funktion objekten som jag skapat och deras materialitet har haft i min praktik.

Til slutt: Hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Jag skulle vilja lyfta fram min vän och kollega Andreas Knag-Danielsen på grund av hans gränsöverskridande praktik som sträcker sig utanför gallerirummet och det typiska utställningsformatet. Jag tycker hans projekt B3IG3 är särskilt intressant som bjuder in andra konstnärer att visa verk i hotellrum där besökarna guidas av olika teknologi-inspirerade drag karaktärer. De olika delarna av projektet som performancen, utställningen och dokumentationen tycks både ske samtidigt och separat vilket ger projektet en väldigt spännande tidsdimension i tillägg till att det också utspelar sig på flera olika platser, fysiska som ickefysiska.

Hva jobber du med?
Maleri, Skulptur, Installasjon

Hva inspirerer deg?
Det er så mange ting. Jeg blir inspirert av dagliglivet og stereotypier, jeg synes noe av det mest befriende i kunsten er mulighetene til å overdrive. Jeg blir inspirert av kunst som ikke forholder seg altfor minimalistisk, og som får meg til å undre. Jeg synes også verk som ikke tar seg selv for høytidelige og som spiller på humor er veldig interessant.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Jeg jobber i flere medier, men har gjennom mesteparten av min utdanning, og nå som profesjonell kunstner, hatt en dragning mot det todimensjonale. Det siste året har fokuset mitt vært på skulpturer inspirert av formene jeg kjenner igjen fra treningsrommet, i disse skulpturene har jeg flyttet fokuset fra den narrative til den materielle representasjonen.

Jeg har ikke mange regler for meg selv i mitt kunstnerskap, men jeg ønsker ikke å gjemme eller lyve. Dette gjør at jeg i mine maleri stolt viser fram skisselinjer og lin-lerretets nakenhet. I skulpturene mine blottlegger jeg innsiden av de forskjellige konstruksjonene ved å be tilskueren inn i objektenes innmat hvor all feil og tvil manifesteres.

Hvorfor ble du boende der du bor?
Det var helt tilfeldig at jeg endte opp i Bergen, jeg kom hit for å begynne å studere arkeologi, men endte opp med å slutte for å begynne på Kunstfagskolen i Bergen. Etter to år der søkte jeg på forskjellige Kunsthøyskoler i landet og kom inn i Bergen. Bergen er en «liten» storby som passer meg perfekt med gåavstander til det aller meste og med et kunstmiljø som ikke er overdrevent stort eller uoppnåelig.

Hva er det beste med miljøet og stedet?
Det var det intime kunstmiljøet som gjorde at jeg ble i Bergen etter fulført utdanning, jeg fikk inntrykk av at hierarkiet mellom nyutdannet og veletablert kunstner ikke fantes på samme måter som i Oslo. På grunn av et levende kunstmiljø er det heller ikke så høy terskel for å få vist fram sin egen kunst, enten som student eller nyutdannet.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Jeg kommer fra en relativt liten by hvor man gleder seg til de kulturtilbudene som først trer frem, i Bergen virker det som det alltid er noe som skjer og man har kanskje blitt litt bortskjemt. Det å savne noe er vel å ønske noe tilbake, og nå som pandemien har lagt seg så er vel det meste tilbake. Det hadde kanskje vært fint med flere rimeligere verksteder i bykjernen slik at man har lavere terskel for å eksperimentere med keramikk, treverk og metall. Samtidig savner jeg et tilbud fra kommunen til nyutdannede som ønsker lettere overgang fra skole til atelier.

Hva jobber du med for øyeblikket?
I september 2022 hadde jeg min første store soloutstilling på Visningsrommet USF. Der stilte jeg ut en samling av skulpturer i papp, sportstape og trelim som til sammen dannet en installasjon. Dette endte opp med å bli verk som jeg er veldig stolt av og som jeg må riste av meg for å jobbe fremover. Jeg jobber tett sammen med en gruppe malere fra Danmark, Sverige og Nederland med å få til en gruppeutstilling i løpet av våren. Jeg har også planer om å delta på en artist-residency i Bergen denne sommeren.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Jeg ønsker å kunne bruke mer av min tid på å lage kunst, som forholdsvis nyutdannet billedkunster bruker man mye tid på å lage plass til kunstkarrieren når man må sjonglere deltidsjobb og atelier. Jeg har ambisjoner om å motta arbeidsstipender og diversestipender, men det er utenfor min makt, jeg ønsker heller å opprettholde min besettelse av kunst og jobbe opp mot fremtidige utstillinger og med nye materialer. Jeg har skjønt såpass at dette er en maraton ikke en sprint.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Det er mange som burde blitt trukket frem, jeg har fått æren av å leie studio i samme etasje som Masoud Alireza, Sonia Barreiro og Jonas Andren. Dette er billedkunstnere jeg har stor respekt for og som har vært en stor støtte for meg.

Hva jobber du med?
Tegning, skulptur, installasjon.

Hva inspirerer deg?
Jeg blir ofte inspirert av litteratur, både filosofisk og skjønnlitterær. Når en tekst åpner noe i meg jeg ikke visste fantes eller får meg i kontakt med noe som er forståelig og ugripelig på samme tid. Da får jeg lyst til å lage noe.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Jeg arbeider med tegning i kombinasjon med skulptur, installasjon og performance. Jeg beveger meg innenfor et figurativt og surrealistisk formspråk, og ved å utvide tegneserieuttrykket til å inkludere tredimensjonalitet og rørlighet, ønsker jeg å destabilisere skillelinjen mellom bildeflaten og betrakterens omgivende rom. Grensene mellom natur og kultur, vold og omsorg, nærvær og ubevissthet er utgangspunkt for arbeidet mitt, og jeg prøver å skape ambivalente bilder som beveger seg mellom disse begrepene. Motivene til mine arbeider er bl.a. basert på originale fotografier fra sykehusmiljøer, medisinsk historie, nærstudier av planter og dyr, og tegninger og gjenstander som ofte viser fragmenter av mennesker, fugler, planter og insekter. Se gjerne verken Table Parables, skulpturen og performancen Transcending Parrot og installasjonen The Animal Spectacle.

Hvorfor ble du boende der du bor?
Jeg trives på Nesodden, det er vakkert med nærhet til skog og hav, og jeg har både venner og kolleger her. Det er dessuten kort vei til Oslo.

Hva er det beste med miljøet og stedet?
Nærheten til naturen og at det er mange kunstnere og
uliktenkende som bor her.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Flere lokaler egnet til atelier, sånn at flere kunstnere som bor her også kan arbeide her.

Hva jobber du med for øyeblikket?
Jeg arbeider med en separatutstilling som skal vises på Konstepidemien i Göteborg i april. Det er et ganske stort galleri med tre saler, så jeg har mye å gjøre….I tillegg arbeider jeg med et offentlig kunstverk til et torg i Halmstad i Sverige.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Jeg har lenge hatt en drøm om å få lage et scenisk verk, og nå ser det ut som om denne drømmen kanskje blir virkelighet. Jeg har begynt et samarbeid med koreograf Vilde Sparre og vi arbeider med et forprosjekt til en helaftens danseforestilling. Hvis vi får fullfinansiert forestillingen, blir den satt opp i 2024.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Da vil jeg gjerne trekke frem Ragna Misvær Grønstad!

What is your expression?
Film, Video and Photography

What inspires you?
1.  A dialogue or a monologue, words, any adjective even a preposition like ‘And’.
2. An image or a vision.

How would you describe your art?
I work with photography, film and video art with an experimental approach. I try to investigate the relations in the states of being through the triangle of remembrance, vision and memory as my main focuses of practice. Distance is my reoccurring theme as I explore different states of being in distance, and the distance itself. I believe that we live in an in-between position. Every object that we know well, becomes less familiar after getting distanced from. This alienation and deconstruction cause fragmentation in our minds as we try to recover what has already extinct.

Image, not only in the form of a two-dimensional object but also in the form of an abstract image has always been equivalented to recreating another object. This constantly manifests the presence of “absence”. We seek the reality with the help of image and each effort comes along with some sort of dissatisfaction caused by “not reaching”. The photo installation, “Tactile eye”, a photo series in 2020 worked with found images. After crumpling the images, I put them into the freezer to make an ice cube for photographing them. I used a laminate plastic with 20cm distance from the picture, hanged by magnets. The result is a blurred and obscure image/vision that only by touching the plastic you can see.

Also in the video installation, “Re-cycle” I tried to explore relationship between the reality and the imagination through the elements of time and camera movement.  The pivotal idea of “Re-cycle” is Time. How going forward and backwards in time can change our perceive of the phenomenon around us. We are generally convinced that time presents linear features. In this 5 minutes-length loop film, I aimed to question this feature of time and give a chance to minds to think over it and see this “obvious” fact from another point of view. The moments in which we are at, and the seconds that we call “now”, are untouchable past as we call them and there would be no access to them as they pass. However, there are many actions, which, when recorded and played in rewinding mode, one cannot recognize whether the scene is forwarding or rewinding regarding the linear direction of the time.

How did you end up living in Bergen?
I moved to Bergen to study MFA at KMD. Studying here, gave me a good chance to know the art society in the city and make a good network. I believe that Bergen is my main city in Norway, but I am interested to challenge myself in other cities such as Oslo and experience making and exhibiting artworks related to those atmospheres as well.

What do you like about the artscene and the town?
Bergen has very high potential to play more centric role as a Nordic and an European art centre, particularly in craft based arts. I also appreciate supports by the City of Bergen and other sources which are important for the artists.

What could be better in the local artscene?
The city has a high opportunity for craft artists, but I believe there are less opportunity for photography and video art. So, I believe we need more support in visual arts realm, particularly photography and videos.

What are you currently working on?
I am working on an experimental film which its pivotal idea is the Lullabies. I am also preparing for a solo exhibition at Studio K in May 2023.

What are your ambitions and plans for the future? 

1. Making more films and expanding my knowledge and experience in exploring distance in photography and films.
2. I am planning to present my art in different and more international art arenas, in different parts of the world.
3. Get a PhD position.

Who of your colleagues deserves more attention?
There are many good and strong works and artists in Norway, but if I would name just one, it would be Mohammad Bayesteh who is an Iranian filmmaker and studies MFA in Trondheim. His cinematic language and his experimental approach to film medium is very interesting specially in his recent work which has been made in Norway during his education.

Hva inspirerer deg?
Det som ligger på siden av stien. Og så syns jeg det er veldig rart å være menneske.  

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Jeg begynte ganske seint å fotografere, i slutten av tenårene, og da var det pga musikken. Det som skjedde med punk- og newwavebevegelsen fascinerte og inspirerte meg til å fotografere. Jeg portretterte musikere og band, og etter hvert ble jeg opptatt å lage mer ekspressive bilder av kropper. Gjerne i vann der kroppen blir optisk forvrengt og lyset oppfører seg annerledes enn i luft. 

Jeg har siden hatt portrettet som et tilbakevendende tema. Det jeg opplever som kanskje det sterkeste portrettprosjektet er serien Tema Aids fra 1993. 

Andre politiske portrettprosjekter har vært Pionerdykkerne fra Nordsjøen, Gay watch, og tema som HIV, ME, torturoverlevere og skeive ikoner. 

Hvorfor ble du boende i Oslo?
Familie, venner, London Pub og fjorden. 

Hva er det beste med miljøet og stedet?
Grønt og nært sentrum, fjorden og Marka. 

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Det burde vært bygd billige atelier til kunstnere her. Jeg savner også tida da fotografene hang på labben og venta på filmframkalling. 

Hva jobber du med for øyeblikket?
En utstilling i samarbeide med Harald Lunde Helgesen på Det Norske Teatret i forbindelse med forestillingen Berre Verdas Undergang. Jeg fotograferer også til en bok/utstilling om utsatt kunst sammen med Per Gunnar Tverbakk, Kaia Eriksen, Bjørn Hatterud og Mathias Berner. Holder også å på å dokumentere Per Barclays installasjon i pissoaret i Stensparken som skal publiseres som bok. Jeg fortsetter også portrettprosjektet Queer Icons/Skeive Ikoner. 

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Bli gammel og lovende.  

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Det er jo så mange gode kunstnere! Jeg synes billedkunst generelt får lite oppmerksomhet. Norge har mange dyktige fotografer som lager fantastiske arbeider, jeg er veldig spent på å se nye arbeider av blant andre Ingrid Eggen og Preben Holst 

Hva jobber du med?
Forskjellige teknikker, mest tegning og akvarell. Mye av det jeg lager blir til bøker.

Hva inspirerer deg?
Enkelte kolleger og folk,  noen utstillinger, musikk, teater, litteratur, radio, elsker å gå på kurs. Var på mange onlinekurs under pandemien. Liker å jobbe sammen med folk, så pleier av og til å ha tegne-/ akvarelltreff med et par kolleger.
Tar mye bilder. Som en slags notatbok.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Jeg jobber mye med deadlines, må holde meg nogenlunde oppdatert på samfunnsdebatten. Ellers bruker jeg det jeg har rundt meg i livet. Tegner og maler, hekler og lager små skulpturer. Jeg liker å lage bøker, de varer lenge.

Hvorfor ble du boende der du bor?
Jeg flyttet til Oslo på 80 tallet, før internettet.  Det var større mangfold i Oslo og mer som skjedde, Trondheim var for homogent. Alt var lettere tilgjengelig her.

Hva er det beste med miljøet og stedet?
Tilgang på kultur. Været. Nærmere Europa.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Stabile atelierforhold.

Hva jobber du med for øyeblikket?
Nå er jeg akkurat ferdig med en bok om hund som gis ut på No Comprendo Press. Den har tatt tid å lage, nå starter et nytt kapittel. Snart reiser jeg en tur til Skottland, fikk et reisestipend fra Fegerstenstiftelsen. Det gleder jeg meg til.
Hver uke lager jeg tegninger til Morgenbladet.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Fylle opp vanndunker og organisere preppelageret. Håper på at verden blir bedre. Planlegger en ny bok og har begynt å male med akryl, det er vanskelig.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Jon David Nielsen.

Hva jobber du med?
I de siste årene har jeg jobbet hovedsakelig med store skulpturelle arbeider i ullfilt. Arbeidene har både to- og tredimensjonale kvaliteter, og forholder seg som oftest til vegg.  Arbeidene er sammensatt av fargede strimler eller moduler i ullfilt.  Arbeidene er kuttet eller klipt for hånd for så å bli montert sammen med lim, håndsøm eller monterer direkte på vegg med spiker eller skruer. Jeg liker veldig godt å arbeide i store formater, og arbeidene mine er ofte monumentale. I atelieret lager jeg også akvareller og tegninger, men det er en måte å tenke på og ikke noe som jeg har hatt lyst til å vise frem. Men dette er noe som er i utvikling.

Hva inspirerer deg?
Jeg lar meg inspirere av naturen og skiftninger mellom lys og mørke. Jeg bor ved fjorden og ser ofte på hvordan lyset og omgivelsene speiler seg i vannet. Jeg betrakter bølgene etter fraktebåtene som går forbi. Fjellet er en kort spasertur unna og jeg liker å se på veltede trær som er overgrodd av mose.

Jeg blir også inspirert av å se andres kunst. Jeg prøver å holde meg oppdatert på den lokale kunstscenen. Jeg finner også stor glede i Instagram, her har jeg oppdaget mange kunstnere som jeg ikke har kjent til fra før. I det siste har jeg ryddet i mine gamle ting og sett en del i mine gamle skissebøker. Jeg blir overrasket over at 20 år gamle skisser stadig er aktuelle. Ofte er det å arbeide i materialene som er vesentlig for meg, og inspirasjonen kommer ofte til meg i det jeg går inn i atelieret og ser, og tar på materialene mine.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Jeg har arbeidet med tekstil på ulike måter i snart 20 år. Tidlig i 20-årene gikk jeg på Kunstskolen i Kabelvåg, der jeg ble fanget på stofftrykksalen og kom aldri ut igjen. På den tiden trodde jeg at jeg skulle bli maler, men jeg fant noe i tekstilene som jeg aldri har sluppet taket i. Tekstil er et materiale som innbyr til å bli formet til noe, det er taktilt og innbyr til å bli tatt på. Jeg lagde mine første skulpturelle arbeider da jeg gikk på Kunsthøgskolen i Bergen. Senere var det andre problemstillinger som tok meg. Jeg lagde blant annet brukstekstiler med trykk i flere år. I disse årene følte jeg ofte at jeg ikke var helt på plass. Og etter hvert begynte jeg å se på studentarbeidene mine på en ny måte. Og det har ført meg dit jeg er i dag i mellomrommet mellom det skulpturelle og det maleriske.

Gjennom hele mitt kunstnerskap har jeg hatt små og store verv, og det er en fin måte å komme seg ut av atelieret, treffe kollegaer og diskutere fag og fagpolitikk. Ulike verv gir erfaringer både faglig og organisatorisk, og for meg har det vært nyttig.

Hvorfor ble du boende der du bor?
Jeg kom til Bergen som student i 1996, jeg trivdes fra første stund og jeg så meg aldri tilbake. Etter hvert traff jeg også en mann fra Vestlandet og stiftet familie. Det betydde også mye at jeg som nyutdannet var en del av atelierfelleskapet Kunstnerverksteder i C. Sundstgt 55. Der hadde jeg atelier i 13 år. Bergen er også en vital by, det er mye spennende som skjer innen mange kunstarter. Det er en relativt liten by, men med ett stort antall utstillinger, festivaler og arrangementer. Jeg har bosatt meg i utkanten av kommunen og nyter godt av både det landlige og det urbane liv.

Hva er det beste med miljøet og stedet?
Jeg opplever Bergens kunstmiljø som åpent. Det er god takhøyde og plass til ulike uttrykk. Bergen kommune har også generøse støtteordninger, og viser med dette at kunst er viktig i samfunnet.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Jeg skulle ønske det var flere private gallerier i Bergen.

Hva jobber du med for øyeblikket?
For øyeblikket har jeg en pause fra det skapende arbeidet. I de siste årene har jeg hatt atelier hjemme, men nå har jeg for liten plass og skal flytte til et stort atelier i Arna Industrihus i Ytre Arna. Det gir en god anledning til rydding, sortering og kasting. Men også oppdagelser av uferdige og mislykkede prosjekter, som kanskje kan bli nye prosjekter? Jeg har nylig hatt en utstilling på Soft galleri i Oslo. Og jeg har vært leder av juryen til Norske kunsthåndverkeres årsutstilling, som åpnet i Drammen 17 september.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Akkurat nå er fremtiden et hvitt lerret. Jeg er priviligert og har 10 årig arbeidsstipend. Etter mange år med kontinuerlig utstillingsvirksomhet, har jeg ingen utstillingsavtaler i nær fremtid. Fremover skal jeg se på de tidligere arbeidene mine og sortere tankene.  Jeg skal eksperimentere i mitt eget uttrykk uten å ha som mål å lage ferdige arbeider med en gang. Hvis jeg tenker langsiktig så er målet å lage flere utstillinger, gjerne i et stort gallerirom. Jeg kunne også tenke meg å jobbe med utsmykkinger.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Hilde Angel Danielsen. Hun lager ofte store skulpturer og har hatt en omfattende utstillingsvirksomhet i Australia. Jeg skulle gjerne sett flere av hennes verk i Norge.

Hva jobber du med?
Jeg har arbeidet med både tegning, objekt og video, men har i de siste årene hovedsakelig arbeidet med maleri. Ved siden av min praksis har jeg også vært engasjert i fagpolitikk, og gjør jevnlig formidlingsarbeid og arbeider som kunstkonsulent.

Hva inspirerer deg?
Det er vanskelig å definere hva det er som inspirerer meg, men jeg kan si noe om hvor jeg finner inspirasjon – og det er både gjennom å oppleve andre kunstverk og være i dialog med andre kunstnere, samt ved å være helt alene, ofte i naturen.

Jeg setter pris på verk som henvender seg til intellektet, men de som setter spor i meg er kanskje de som trigger en eller annen emosjonell respons – der verket «virker» på meg uten at jeg nødvendigvis er klar over hvordan. Jeg blir grepet av performanser, men også av materiale- og objekt baserte verk, som i motsetning til live art ofte presenterer noe fortidig, noe som er forbi – og der jeg kun har tilgang til resultatet av den interaksjonen som har foregått mellom et menneske og et materiale, på et tidligere tidspunkt. Jeg finner en slags melankoli i dette, som kan ofte være stimulerende.

Jeg har etter hvert også funnet ut at det å være alene over tid er et produktivt rom for meg når det kommer til inspirasjon. Det er blant annet derfor jeg har søkt meg til en del residency-opphold de siste årene, særlig med mindre urbane beliggenheter. Jeg er i utgangspunktet veldig sosial, nysgjerrig og er på mange vis glad i systemer og strukturer. Men, jeg prøver i større grad å ta på alvor de prosessene som foregår inni meg som ikke nødvendigvis er et resultat av bevisste og rasjonelle resonnement – men som likefullt er bearbeidelser av erfaringer og inntrykk.  Og ved å legge til rette for situasjoner der jeg på et vis blir «overlatt til meg selv» over lengre tid, som et residency ofte muliggjør, så rekker jeg å merke eller lytte til impulser, refleksjoner og idéer som kommer opp, som jeg ellers kanskje ville oversett.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Mitt kunstneriske prosjekt har de siste årene på et vis dreid seg om å finne tilbake til en meningsfull måte å arbeide med maleriet.

Da jeg tok min utdannelse i Storbritannia rundt årtusenskiftet, så var den fremdeles disiplin-oppdelt på bachelornivå. I løpet av min bachelor i maleri rendyrket jeg et ganske formalt orientert uttrykk, bl.a. med maleriet som en serie «lenende objekter» i metall og plexiglass. Men i løpet av bacheloren begynte jeg (som mange andre på den tiden) å miste troen på maleriet, jeg skrev min dissertasjon «Painting at a dead end» parallelt med en studiopraksis som jeg opplevde mer og mer tømt for mening, og da jeg fortsatte på masteren rett etterpå så hadde jeg forlatt maleriet helt og begynte å eksperimentere med video og lydarbeider.

Arbeidet mitt de neste årene bredte seg over video, lyd og objekt – og etter hvert også scenerelatert, i samarbeid med koreograf og dansere – men det var som regel prosjektbasert, dvs. at det jeg gjorde som regel var i respons til spesifikke kontekster, og uten disse så var det vanskelig å se hva mitt eget prosjekt egentlig dreide seg om. Og det tok meg noe tid å innse at jeg egentlig savnet maleriet. Jeg savnet det å male, selv om jeg egentlig ikke hadde noe spesifikt jeg ville at maleriet skulle gjøre. Så jeg begynte å gjøre små skisser i atelieret der jeg rettet blikket på materialer jeg hadde liggende, og gjorde disse til motiv for en serie arbeider jeg egentlig ikke betraktet som verk, men som en slags håndverksmessige øvelser.

Og etter hvert som valgene av materialer jeg avbildet beveget seg fra tape, bomullstråd, og over i leire, gips, sparkelmasse og til maling i seg selv, så skjønte jeg at disse øvelsene var i ferd med å formulere seg som et prosjekt.

Og det er egentlig der jeg er i dag – ved at jeg lager malerier der malingen er både materialet jeg bruker, og motivet jeg avbilder. Dette er selvsagt en komprimert versjon av en mer kompleks fortelling, men den sier noe om hvordan jeg har endt opp med å fokusere på å male etterligninger av mine egne malingsstrøk. Disse maleriene er på et vis abstrakte og figurative på samme tid, abstrakte ved at motivene forestiller fargerike dynamiske strøk eller klatter av maling, og figurative ved at de er ganske møysommelige malte imitasjoner av det samme. Det er et forsøk på å arbeide innenfor det mimetiske, samtidig som jeg får reflektere over formale kvaliteter ved maleriet.

Det er en risiko for at prosjektet kan framstå vel idiosynkratisk, men ved å la valgene av palett og strøk-dynamikk informeres av konkrete motiver og troper i maleriets historie, så forsøker jeg å komme fram til et uttrykk som har formale kvaliteter i og for seg samtidig som det er seg bevisst den tradisjonen det står i forlengelsen av. Jeg er for eksempel interessert i hvordan malingsstrøket i overgangen mellom atten- og nittenhundretallet på et tidspunkt begynte å snakke om hvordan det representerer i like stor grad som hva det representerer. Det er et ganske radikalt punkt i maleriets historie. Og i forlengelsen av det så kikker jeg akkurat nå på mekanismer og krefter som påvirket kanoniseringen av de tidlige impresjonistene, som jo berører både moral- og  kjønnspolitikk.

Hvorfor ble du boende der du bor?
Jeg lever i en litt delt tilværelse, og det er ikke én grunn til det – men en kombinasjon av private årsaker (familie/kjæreste) og arbeidsmuligheter.

Etter endt utdannelse i London flyttet jeg hjem til Stavanger, da jeg ble tilbudt en undervisningsjobb der. Det var en brå overgang, men det var mange fine folk i Stavanger, som skapte andre og nye arenaer – Tou Scene var allerede i gang som en dynamisk hub for musikk, kunst og scenekunst – og vi var en gjeng kunstnere som startet et visningsrom som vi drev i seks år (21m2 visningsrom), og jeg engasjerte meg etter hvert også i styret ved Stavanger kunstforening (nå Kunsthall Stavanger). Jeg trivdes svært godt i byen, men da jeg i 2006 møtte min partner, som er dansk – så ble det etter hvert til at jeg flyttet til København. Vi har siden bodd noen år i Oslo, før vi nå begge har en litt delt tilværelse, jeg mellom København og Stavanger/Klepp og han mellom København og Bergen, hvor han underviser ved UiB.

Hva er det beste med miljøet og stedet?
Det beste med miljøet i Stavanger for min del er at det, på tross av at det virker som om det kommer flere og flere til, fremdeles er såpass lite at det blir relativt oversiktlig –  man blir fort kjent med folk, og mange av mine kolleger er også mine beste venner. Det er også fint å oppleve relativt sett god flyt og kontakt mellom de ulike nivåene, fra museet, kunsthallen og kunstsenteret til kunstnerdrevne initiativer.

Det beste med miljøet i København er vel at det er en ganske stor og variert scene – fra de store tunge institusjonene, mellomstore kunsthaller og kunstforeninger og til de mange kunstnerdrevne initiativene. Det at det er såpass mange aktører innenfor hvert «nivå» gjør at man også kan bevege seg horisontalt innenfor samme nivå. Det er en ganske hyppig tilvekst (og bortfall) av kunstnerdrevne initiativer, som nok henger sammen med måten tilskuddsordningene fungerer på, der det er mulig å få toårig oppstarts-støtte, men vanskeligere å få driftstilskudd etterpå, men det igjen bidrar kanskje til at flere ulike perspektiver og stemmer kommer fram på scenen med en annen frekvens. I tillegg så spiller høyere utdannelse en positiv rolle for diskursene som foregår. Studentene ved kunstakademiet betyr et jevnt tilsig til scenen, og når universitetene i byen i tillegg har teoretiske utdannelser i de estetiske fagene, så forekommer det fruktbare møter mellom praksis og teori, som informerer, nyanserer, også kritisk, samtalene om kunsten.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Det aspektet jeg ovenfor trekker fram som en styrke ved det ene stedet, er samtidig et aspekt jeg savner i det andre – men det er kanskje et umulig ønske, at så ulike kontekster skal kunne innfri det beste ved begge to. Så jeg prøver heller å fokusere på hva jeg får i de ulike, fremfor hva jeg mangler.

En delt tilværelse har altså fordeler, men det at jeg er litt her og der bidrar også til at det er mange ting jeg går glipp av begge steder, samtidig som folk ikke alltid regner med meg – så jeg har i det siste også begynt å kjenne litt på at jeg savner følelsen av å høre ordentlig til ett sted.

Hva jobber du med for øyeblikket?
Jeg arbeider for tiden opp mot en soloutstilling i Haugesund Kunstforening som skal vises i Haugesund Billedgalleri neste høst. Maleriene er ganske tidkrevende å utføre, så jeg er nødt til å arbeide med en relativt lang tidshorisont. Utstillingen blir en fortsettelse av en utstilling jeg gjorde i starten av 2020, der jeg iscenesatte verk fra de foregående fem årene i en slags installasjon, der jeg ikke benyttet meg av rommets ytre vegger, men bygde egne vegger i rommet som maleriene ble montert på. Til den kommende utstillingen vil jeg vise nye verk og jeg vil også denne gang plassere maleriene inne i rommet på et vis – men denne gangen kanskje uten å bygge desiderte vegger og heller utforme en slags konstruksjon, en tredimensjonal romlig tegning som bærer verkene samtidig som den tillater beskueren å bevege seg rundt og blant dem.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Det å få lov til å arbeide med kunst på heltid er på mange vis å befinne seg i en privilegert situasjon, samtidig som man også må akseptere og kunne leve med en stor grad av uforutsigbarhet. Jeg har ikke så mange konkrete ambisjoner om faglige ting jeg vil oppnå eller krysse av på en liste, men jeg håper at jeg vil ha mulighet til å fortsette å arbeide med kunst så lenge jeg opplever at det jeg gjør har en relevans, og at jeg har økonomisk og praktisk anledning til det.

Jeg har de siste årene engasjert meg en del i fagpolitikk, ved styreverv i bl.a. UKS og i Billedkunstnernes Vederlagsfond, og jeg håper at jeg også fremover vil kunne bidra til feltet på ulike vis og dyrke og styrke kollektive idealer.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Det er jo mange faktorer, og interesser, som påvirker hvilke praksiser som til enhver tid løftes fram, og det er ikke nødvendigvis alltid en sammenheng mellom praksisens kvalitet eller relevans og oppmerksomheten den vies.  Og blant oss kunstnere så er det heller ikke alle som er like «gode til», eller interesserte i, å skape oppmerksomhet rundt seg selv, så det er selvfølgelig mange praksiser jeg kunne nevne her.

Men den jeg velger å trekke frem i denne sammenhengen er Susanne Christensen (f.1952). Hun er en dansk kunstner som var bosatt og virket i Sandnes/Stavanger i noen og tretti år, før hun for noen år siden flyttet tilbake til Danmark med familien. Hun er en kunstner og kollega jeg har samarbeidet med i flere prosjekter og som også er en venn, men det er likevel fra et faglig perspektiv at jeg ønsker å nevne henne her. I løpet av de årene hun virket i regionen var hun en pådriver for mange prosjekter og ordninger, fikk bl.a. igangsatt atelierprosjekter, var i redaksjonen for Localmotives (et tidlig nettbasert magasin for samtidskunst og kultur), var med å etablere institusjoner som Kinokino, og hun har i flere omganger bidratt i fagpolitikken.

Hun bidro til å utvide scenen, ikke bare i kraft av den kunsten hun skapte, men også ved å etablere diskursive rom, og insistere på det kritiske blikket og samtalen som et produktivt og utviklende element.

Hun lager fremdeles kunst, og har f.eks. et fint verk med på dette årets utgave av vestlandsutstillingen Monument, kuratert av Espen Johansen – men jeg synes ikke at hennes kunstnerskap hittil har fått den institusjonelle oppmerksomheten det fortjener, og det kunne være spennende å se hennes praksis mer omfattende presentert og kontekstualisert.

Hva jobber du med?
Bruksgjenstander i keramikk

Hva inspirerer deg?
Inspirasjon er et vanskelig ord, mitt arbeid springer først og fremst ut fra lyst og et grunnleggende uttrykksbehov. Næring hentes fra mange kanter som:

den gode samtalen

kunstverk, (sist Beth Wyllers keramiske vegg på galleri KRAFT i Bergen)

bøker (sist Nina Malteruds katalog Materielle påstander fra KODE Bergen)

utsikten fra Kviteggja (sist en natt under åpen himmel)

fotografering (hver dag)

moderne arkitektur (sist Cabin Ulvik)

å få stor lyr på kroken (forrige uke)

himmellyset der jeg bor (hver dag)

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Helt siden min utdanning på 1970-tallet har jeg kontinuerlig arbeidet med gjenstander ment for daglig bruk ved måltider, på kjøkkenet, til matlaging og servering.

Utforsking av dette området er min lidenskap. Interessen knytter seg til det visuelle uttrykket, de funksjonelle egenskapene, det sansbare og taktile samt den sosiale konteksten som måltider representerer. De siste par årene har det jeg kaller «vandreskåler» fått min økte oppmerksomhet, en åpen skål med ujevn kant og individuelt pregede mønstre, – de fleste brent i en vedfyrt saltovn i Sogn.

Hvorfor ble du boende der du bor?
Traff en en kjernekar fra Rosendal for 12 år siden og flyttet dit fra Bergen. Trodde jeg var en urban sjel, men det stemte ikke. Nybygd atelier på drømmetomt gav fornyet arbeidslyst.  Hurtigbåt til Bergen på under to timer tilfredstiller de fleste bybehov.

Hva er det beste med miljøet og stedet?
Stillheten, den mektige naturen, sjøen.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Ingenting. Jeg henter næring fra mange kanter.

Hva jobber du med for øyeblikket?
Har hatt to større utstillinger i år på Lillehammer og i Sverige. Nå har jeg et hvileskjær.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Jeg arbeider med en bok om mitt liv som keramiker.

Hva jobber du med?
Jeg pleier å si at jeg lager prosjekter som ligger et sted i skjæringspunktet mellom fakta og fiksjon. Ofte ender de i bokform, i tillegg til utstillinger.

Hva inspirerer deg?
Når jeg får pusterom så liker jeg å lese bøker. Jeg er glad i historie, og de fleste av prosjektene mine har røtter i virkelige hendelser.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
I mitt kunstnerskap arbeider jeg med fotografi og lydinstallasjoner hvor jeg undersøker hva det betyr å høre til. Motivasjonen grunner både i en personlig søken etter egen historie og opphav, men også en glødende interesse for hva det er som former oss som enkeltmennesker og samfunn. Som Mattis spør den vennlige gardkona i Tarjei Vesaas’ roman «Fuglane», når arbeidet enda en gang har gått i stå for han: «Kvifor er det slik det er?» For å svare på dette eksistensielle spørsmålet tar jeg i bruk en blanding av fakta og fiksjon, der tekst, arkivmateriale og fotografi er viktige elementer. Mitt viktigste prosjekt til nå, Slash & Burn, er et femårig arbeid hvor reiste jeg rundt i Skandinavia for å fotografere og intervjue skogfinner – etterkommerne av finske svedjebrukere som utvandret på 1600-tallet. Det er en fortelling med røtter i virkelige historier og mennesker, men formidlet ved bruk av fabel og iscenesettelse. Prosjektet ble utgitt på tyske Kehrer Verlag i 2018, og er vist på et tyvetalls utstillinger nasjonalt og internasjonalt.

Hvorfor ble du boende i Oslo?
Jeg har bodd veldig mange steder opp gjennom årene, men alltid vendt tilbake til Oslo. Her har jeg de fleste av mine venner og nettverk, og trives veldig godt i byen.

Hva er det beste med miljøet og byen?
Jeg liker Oslo. Det er vel det nærmeste man kommer en storby i Norge, selv om den ikke er så stor da. Det bor mye fine folk her, finnes alltid spennende utstillinger å se og har et veldig aktivt foto- og kunstmiljø. Jeg er også medlem av et verksted for kamerabasert kunst, Bjørka, hvor jeg har tilgang til mørkerom og alt jeg trenger for å lage arbeider.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Organiserte former der man kan diskutere prosjekter under utvikling. I Bergen hadde vi et kurs som het «Why Images», der man kunne sette opp en utstilling slik den var tenkt vist i et galleri. Deretter fikk man sitte og høre på mens de i rommet diskuterte verkene dine, uten at man hadde lov til å si noe selv. Seansen var ikke ferdig før ingen hadde mer på hjertet. Noen ganger tok dette fire-fem timer. Det var utrolig lærerikt og til stor hjelp i arbeidet med å utvikle prosjektet, selv om det også var hardt å høre på noen ganger.

Hva jobber du med for øyeblikket?
En soloutstilling på Buskerud Kunstsenter som åpner i januar 2023. Prosjektet består av fotografier tatt over en fireårsperiode på moped-reiser mellom Norge og Hellas, inspirert av albumene til min morfar Thomas Mølland. Høsten 1977 ble han enkemann i en alder av 75 år og dro på sin første utenlandsreise. Etter å ha bodd på en avsidesliggende gård på Sørlandet hele sitt liv, besøkte han i løpet av sine siste ti leveår over to dusin land. Det skal legges til at han likte å telle med de han fløy over.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Jeg har ingen livsplan, men tenker å fortsette med det jeg holder på med: lage bøker og utstillinger.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Arne Langleite. Han brukte 15 år på å fotografere nedstigningstårnene til Oslos transformatorstasjoner om natta. Det ble en flott fotobok (Camouflage) gitt ut på eget forlag, men som altfor få har fått anledning til å se.

Hva jobber du med?
Utgangspunktet for alle mine prosjekter er maleriet. Ideen om meg selv som maler, eller en nysgjerrighet på hvor det maleriske uttrykket kan bevege seg. De siste årene har jeg jobbet med et skulpturprosjekt i betong.

Her er maleriske motiv overført til støpt betong. I tillegg har jeg utforsket ulike teknikker for modellering, jeg liker både det digitale og det analoge uttrykket, derfor har jeg jobbet med dette i kombinasjon. Det har vært viktig for meg å utforme et verk for offentlig bruk, uten at bruken skal gå på bekostning av den kunstneriske prosessen og kvaliteten.

Hva inspirerer deg?
For øyeblikket er det prosessen i seg selv som fanger meg og nye muligheter. Enten jeg maler lag på lag eller jobber med prosjekter som innebærer mange ulike faser i produksjonen. Prosjektene har element av selvbiografiske temaer. Disse er mer eller mindre bevisst til stede i prosessen. Jeg er oppvokst på en øy Oslofjorden og mitt indre kompass orienterer etter dette landskapet, etter himmelretningene og horisonten. I tillegg er det andre faktorer som daglige opplevelser og oppfatning av egen livssituasjon.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Kjernen i mitt kunstnerskap er det ekspressive. Følelsesutblåsningen. Og det sanselige. Dette har alltid vært mitt uttrykk, helt fra starten. Jeg må bruke mitt eget følelsesregister som materiale. Arbeidsprosessen gjør meg ofte noe introvert, fordi det krever mye av meg, både emosjonelt og fysisk. Jeg vil beskrive min kunst som eterisk: sanselig og full av bevegelse.

Jeg jobber med visuelle virkemidler som kontraster og overflate, men målet alltid å kombinere det fysiske med det metafysiske. Uten å kreve svar av meg selv eller publikum. Opplevelsen er målet.

I tillegg har jeg når jeg har opplevd at jeg har stivnet i en form eller uttrykk hatt en tendens til å sette meg nye mål, enten i form av prosjekter som involverer en form for samarbeid, og alltid ved å skrive.

Hvorfor ble du boende i Oslo?
Jeg liker meg i Oslo. byen har både urbane og landlige kvaliteter, en mini-metropol. Samtidig reiser jeg mye rundt i hele regionen, og føler meg ikke bundet spesielt til Oslo som by. For øyeblikket leier jeg et atelier av Oslo kommune, i kort avstand fra eget hjem. Dette letter arbeidet mitt mye. Jeg har i flere år vært på konstant flyttefot fra atelier til atelier i hele byen. Jeg har også jobbet mye hjemme og utendørs i hagen til mine foreldre.

Hva er det beste med miljøet og byen?
Mulighetene for produksjon og logistikk er god. Jeg er avhengig av å kjøpe en del materialer og tjenester. Som nå sist tjenester fra en betongfabrikk.

Store satsninger som Munchmuseet og Nasjonalmuseet gjør Oslo til en spennende by for fremtiden. Samtidig var jeg for en uke siden på Drammen museum og så den faste samlingen en liten perle. Slike perler finnes i hele Norge.

Oslo er en studentby, det er en ung vibe her, samtidig sikrer gamle institusjoner en følelse av kontinuitet, til høsten starter sønnen min på Oslo fotokunstskole, jeg gleder meg til å se at han utvikler videre sitt eget kunstneriske uttrykk.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Kanskje et offentlig støttet profesjonelt verksted, med verktøy og utstyr tilgjengelig. Byens mange kunstnere trenger bedre produksjons og visningssteder. Særlig de unge som ikke har etablert seg med eget utstyr. Som kunstner er jeg opptatt av kunstens muligheter og plass i samfunnet, som en bedre integrert del av arkitekturen eller landskapsdesignet. Jeg savner en mer bevisst holdning til dette i prosessen med offentlige byggeprosjekter.

Hva jobber du med for øyeblikket?
Jeg jobber med en ny serie malerier i olje på atelieret. Her utforsker jeg nye motiv og teknikker.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Akkurat nå ønsker jeg å bruke god tid på å ferdigstille nye arbeider. Jeg har lyst til å lukke meg inn i en boble og ikke komme ut før jeg har kommet frem til noe jeg har lyst å vise frem. Og jeg har også lyst å jobbe mer med leire, et herlig enkelt materiale med uendelige muligheter.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Det er så mange kunstnere som fortjener mer oppmerksomhet. Jeg har også mange kunstnere i vennekretsen og i familien som jeg ønsker det beste for. Men akkurat i dag tenker jeg spesielt på Anne Guro Larsmon. I tillegg til oppmerksomhet for de fine arbeidene sine, trenger hun en lang varm klem.

What is your expression ?
Film, writing, print making, photography, painting, spoken word.

What inspires you?
Specifically over the last few years; David Baddiel’s TV documentary ‘The Trouble with Dad’, Chantal Akerman’s book ‘My Mother Laughs’. The first season of ‘How To’ with John Wilson. Humour is important to me, central to my practice. Moyra Davey’s photographs have captivated me for a long period. These things/people have all influenced the direction of my work. Inspiration comes from any place, like the paper wrapping around a watermelon I recently purchased in Italy. Bellissimo!

How would you describe your art?
Deceptively honest. Somebody else once described my work as ‘human’. A good compliment, I take it.

In February this year I put together a small solo show called ‘Happy Man’ at Isotop in Bergen. It marked the culmination of a two year period in which I’ve been writing about my family. It all started in January 2020, when I had to fly back to England in the run up to our degree show to help my sister clean our dad’s apartment. It dawned on me that all this stuff I was trying to forget about, the messy stuff in the background of my life that people don’t see, was a lot more compelling, full of complex emotions and meaning, than anything I was trying to produce in the studio. I filmed us cleaning his apartment together, and made a short film about it which I later titled ‘Notes on Dad’.

The video-essay, alongside live readings, became my primary medium during this period. A way for me to contain my writing practice whilst also reproducing visual elements of the world around me. I’m not a straight up writer and find it difficult to churn out anything longer than two pages. Last year I made another short film called ‘The Archive is Present’, this time with the spotlight on my Mum. I wanted to write a bit about the process of her moving house, and also my moving abroad, to ask questions about what we take with us and what we leave behind. I wanted to tie in the theme of hoarding from my first film with the world of smartphone photography which we’ve found ourselves consumed by today.

In the exhibition I displayed the two films alongside some material from my family archive; A photograph of my dad as a young man on the beach, an old poster from a newsagents featuring my sister, slide photos of my mum’s old paintings from her student days. I painted a large mural covering one side of the gallery, a self-portrait based on a painting from Manchester Art Gallery’s collection. A loose connection to the archive, but mainly just an urge I had to show off with a big painting having struggled with the medium for years. 

This family gathering was a way for me to untangle some knots in my own life. The driving force behind the whole project was my dad’s alcoholism – which I’ve never explicitly referred to in any of the work to date, for fear of ‘getting the violin out’. Dad’s drinking was this kind of centre which the other planets in my family’s life used to orbit around, a powerful invisible force like gravity. Being direct about it never quite felt right but it’s complicated, because I also think there’s a danger in it remaining unspoken. I woke up early the other morning and started writing about him again, so perhaps I’m not quite finished with this project (i.e my life) just yet.

Why did you end up living in Bergen?
I read about the new KMD building in Bergen in the Observer newspaper around Christmas 2017. I’d long toyed with the idea of studying an MA abroad (to avoid getting in more debt in the UK). I came for my interview, walked around the streets of Bergen wondering where everyone had vanished to and decided I couldn’t live here. Six months later I changed my mind.

What do you like about the artscene and the town?
How helpful and supportive everyone is. Organisations give you a leg up after you graduate and people have recommend me for various art and writing gigs, it’s been a real confidence boost living here. Outside of art – the plethora of amazing places to swim freely outdoors and up in the mountains.

What could be better in the local artscene?
Hard to say. If there’s a gap then it’s up to you to fill it right? All the independent galleries and organisations seem to be doing A LOT here already, is it possible to add more? If I was being critical (and vague) I feel like Bergen is quite a craft orientated place which can sometimes feel a bit conservative. I’ve nothing against abstraction but I’d like to see more of the messiness of real life taking up space in museums.

What are you currently working on?
Right now I’m on a 3 month residency in Clermont-Ferrand with the organisation Artistes en Residence. I’m trying to make a film about some middle aged men who race pigeons, ‘Colombophiles’. It’s horse racing but for poor people. There’s a huge culture of it in France, a sort of hangover from the war after the soldiers had grown attached to the messenger pigeons which were used to relay messages to England. I’m also working on a bunch of essays which I’m sending by post (not pigeon) to random people back in Bergen for Hordaland Kunstsenter’s ‘Dear Neighbour’ project.

What are your ambitions and plans for the future?
In Summer I’ll make the contents of my letter writing public back in Norway. I have an exhibition coming up in Bergen this fall where I’ll present the work I’ve been making in France. Beyond that? It sounds corny but just realising my potential over the next ten years. I feel like I’m only just getting into my stride now, post MA. In the last year I got a firm handle on my inner-critic and feel like I’ve ‘let go’ of something which has now freed me up to make a lot more (mistakes). 

Who of your colleagues deserves more attention?
Michael Crowe and his Spaghetti Club deserves all the attention he/it gets.

Hva jobber du med?
Materialbasert kunst: Jeg jobber med håndlaget papir/fiber og lager romlige installasjoner. I arbeidsprosessen gjør jeg bruk av en sanselige og håndverksmessig tilnærming som ligger i tekstiltradisjonen. Jeg jobber også med abstrakte tegninger som jeg skjærer ut.

Hva inspirerer deg?
Jeg blir inspirert av reiser, musikk som setter i gang en følelse, litteratur, naturen, spesielt det som beveger seg i havet, motsetningene mellom det skjøre og det sterke, det ekspressive mot det kontrollerte. For tiden er jeg opptatt av kunst som har både det ekspressive og det finstilte, rabalder og stillhet, det finner jeg mest i maleriet.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Arbeidene mine er metaforer for ordløse fortellinger, hvor mennesket og natur står i sentrum.
Jeg henter inspirasjon fra naturen, men verkene er på ingen måte et forsøk på å etterligne noe i naturen. Jeg er ute etter en stemning, følelse eller opplevelse, og søker å komme i kontakt med det ikke språklige. Jeg søker en fysisk tilstedeværelse gjennom materialet, og hvordan det brukes, og tenker fysisk kontakt som en vei til mental kontakt.

I mitt kunstneriske arbeid undersøker jeg det monumentale mot det intime. Motsetninger, farger, størrelser og materialet er viktige omdreiningspunkt. Jeg jobber med kontrasten mellom uroen jeg finner i det sårbare og oppløste, og roen i det gjentagende, og søker å komme nærmere disse to størrelsene.

Jeg er opptatt av å gi arbeidene en fysisk tilstedeværelse, det organiske og taktile er viktig. Arbeidene har klare referanser til tekstil, hvor rytme og bevegelse danner mønstre, og hvor det bevegelige og taktile er en del av uttrykket. Teknikken er viktig for innholdet. Papirmassen produserer jeg av avlagte tekstiler og plantefibre i en spesialmaskin (Hollender) for nedbrytning av fibre. Jeg benytter en teknikk som er den kineserne benyttet, for over to tusen år siden, for å fremstille papirmasse. Jeg kjører tekstilene gjennom maskinen til det blir en flytende masse. Massen farges inn i ønsket farge før jeg lager papir. Det ferdige papirarket deler jeg opp i smale remser. Papirremsene blir sydd sammen, slik at de danner et nettverk, og hver søm etterlater seg flere tråder. Trådene blir liggende som nerver eller spinn over flaten, og refererer til en kroppslig nærhet. Arbeidsprosessen er tidkrevende, og det er tid til å la tankene flyte fritt. Jeg forestiller meg at trådene som flyter over flaten blir en oppsamlingsplass for minner og tanker.

Hvorfor ble du boende der du bor?
I 1993 flyttet vi til Kunstnerboligene på Bøler, som ligger ca. 20 minutter fra Oslo sentrum. Jeg har min utdannelse fra Kunsthøyskolen i Oslo og har mitt nettverk her og har egentlig aldri tenkt at jeg skulle flytte herfra.

Hva er det beste med miljøet og stedet?
Det beste med å bo i Kunstnerboligene er at vi har atelier hjemme, kollegaer tett på og skogen rett utenfor døra. Det betyr veldig mye for meg å ha naturen rundt meg. Jeg bruker mye tid i skogen, å gå er en god måte å la tankene flyte fritt. Jeg liker å bo landlig, men samtidig ha lett tilgang på byen. Det Oslo har å tilby på kunst og kulturfeltet er veldig viktig, det kan jeg ikke tenke meg å være uten.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
På Bøler finnes ingen møteplasser for kunstnere eller generelt for menneskene som bor her, det hadde vært fint om det var det.
Det jeg savner i kunstmiljøet i Oslo er gallerier som tar inn tekstilrelatert kunst, det er det ikke så mange som gjør.

Hva jobber du med for øyeblikket?
Akkurat nå jobber jeg med å ferdigstille utstillingen til Galleri Christinegaard i Bergen, som jeg skal ha sammen med min mann Glenn Pedersen og min sønn David Amstein. Vi jobber alle tre med natur som utgangspunkt, men med veldig ulik tilnærming.

Utstillingen åpner 23.april. Der skal jeg vise et prosjekt jeg har kalt «Møt en korall», som jeg har jobbet med over en treårsperiode. Tittelen «Møt en korall» er en invitasjon inn til verket, men den er også nært forbundet til naturen. Naturens vekstprosesser, oppbygging og nedbrytning er tematiske utgangspunkt. Denne kontinuerlige og foranderlige vekst- og forråtnelsesprosessen er en påminnelse om det forgjengelige, om livets sårbarhet og styrke. Prosjektet består av tre verk som er laget av håndlaget papir og søm, som beskrevet ovenfor.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Å jobbe med kunst er livet mitt, det er en måte å være i verden, så det vil bare fortsette.
Jeg jobber mer intuitivt enn før og tenker å følge den retningen. Jeg liker at ting oppstår underveis, samtidig bygger alt på tidligere erfaringer.
Jeg har samarbeidet med Gabriella Göransson om flere utstillinger de siste årene og vi fortsetter samarbeidet.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Mine medutstillere, Glenn som jobber med maleri og skulptur, som er laget i papir og David som tegner en reise i landskap, som er satt sammen av et konglomerat av fabler, kjente bildet fra kunsthistorien og ornamentikk.

Hva jobber du med?
Jeg jobber hovedsaklig kamerabasert, med fotografi og bevegelige bilder. Mediumene skifter etter prosjektene og periodene jeg er i. Akkurat nå er fotografiet mer aktuelt i min praksis, etter en periode der jeg arbeidet mer med video og installasjon.

Hva inspirerer deg?
Omgivelser, å reise, møte nye mennesker, nye perspektiver.
Alt mulig! Arbeidet, meg selv, en god utstilling eller film.. Å se nye ting gir inspirasjon til å se det nye og spennende i det gamle.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Kunstnerskapet er for meg en kontinuerlig undersøkelse. Min kunst er skiftende, det er vanskelig å fatte den inn under en paraply. Et krysningspunkt mellom det intuitive og det teoretiske landskapet jeg befinner meg i til ulik tid. Jeg vil si at kunsten min er bevegende, og bevegelse kan være mange ting.

I arbeidet In Search of Dead(ly) Fires (2018) arbeidet jeg spesielt innenfor bevegelse med en flerkanals videoinstallasjon. En viktig del av arbeidet er hvordan bildene beveger seg i hver sine rammer, og hvordan dette skaper en bevegelse i rommet. Arbeidet tar utgangspunkt i de massive skogbranner som herjet Portugal i 2017, og utforsker vold i ulike manifestasjoner.

Noen ganger kan arbeidet være mer politisk rettet, andre ganger er det politiske mer som et underlag.

Jeg ble på en studietur i 2017 veldig berørt av konflikten i Palestina og bestemte meg for å prøve å lage et arbeid (Conflict Consumption 2019, video og skulpturer) omkring noe av politikken som føres der. Det var svært utfordrende og ble et ganske annet arbeid enn hva jeg hadde tenkt. Filmen ble kanskje mer enn annet en undersøkelse av perspektiver, og ansvar som utenforstående til en konflikt.

De siste årene har jeg fokusert mer på fotografiet og jeg kjenner en sterk tilknytning til dette mediumet igjen. Det er et medium jeg behersker godt og som jeg også syns er utfordrende å jobbe med. Jeg har nylig vist en del nyere arbeider i serien Selva Mente (2021), og jeg skal nå sette opp en ny utstilling med enkelte av disse arbeidene, samt noen nye. Manipulasjon, tildekking, forkludring går igjen i mange av bildene.

Hvorfor ble du boende der du bor?
Jeg har alltid på et sett vært en reisende, og trives godt i nye, annerledes miljøer enn hva vi har her hjemme i Norge, men samtidig ser jeg på Norge og mitt hjem i Kristiansand som en trygg havn der jeg har ro til å arbeide og trekke meg tilbake. I Lisboa lever jeg annerledes, og det skaper igjen en annen arbeidsprosess. Det å være basert to steder gir kanskje litt ekstra arbeid og utfordringer, men samtidig får man mye inspirasjon, inntrykk og kontraster å arbeide med kunstnerisk.

Hva er det beste med miljøet og stedet?
I Kristiansand har jeg et par gode kunstnerkolleger og det å treffes for å diskutere kunst og andre ting har vært viktig. Jeg opplever at Kristiansand ønsker å støtte de lokale, kunstnerne, og jeg opplever meg som satt pris på, noe som er viktig! Kristiansand Kunsthall har hatt et veldig godt og sterkt utstillingsprogram i en år-rekke nå, og i år har Agder Kunstnsenter et veldig spenennede og ungt program, som jeg selv er en del av, hehe. Jeg gleder meg til å se de forskjellige kunstnerne vise sine prosjekter der.
Kristiansand kan også være ganske kjedelig, og selvom det ikke alltid er så gøy – kan man i hvert fall få mye ro til å tenke.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Jeg savner nok flere kunstnere, og kanskje i sær et ordentlig møtested for miljøet. Et profesjonelt kunstnerdrevet galleri, med en samtidsrettet kunstprofil ville jeg satt stor pris på. Det ville også være godt med en kompetanseheving hos institusjonene spesielt innenfor områder som kommunikasjon og profesjonalitet, samt flere yngre kunstnere/kuratorer i faste stillinger.

Hva jobber du med for øyeblikket?
Den aller største jobben min nå er å være mamma til min sønn Juno på 3 måneder! Ved siden av holder jeg på å ferdigstille separatutstillingen jeg skal ha på Agder Kunstsenter i April. Dette blir en videreføring og ny kuratorisk vri, på arbeidene jeg viste på Melk galleri i fjor høst. Samtidig tar jeg bilder og har begynt smått å produsere på et omfattende utstillingsprosjekt som kretser omkring avhengighet.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Jeg ønsker å være en del av kunstscenen i Norge, og i Portugal, og om jeg klarer å ha en stabil karriere, med jevne muligheter til å produsere og vise kunsteriske arbeider er jeg fornøyd. Jeg har ambisjoner om å livnære meg av kunsten og ha en lang, utforskende karriere.

Jeg håper å være en ressurs for miljøet rundt meg! Jeg kunne godt tenke meg å arbeide med organisering, fagpolitikk eller programmering i tillegg til min egen praksis. Aller helst ville en drømmejobb være å få knytte det skandinaviske kunstmiljøet til Lisboa, gjerne gjennom utstillinger og internasjonalt samarbeid!

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Lesia Vasylchenko!

What is your expression?
I work in a variety of mediums: painting, printmaking, digital collage, performance, and installation.

What inspires you?
My inspirations and research evolve around the idea of Changes in cultural and political life, as well as history, identity, and collective memory

How would you describe your art?
My works aims to narrate collective memory and transcribe existent and forgotten knowledge across time. Growing up in Ethiopia, I witnessed shifts in national identity, social life, as well as conflicts within. Imported political ideologies, plus cultural and economic pressures, have influenced these shifts over time. The alterations may be traced back to 1896, following the Battle of Adwa. The devastation at the Battle of Adwa prompted Ethiopia to rapidly modernise its society in order to protect itself from another war. As of now, the project has not yet been achieved enough, failed, or is still in the making!? As a visual artist coming from Ethiopia, I’m fascinated by the process and transformations that have transpired since 1900, or what is known as Modern Ethiopia.

My artworks highlight historical archives as well as personal experiences, notably in the areas of education, ethnic identity, and gender roles. My artistic approach places a strong emphasis on identifying and contrasting traditional Ethiopian values, knowledge and thinking with modern values, knowledge and thinking. I incorporate old and new techniques and materials in my artworks to relate to the subject I am dealing. Painting, digital collage, printmaking, hand drawing, machine drawing, and laser cutting are some of the techniques mostly use in my work. In my work visual contrast and the creative process are also important components to the end product. Brighter colors, sharp lines, symbols, and historical images are usually used in my composition. My works are demonstrated on different materials like canvas, cardboards, and papers.

Why did you end up living in Oslo?
I think it is fate that I ended up where I live today. I never saw myself living in Norway until I was admitted into the KHIO master’s program in 2014. Since then, I’ve had various personal and professional reasons to create a studio in Oslo, Norway, and work from there. The most important reason is that working conditions for visual artists are far better than in Ethiopia, where I came from. I am grateful for the opportunity that the system provides for culture practitioners. Despite the fact that I have myself only received very little funding, it warms my heart to see the artistic community getting the attention it deserves and hoping that it will improve for the better. Another crucial factor to consider living and working from Oslo is the stunning nature and the most peaceful society of Norway.

What do you like about the artscene and the town?
I appreciate how variety of institutional frameworks are organized for artists to across and evolve through. This includes the grant schemes, the exhibition, educational and working space accessibilities both, national and regional levels. Furthermore, as an Oslo habitant, I appreciate the support scheme for project expenses and subsidized working space by Oslo commune.

What could be better in the local artscene?
The studio space I have compared to my desire and the size of my project is incomparable. I wish to get affordable and moderate size studio space     to accommodate all workshops and materials I use for my artworks.
In the local art scene, diversity should be encouraged, and the system should be more inclusive. That way, I believe there will be a chance for artists like myself to access grants to enable us to perform to the best of our capacity. This will also improve to enable artists like myself give public presentations and exhibitions locally and internationally.

What are you currently working on?
At the moment, I’m working on two projects: Marxist modern and Abro menor. Marxist modern examine the 1960s Ethiopian Student Movement. The research project examines how imported ideas, notably radical left ideology, alter Ethiopian society’s cultural and political behavior, particularly on interethnic relations. The other project Abro-menor, is an Amharic term that translates to «living together. The project’s purpose is to develop an artist-run mediation platform. It would also attempt to provide a space for constructive discussions and collective reasoning on Ethiopia’s present socio-political issues.

What are your ambitions and plans for the future?
In the future, I intend to hold an exhibition and presentation of my completed works on different venues. Also, I have an ambition is to learn and work on additional skill of medium such as video to maximize the ability of expression within my own projects.

Who of your colleagues deserves more attention? 
Robel Temesgen (b. 1987, Ethiopia) is currently a Ph.D. fellow at Oslo National Academy of The Arts. He lives and works between Addis Ababa and Oslo

Hva jobber du med?
Mine verk består i hovedsak av tekstil, håndapplikerte tekstile arbeider i store og små formater.

Hva inspirerer deg?
Jeg lar meg inspirere av hendelser og mennesker jeg møter i hverdagen, kulturarv, historie, naturens skapninger og former.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Arbeidenes tematikk kretser rundt oppdagelser, fragmenter av natur, tid og miljø.
I arbeidet med mine tekstile collager setter jeg sammen frittstående elementer av farge, form og materialer til gjennomarbeidede komposisjoner med maleriske kvaliteter.
Jeg arbeider kontinuerlig med å samle materialer som kan ha små historiske referanser og erfaringer. Kontraster er viktige i mine arbeider, jeg er opptatt av forholdet mellom det virkelighetsnære og elementene i mine abstrakte arbeider (form, farge, struktur, tekstur) kontrasten mellom det flate, konstruerte og det tredimensjonale, rommet. Imellom en myk materialbruk og en tematikk som omhandler planter, menneskenes likhet til vekster i naturen, sjøens skapninger og miljø finner jeg mye interessant arbeidsmateriale.

Hvorfor ble du boende der du bor?
Nærheten til naturen er hovedårsaken til at jeg bor her. Disse årene hvor jeg har bodd i Bodø, har jeg reist mye i inn- og utland og har sett mange utstillinger på turene. Jeg er opptatt av å holde meg oppdatert innen kunsten både på det yrkesmessige- og personlige plan. Ved å bo her er jeg helt avhengig av å kunne reise og på være på residency for å utvikle meg som kunstner og holde meg oppdatert på det som skjer.

Hva er det beste med miljøet og stedet?
Bodø har et stort potensial for utvikling og tilrettelegging for kunstnere. Jeg har et håp for at dette skal kunne skje i forbindelse med at byen skal bli kulturhovedstad i 2024. Det beste med Bodø er naturen hvor jeg tilbringer mye tid.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Jeg savner kolleger, atelierfelleskap og verksteder hvor man kan leie seg inn. Et kunstmuseum står også høyt på lista.

Hva jobber du med for øyeblikket?
Jeg er for tiden på et opphold ved Leveld Kunstnartun i Ål, her har jeg stor plass til å kunne jobbe med nye tekstile arbeider i store formater.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Jeg vil først og fremst fordype meg i egne prosjekter og utvikle disse videre. Håper selvfølgelig på et stipend som gjør at jeg kan bruke det meste av tiden min til kunsten.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Jeg synes Hilde Frantzen lager mye bra. Hun jobber med tekstil, natur og landskap på en måte som fascinerer meg.

Hva jobber du med?
Jeg jobber med å underholde meg selv!
Det kan ta ulike former, men oftest er det som skulptur/ installasjon eller arkitektur og grafikk.

Hva inspirerer deg?
Det er litt vanskelig det der, og det er sjeldent jeg blir inspirert av kunst egentlig. Hvis jeg blir inspirert av kunst er det oftest av større retrospektive utstillinger, slik en kan se dem på større institusjoner i Europa, London og New York.
Jeg blir kanskje oftere inspirert av mennesker som satser alt og gir alt for å få realisert sine ideer og drømmer. Jeg liker folk som er litt ekstreme, og som tar ting til sin fulle konsekvens liksom.

Jeg synes det er veldig spennende å lese biografier, men det er kanskje også et tegn på at man har bikket over i kategorien middelaldrende (hvit heteroseksuell mann)?
Min favorittbok er Aku Aku, der Thor Heyerdahl skildrer den første ekspedisjonen på påskeøya. Når innbyggerne på Påskeøya forstod hva mr Kon Tiki lette etter begynte de å produsere steinskulpturer som de gnidde inn med skitt for at de skulle se gamle ut, og ville bytte dem mot sigaretter. Fantastisk fortelling selv om jeg innser at jeg høres litt gubbete ut nå…

Så det behøver egentlig ikke å ha så mye med kunst å gjøre…Etter å ha bodd på Svartlamon i over ti år, og vært med på allmøter så lange og kaotiske at de er vanskelige å gjengi på en troverdig måte, så blir jeg imponert over de som klarer å forhandle mellom parter i en konflikt. Jeg er også ganske interessert i økonomiske teori, selv om mye av det nyliberale fjaset er ren humbug, og jeg ofte ikke forstår så mye, så synes jeg det er interessant hvordan man syr sammen en fortelling rundt det, en som skal styrke det og gi det troverdighet. Jeg tror det er en slags parallell til samtidskunsten der, det er ofte ganske abstrakt… Ofte må jeg ringe til min bror som er revisor for å få forklart hvordan det henger sammen. Subprime lån eller derivater for eksempel?

Jeg er egentlig ikke så interessert i filosofi, men jeg liker den bergenske filosofen Arild Haaland. Jeg tror det var det han hette, han var interessant, han renoverte hus og han plukket søppel til og fra jobb. Han sa at for å gjøre verden til et bedre sted må man plukke litt søppel etter andre, jeg synes det er friskt og inspirerende når man omsetter filosofi til en praksis! Egentlig bare da! Arne Ness også, når han levde vertikalt en periode! Sånt har jeg veldig sansen for! Han forstod virkelig hvor viktig det var med motstand og at man kan finne den motstanden i seg selv på en måte… og han forstod hvor kjedelig det friksjonsløse er…

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Jeg tror jeg er ganske sprikende som kunstner, uten at jeg tenker at det er en negativ ting… For meg er det en slags frihet i det. Men det kan kanskje oppsummeres med hvordan ideologiene og dets systemer speiles i kulturelle uttrykk.
Ofte pleier jeg å si at det handler om arkitektur og ideologi, om idé og form. Jeg er veldig interessert i hvordan ideologier påvirker og former samfunnet, og hvordan vi agerer som mennesker i det, altså hvordan vi ser handlingsrommet vårt.

Jeg er også aktivist og jobber for å fremme en alternativ boligpolitikk. Særlig viktig er det å fremme tanken om at det må være mulig å ha et trygt og meningsfylt og noenlunde forutsigbart liv selv om en ikke eier den boligen en bor i. Nå bor vi i et hus Line og jeg har bygget selv, og leier av Svartlamoen boligstiftelse. I Eksperimentboligprosjektet har fem familier bygget sine egne hus, fem hus for til sammen tre millioner kroner. For å få til det måtte vi gjenbruke mye materialer, dører og vinduer, men vi fikk utforme det slik vi ville. Det handler egentlig om retten til å bo trygt, om retten til å påvirke hverdagen og omgivelsene. Og at dette ikke skal handle om økonomisk eierskap!

Ellers så er vel kunsten min litt preget av at jeg er tidsoptimist og selv om jeg etter hvert er blitt ganske god på å planlegge så preges det vel av at jeg ikke alltid ser omfanget av ideene mine, og hvor mye jobb det faktisk er. Heldigvis har jeg min samboer Line Anda Dalmar å sparre med, hun kommer med uvurderlig korreks, og er mye bedre en meg til å vurdere hva man skal takke ja til og ikke, og se det jeg aldri klarer: hva som er realistisk å gjennomføre innenfor vår felles tidsplan. Nå sist dro jeg rett fra fødestuen til galleri Dropsfabrikken for å montere 12-timers arbeidsdager og det var jo ikke helt optimalt…. Line pleier å si at jeg kommer hjem som en tom potetsekk.

Det vel er et par- tre parallelle spor som jeg jobber med, de grønne installasjonene, arkitektoniske skulpturer eller installasjoner og grafikk /grafiske uttrykk.. For meg er alle like viktige, og det er liksom litt variasjon for meg i det spennet der, selv om jeg føler meg ferdig med visse typer arbeider, eller at det er liksom ikke mer å gjøre med f eks panel.

De grønne installasjonene følger liksom en egen logikk: større eller enda større… og om en mulighet åpner seg så kanskje jeg tar den hvis den er interessant. Men oftest takker jeg nei. Vi var på vei å lage en større, grønn installasjon i Seoul i Sør-Korea (rundt 500 m2 stor) og var i gang med å utvikle tekniske løsninger og tester, finne ut av kostnadsnivået der og liknende, men så kom koronaen og utstillingsstedet bukket under…

Til den siste utstillingen på Dropsfabrikken i Trondheim lagde jeg en nedskalert versjon av mitt barndomshjem, et hus med forbilder i Block Watnes ferdighus. Utstillingen het Tilpasning/Nye gardiner og bestod av en stor arkitekturmodell som var en nedskalert versjon av mitt barndomshjem i skala 1:3 og en serie tresnitt på papir og tekstil der motivene var hentet fra Block Watnes kataloger fra samme tid. Her måtte vi lage både takstein, dører, vinduer og kledning osv. – vi lagde over to tusen takstein for hånd.
Jeg har alltid vært fascinert av denne arkitekturen: Ikke bare fordi den er så lite ansett, den er et direkte resultat av norske politikken og ideologien der Husbanken la mange føringer for størrelse og antall rom,men det er mer komplekst enn som så, en kan se både referanser til den internasjonale funksjonalismen og til den norske byggeskikken. De inntrukne verandaene er inspirert av de norske staburenes svalganger for eksempel, mens vindusrekkene har sine forbilder i funksjonalismen. Det finnes også eksempler på at det kombineres med forbilder fra amerikansk forstadsarkitektur, som med valmtakene og de uttrekte pipene. I ferdighusene kulminerer alt dette i et episk kompromiss. Jeg er veldig fascinert av det – kompromisser er veldig interessante.

Før jeg begynte på kunstskole studerte jeg kunsthistorie / moderne arkitekturhistorie og det gav meg denne uvanen å lese arkitekturen, som et idéhistorisk eller ideologisk bilde. Det er fascinerende å lese arkitekturen og særlig spor av levd liv i arkitektur.

På Vigelandsmuseet tok det en litt annen retning, og det er jo blant de heftigste utstillingsrommene i Norge, det var en utstilling som jeg jobbet ganske lenge med, jeg hadde en lang tenke- og skissefase, og skisset mye og leste mye om Vigeland. Jeg ble fascinert av hvor ulike vilkår vi hadde for å lage kunst, Vigeland og jeg. I Vigelands tid var materialene dyre og arbeidskraften rimelig, nå er materialene rimelige og arbeidskraften dyr, og dette ble premisset for utstillingen som hette formenes økonomi, der jeg jobbet med monumentalitet og materialitet. Jeg bestemte meg for at jeg skulle lage alle arbeidene i lettklinkerblokker, det som ofte kalles lecablokker; de er rimelige og enkle å jobbe med.

Et av arbeidene, formenes økonomi # 3 er en triumfbue i leca der selve åpningen er så liten at man må krabbe gjennom den. Her lagde jeg også et arbeide utenfor museet, med potteplanter, der vi plantet 49 tujaer i et rutemønster og beskjærte dem med et kapp – også dette et ganske så økonomisk arbeide… Herfra kom også ideen til Utviklingsland – en midlertidig park som vi lagde i høst på Nyhavna i Trondheim – her plantet vi 140 tujaer i et rutemønster, der annenhver rad var forskjøvet slik at det hele tiden danner seg nye linjer når man beveger seg forbi parken. Jeg liker å jobbe med offentligheten som ramme – og særlig å tilføre den elementer som ikke er så lette å lese – eller kanskje ikke er så logiske. Det er interessant å jobbe med offentligheten uten å slavisk følge offentlighetens logikk liksom. Offentligheten er alltid programmert for å skulle være tydelig og lettlest og jeg tror det finnes en slags poesi i å bryte med dette.

Hvorfor ble du boende der du bor?
Samtidig som jeg begynte på Konsthøgskolan i Malmø fikk jeg en sønn i Trondheim, og etter å ha pendlet mellom Trondheim og Malmø under hele utdanningen, ofte 2 ganger i måneden, med Säfflebussen til Oslo og toget videre til Trondheim, det som den gangen hette NSB, så resignerte jeg og bosatte meg her. Jeg orket ikke å reise mere – jeg pleier å tenke at det var Trondheim som valgte meg og ikke omvendt…

På denne tiden var det en helt utenkelig ting å gjøre, kollegaer og medstudenter fikk liksom rare rykninger i fjeset når jeg fortalte at jeg skulle flytte tilbake til Trondheim. De så på meg med medynk i blikket liksom.. Jeg husker til og med at en som tidligere hadde vært direktør for Trondheim kunstmuseum på 80 tallet sa det til meg, her gikk det ikke an å bo!
Men I 2010 var det relativt lett å få seg et godt atelier i Trondheim, så jeg tok de mulighetene og brukte dem til min fordel, jeg bodde billig på Svartlamon og derfor kunne jeg satse alt og legge alle ressursene i kunstprosjektene mine. Og jeg satset alt inn i prosjektene mine, jeg var livredd for å bli absorbert av den regionale middelmådigheten…. Jeg er fortsatt redd for det…Og det er mange måter å overleve på, men man må virkelig passe seg for den regionale middelmådigheten. Det er lett å bli absorbert i den,og det skyldes nok til dels at et lite miljø ikke har nok plass for en kritisk diskusjon eller og at man ikke har godt nok rom for eller tradisjon for profesjonell uenighet. Vi merket dette godt når vi startet nettmagasinet med det da noe ironiske navnet ArtSceneTrondheim i 2009. Det var mer regelen enn unntaket på den tiden at jeg ble skjelt ut når jeg var ute på byen. I dag lever nettmagasinet ArtScene videre uten meg og det er jeg også glad for!

Hva er det beste med miljøet og stedet?
I Trondheim kan du bli Trønderkunstner? Men fra spøk til alvor, Trondheim er ingen by, men en stor bygd, det løsnet litt for meg når jeg skjønte det…Trondheim på slutten av 2000-tallet var preget av at alle dro herfra etter kunstakademiet og ingen flyttet til. Det var virkelig et deprimerende sted på den måten, man hadde nesten ingen jevngamle kollegaer, det beste nå er at dette har snudd. Det som er kjempegøy nå er at jeg har mistet oversikten, plutselig hører jeg om kunstnere i byen jeg ikke kjenner til eller at noen har laget et nytt atelierfellesskap med en liten gjeng et sted, så stort har kunstmiljøet blitt nå. Dette var jo helt utenkelig for bare få år siden…

Det beste med Trondheim er kanskje at det finnes en del musikalske skatter her, som du bare kan oppleve her, bandkonstellasjoner som enten er for store til at de kan turnere eller for dysfunksjonelle til at de klarer å reise ut av byen. Her finnes det mange perler… På Eat the Rich festivalen på Svartlamon kan man høre en del av disse.

Men Altså: Alt som er bra i Trondheim er der mer på tross av en på
grunn av. For eksempel: mye av det som kjennetegner Trondheim som by i dag, særlig det du ser på postkortene (foruten middelalderkirken som stod ferdig 1983) har vært planlagt revet og ødelagt, småhusbebyggelsen på Bakklandet eller Møllenberg som har nordeuropeiske største sammenhengende trehusbebyggelse fra denne tiden, bryggene langs elva skulle rives til fordel for mangefelts motorvei og parkeringshus med plass til 37000 biler, Svartlamon skulle rives til fordel for bilforretninger, osv, og alt dette har blitt bevart av engasjerte innbyggerne som har skapt entusiasme om det. Politikerne har forsøkt å ødelegge byen på mange måter opp gjennom årene. Det politiske klimaet er til stor grad preget av middelmådighet og dumme visjoner.
Men når det blir for dumt så skaper det er veldig engasjement og det er det som har bevart mye av Trondheim slik vi kjenner det idag. Det har fremfor alt bevart mye arkitektur og bymiljø med historisk bakteppe.

Nå skal de for eksempel lage en ny hoppbakke til over en milliard for eksempel. Sporten får alle pengene …Trondheim er en middelmådig by på mange måter, men der er helt ok, man må bare ikke la seg absorbere i det middelmådige, det er som jeg var inne på tidligere….

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Vi er få her, særlig av min generasjon som er aktive og utøvende kunstnere, det faglige nettverket her er derfor litt lite. Jeg var den eneste som etablerte meg i Trondheim det året jeg gikk ut av akademiet. Jeg skulle ønske der var flere såkalte mid-career kunstnere, og egentlig et mer ambisiøst kunstmiljø. Det er dessverre mye amatørmessig rai-rai også i det såkalte profesjonelle segmentet i Trondheim, ja og det er mye dritt og sjalusi, og siden vi lever i en stor bygd får det ta en del plass..

Jeg savner en mer ambisiøs satsning på kunstfeltet, på selve infrastrukturen. Vi må sikre gode arbeidsplasser til kunstnere – uten det blir det ikke noe kunstliv. Jeg skulle ønske kunstfeltet ble tatt på alvor slik man tar sporten på alvor, ta kunsten på alvor på en mer ambisiøs måte. og se på det som et prestasjonsyrke. Og kanskje at kunstmiljøet også event å stille krav til seg selv…

Hva jobber du med for øyeblikket?
Nå jobber jeg sammen med min kollega og nabo Markus Lantto og min assistent, Eva Ballo, med to utsmykninger, og så har jeg noen uoffisielle greier jeg jobber mot, sånn på skissestadiet.
Men det mest fantastiske nå er at jeg akkurat har fått en liten datter, Ingeborg, som jeg skal bruke en del tid på, hun er utrolig søt, jeg tror hun er den vakreste babyen jeg har sett, og jeg har sammenliknet litt med andre som legger ut bilder av babyene sine og Ingeborg er, helt objektivt sett, mye vakrere!
I vår skal jeg ha permisjon noen måneder også, det gleder jeg meg til!

Så jobber jeg med en ny bok, som blir en bok med skisser, prosessfoto og dagboknotater fra de siste ca 20 årene. Jeg synes det er veldig gøy å lage bøker, dette blir den tredje jeg lager. Jeg lærer så mye underveis, jeg har jobbet både med designere og designet selv, og designet sammen med Line og Markus, og det å finne riktig form på boken, layout og design osv, hva funker? Hva fungerer ikke? – det er kjempegøy! Og det er en nyttig prosess å lage sånne oppsummerende bøker. Det er liksom et steg tilbake å analysere litt hva man holder på med, ja det er ikke så mye å gjøre med sånne analyser men jeg tror det er viktig å bare gjøre dem. Jeg håper den skal bli ferdig i løpet av 2022, ellers så skal jeg bruke desember i atelier og skisse på nye arbeider, det gleder jeg meg veldig til, det er kanskje min favoritt del av arbeidet, å sitte der med fargeblyanter og leke meg…

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Jeg har en drøm om få realisert noen av mine større og mer megalomane ideer. Jeg har en del ganske store installasjoner som jeg har lyst til å lage, men som jeg mangler plass til.
Jeg, som så mange andre med meg, er på konstant leting etter dugende arbeidslokaler å jobbe i, der det går an å jobbe med litt større ting over tid, det er i alle fall drømmen. Å kunne ta helt av liksom, å slippe alle de begrensningene som den vanlige arbeidssituasjonen har, med høyden til taket, bredden på dørene, være redd for vannskader og så videre.

Jeg har også lyst til å lage flere større utstillinger med flere større arbeider, slik jeg jobbet på Vigelandmuseet. Jeg er livredd for å lage sånne likegyldige utstillinger med et par småarbeider og en pinne oppetter veggen

Jeg er og blitt mer interessert i offentligheten som rom, og har lyst til å gjøre flere midlertidige skulpturprosjekter i offentlige rom. Ikke som utsmykninger, men jeg tenker egeninitierte temporære installasjoner og skulpturer. Jeg tegner mye, eller egentlig er det skisser, og jeg liker veldig godt å sitte å pusle med tegninger og drømmer om å kunne sitte med tegneblokken over litt tid og kanskje få til en utstilling med tegninger en gang.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Da vil jeg trekke frem Cathrine Dahl og Ørjan Aas. De bruker ofte bare navnet Dahl og Aas, De er et kunstnerpar og duo som har jobbet sammen siden de gikk på kunstakademiet her i Trondheim. De er grafikere som har utviklet en fascinerende kompleks billedverden som har referanser til den illustrerte romanen, kunsthistorien, propagandaplakater, men også hverdagslivets trivialiteter. Jeg er så heldig å ha et stort tresnitt som jeg byttet til meg av dem på kjøkkenet hjemme. I dette bildet sitter det en forsamling i et møterom, hvor en lager skyggeteater foran en projektor, mens verden kollapser utenfor. Jeg tenker vel at det er en slags skildring av hvordan byråkratiet ofte oppleves.
Jeg synes de har noe fritt og befriende over seg og en inspirerende tilnærming til billedkunsten. Det er små narrativer, både eklektiske, morsomme og presise. De bor på Hønefoss og gir liksom faen både i kunstverdenen og trender. Nå stiller de ut på Kunstbanken på Hamar og jeg håper vi får tid til å ta oss en tur dit nå i slutten av november eller tidlig i desember.

Hva jobber du med?
Jeg jobber med fotografi i det berømte krysningspunktet mellom kunst og dokumentar.

Hva inspirerer deg?
Gode samtaler, tankevekkende tekster, lange sykkelturer og musikk. Jeg ble også ganske inspirert for et halvt års tid siden da fetteren min sendte meg en mappe med bilder han hadde funnet på loftet til sine foreldre. Dette var filmer som var etterlatt fra våre oldeforeldre. Bildene viste hverdagsliv, høytider og sorg slik det foregikk på hjemstedet mitt rundt århundreskiftet. Det var fascinerende fotografier som viste en helt annen virkelighet enn den jeg selv er kjent med fra samme sted hundre år etterpå. Det var spesielt ett bilde i den mappa som stadig hjemsøker meg, av familien i finstasen samlet i stua rundt en åpen kiste liggende på gulvet. Det er et helt utrolig bilde som får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
De dokumentariske bildene mine handler ofte om å framkalle en stemning og å fortelle noe om et sted. Jeg har for eksempel fotografert hjemstedet mitt Averøya siden jeg først plukka opp et kamera for 13 år siden, og i de bildene får jeg utløp for en del tanker og følelser rundt det å vokse opp der. De mer kunstneriske bildene er formale øvelser hvor farge, tekstur og geometri er det jeg ser etter. Jeg har stort sett alltid med meg kameraet og samler opp bilder over en lengre periode som jeg så prøver å sette sammen på betydningsfulle måter, ved å skape dialog mellom forskjellige bilder og å bygge sekvenser som forteller en historie.

Selv om jeg har fotografert i 13 år, føler jeg fortsatt at jeg er i startfasen. Det skyldes nok mye at jeg er en «slow learner», men også at min prosess med foto tar tid: fra opptak til bearbeidelse til ferdigstillelse går det gjerne noen år, for jeg trenger tiden til hjelp for å se hvordan ting kan kontekstualiseres og presenteres.

Hvorfor ble du boende der du bor?
Etter studietiden i London hadde jeg en naiv ambisjon om å bli boende der, men virkeligheten innhentet meg raskt og jeg skjønte at det ikke ville bli noen god tilværelse. Da ble det returbillett til verdens beste land, og det var naturlig å flytte til Oslo hvor jeg hadde venner og jobbmuligheter.

Hva er det beste med miljøet og stedet?
Jeg liker størrelsen på Oslo, det er stort nok til at det ikke blir kjedelig, men lite nok til at man fort blir kjent med andre innenfor sitt felt. I forhold til størrelsen skjer det mye på kunstscenen her og det er gøy å være med på. Samtidig er Oslo velsignet med både mark og fjord, som gir meg jevnlig naturpåfyll. Det er viktig!

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Kunstkritikken har litt å gå på.

Hva jobber du med for øyeblikket?
For øyeblikket er jeg i den innledende fasen med et bokprosjekt som er et samarbeid med en god venn av meg, som også er fotograf. Det er gøy å jobbe sammen med noen andre for en gangs skyld – fotograf-tilværelsen kan være ganske ensom til tider. Ellers er jeg temmelig opptatt som nybakt pappa.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Akkurat nå er jeg trygt plassert inne i babybobla etter å ha blitt far i sommer, så det planlegges ikke så fryktelig langt frem i tid om dagen. En gang vil jeg lage ei ferdaminni-aktig bok om sykling, men først må jeg sykle alle småveiene i hele Norge. Det blir et livsprosjekt, slik som bildene jeg tar i hjemtraktene på nordvestlandet.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Erik Mowinckel er vår tids Tom Sandberg og han fortjener mer oppmerksomhet.

Hva jobber du med?
Hovedmedium er grafikk, men også tekstil og maleri. Svært opptatt av farge. Jobber mest med abstrakte formspråk.

Hva inspirerer deg?
Noe så enkelt som å prøve ut nye teknikker, spesielle fargekombinasjoner, nytt materiell. Menneskemøter, samtaler, residensopphold og kurs. Da skjer det alltid noe etterpå.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Mitt hovedmedium er grafikk. Arbeidet kan sees som forskningsbasert og prosessuelt. Jeg er opptatt av farger, og interessert i å utforske grensene for hva som kan regnes som grafikk. Gjennom ulike grafiske teknikker som silketrykk, etsning og monotypi undersøker jeg farge og hvordan fargene påvirker vår persepsjon. Grafikkens vesen tiltaler meg, det å aldri ha helt kontroll. Det åpner opp for det uforutsigbare underveis i arbeidet, slik at selve prosessen også blir en motor i prosjektene.
I noen perioder trenger jeg begrensninger. Prosjektet Ad Infinitum som jeg startet opp med i 2014 (mot uendelig) er et rammeverk jeg jobber innenfor, inspirert av Sol Lewitt. Som Lewitt har jeg laget meg et regelverk, med kvadratet som utgangspunkt. Kvadratet gjentar jeg 9 ganger i hvert bilde. De settes sammen igjen og igjen på nye måter og med ulike farger. Dette er et livsprosjekt.

Jeg prøver ofte ut forskjellige materialer og metoder, og da oppstår nye ting. Da jeg var i Lofoten på residens for 3 år siden, ble jeg fascinert av skjønnheten, men visste ikke hvordan jeg formidle den uten at det ble for klisjéfylt. Jeg reiste rundt i landskapet, tok med meg sand og jord som til slutt sammen med graderinger ble til små objekter.

De siste to årene hadde jeg knær som ikke fungerte. For meg som er en hyperaktiv og rastløs person , var dette et vakuum. Da jeg fikk nye kneledd og og var sykemeldt tok jeg fram symaskinen. Jeg hadde lerretsrester, avkapp fra maleri. Jeg sydde uten plan, tok de stoffene som falt seg inn, og stoppet når det var nok. Hadde en tanke om at alt skulle sys sammen til store paneler som igjen skulle males på, men da jeg kom tilbake til atelieret, hengte jeg opp tekstilene og så at de allerede levde sitt eget liv slik de var. Om jeg skulle bruke dem, skjønte jeg at det måtte males rett på veggen og at tekstilene måtte monteres oppå. Jeg stilte ut dette verket på jubileumsutstillingen til Tou i Øl-hallene i august 21. Veggmaleriet er 3,5×3,5 meter, i duse farger, tekstilene gir kraftige assosiasjoner til hud, For meg er biletet sterkt knyttet til det kroppslige.

Hvorfor ble du boende der du bor?
Tilfeldigheten gjorde at jeg ble boende i Stavanger, meningen var å dra ut, men så fikk jeg kjæreste, familie og ble. Det betyr ikke at jeg bare har vært her, jeg har hatt diverse studieturer og residensopphold, utenlands og innenlands.

Hva er det beste med miljøet og stedet?
Jeg har atelier på Tou Atelierhus, der jobber 35 kunstnere under samme tak. Vi har Tou Trykk i etasjen under, noe som passer meg bra, siden jeg jobber ganske mye med grafikk. For tida har jeg helårsleie der, og har god mulighet for å trykke når jeg vil.
Det er alltid noen der å spise matpakken sammen med. Jeg kan søke felleskap, eller stenge døra og være alene når jeg vil det.
Det positive er at det er alltid noen å diskutere med, jeg har noen kolleger jeg samarbeider med innimellom og blir oppdatert på ting som skjer i kunstlivet.
Vi har Bruksrommet, et galleri som kunstnerne selv kuraterer , med fire utstillinger i året. Da er det også kunstnersamtaler. Kunstnerne har også et eget galleri drevet på dugnad der vi selger direkte til kunder uten å ta provisjon.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
En viktig ting mangler her, vi har ingen kunstmateriell-handel. Vi må bestille alt fra KEM, og da kommer frakten i tillegg. Det er til tider ganske håpløst. Det tar tid å vente på det en har bestilt.
Jeg saver flere seriøse gallerier, vi har mistet to bare det siste året.
Det er en bra 2-årig fagskole i kunst her. Det hadde vært flott om elevene hadde hatt mulighet til å fortsette med en bachelor i Kunst på universitetet. Da tror jeg vi hadde fått tilbake flere unge kunstnere i byen.

Hva jobber du med for øyeblikket?
Akkurat nå jobber jeg med å gjøre ferdig verk som skal vises i en utstilling på Meieriet Kulturhus på Leknes i Lofoten med tema Karbonavtrykk.
I 2019 startet Rita Marhaug, Kjellaug Hatlen Lunde og jeg samarbeidet Trykk i sanntid. Prosjektets hovedfokus er knyttet til den lenge varslede klimaendringen vi står overfor. Dette har påvirket arbeidet med de to verkene jeg har med på utstillingen.

De består av abstrakte former kombinert med mine egne fotografier. Dette skal gi betrakteren assosiasjoner til en verden der karbonutslipp og drivhuseffekt truer, og til sist formidle hvor viktig det er å ta vare på naturen vår. Verkene som er trykket i silketrykk er 16 meter lange og 42 cm høye, og trykket på begge sider og ment for å tilpasses ulike rom og situasjoner.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Innholdet i livet mitt har alltid vært skape kunst. Det å kunne stå i den prosessen er kjempeviktig. Jeg fyller 67 år i denne måneden, og jeg er lykkelig over at jeg bare kan fortsette å arbeide. Føler fremdeles at jeg har veldig mye på lager som må ut, det begynner liksom å haste, derfor jobber jeg kjempemye. Jeg har et ønske om å få bevare helsen min og bruke tiden jeg har til rådighet. Det hadde vært fint å få stille ut arbeidene mine i betydelig større institusjoner/gallerier enn jeg har gjort til nå, bli sett. Ikke stå stille, men prøve ut nye ting som fører meg videre.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
En av mine gode kolleger på Tou Atelierhus, Helle Mellemstrand, har jeg veldig lyst til å nevne. Hun er en fantastisk dyktig kunsthåndverker. Helle lager store tekstiler/verk som består av ull som hun selv har tovet, farget med ecoprint, planter fra naturen, hun samler på gamle ullpledd som hun bruker i verk og figurer. På denne måten løfter hun frem historien og setter den inn i en ny kontekst. Hun jobber seint og tidlig og hadde fortjent at flere så hva hun stod for. Helle er representert på Statens Høstutstilling 21.

Hva jobber du med?
Maleri! Jeg har vært innom mange teknikker : olje, akryl, installasjon, video osv. Til slutt landet på den morsomste og mest spennende teknikken av dem alle: vannmaleri.

Hva inspirerer deg?
Farger er kanskje det som inspirerer meg aller mest.
Fargenes samspill i naturen, i arkitekturen og i kunsten. Jeg elsker å studere nyansene av grønt i fjellsiden en vårdag, fargene i skyenes skygge eller hudens varme og kalde toner.
Og så er det fargene i arbeidet da – pigmentene, fargeblandingen, fargekomposisjonen.
For meg er det veldig viktig å kjenne glede, nysgjerrighet og interesse for arbeidet. Derfor har jeg brukt mye energi og tid på å lage meg noen rammer og finne de materialene som vekker dette i meg. Akvarellens uforutsigbarhet, papirets bevegelighet, og fargene slutter aldri å interessere, inspirere og glede meg!
David Hockney har vært og er en viktig kunstner for meg. Måten han tolker naturen på og uttrykker den gjennom fargene helt fantastisk. Også elsker jeg hvor begeistret han er for jobben sin!

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Jeg ønsker å skape et visuelt rom der betrakteren kan kontemplere over- og miste seg selv i det ordløse. Jeg vil gi en inngang til en annen – og dypt personlig – verden som både er fantasi og virkelighet.
De siste årene har jeg fordypet meg i vannmaleriets teknikker, materialer og uttrykk. Etter hvert har jeg opparbeidet meg en betydelig fingerspissfølelse for hvordan vannmalingen oppfører seg, noe som har ført meg i retning av et uttrykk hvor motiver får vokse fram fra malingen selv.

Høsten 2018 reiste jeg på residency til Studio Kura i Japan, som resulterte i utstillingen “Fukt / 湿度 / Moist” på Itoshima International Art Festival.
Her begynte jeg å jobbe med teknikker og materialer hentet fra Japansk tradisjonelt maleri. Pigmentene er svært lysende og fargesterke, noe som er med på å bygge opp intensiteten i maleriet. Teknikken skiller fra den vestlige tradisjonen i utøvelse, materialer og fargebruk.
Det å jobbe med denne teknikken førte til en eksplosjon av inspirasjon og skaperglede, og satte fart på det prosjektet jeg har jobbet med siden den gang: maleriserien ”Biotop”. Det er en rekke malerier i stort sett samme format: 56×76 cm.
Maleriene utvikler seg gjennom flere lag med maling på papir. I begynnelsen handler det om å la pigmentene og vannet finne sin egen vei over papiret. Abstrakte og naturliknende former trer fram. Disse spinner jeg videre på med penselen, slik at mer konkrete former oppstår. Maleriene er ikke direkte avbildninger av motiver eller landskap – de forteller heller om min sanselige opplevelse av verden rundt meg, eller en drøm om noe som ikke finnes enda.

En stor del av arbeidsmetoden min som kunstner går dessuten ut på å sette meg selv i situasjoner der intuisjonen får fritt spillerom, slik at jeg kan være i kontakt med det ikke-språklige og ukritiske. Hvor jeg er, både fysisk og mentalt, vises tydelig i arbeidene mine. Et eksempel er ”Biotop (fukt)”, som ble malt i Japan. Fargene fikk en annen karakter, ikke bare pga andre materialer, men også pga varmen, fuktigheten, maten og naturen. Alt virket inn, også lenge etter reisens slutt.

I tillegg til å kontinuerlig jobbe med ”Biotop”-serien, har jeg det siste året jobbet med et utsmykningsoppdrag for Bybanen i Bergen. Våren 2020 ble jeg invitert til å smykke ut 21 glassplater innvendig i taket på vognene. Syv av maleriene i ”Biotop”-serien ble scannet, bearbeidet (minimalt) digitalt, og skal så printes ut på en folie som igjen festes på de gjennomskinnelige glassplatene. Lyset bak platene vil få fargene og formene til å komme enda mer til syne.

I forhold til et gallerirom – hvor man kommer inn med høye forventninger, og som kan oppleves skremmende for mange – er en bybanevogn heller et frirom, et sted man kanskje ikke forventer å se kunst. Det er spennende å tenke på hvordan dette rommet kan ha potensiale for en mer spontan og overraskende kunstnerisk opplevelse. Jeg har strebet etter å skape noe som kan stimulere til kontemplasjon, fantasi eller meditasjon. Det er viktig for meg at arbeidet – som skal strekke seg gjennom hele vognens lengde – kan sees som et helhetlig verk. Samtidig har det vært viktig å jobbe med hver enkelt seksjon som en selvstendig komponent.

Hvorfor ble du boende i Bergen?
Kjærligheten, fast jobb, det gode kunstmiljøet og atelierfelleskapet. Og nærhet til havet og vill natur!

Hva er det beste med miljøet og byen?
Menneskene så klart! Jeg synes jeg har så gode, åpne, rause og dyktige kollegaer og venner. I tillegg er jeg så heldig å jobbe på Biblioteket på fakultet for kunst og design, og der får jeg virkelig innsyn i hva studenter og lærere, kunstnere og designere i byen holder på med.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Flere muligheter for å sende inn søknad om utstilling til ulike gallerier og visningsrom!

Hva jobber du med for øyeblikket?
Akkurat nå prøver jeg å få malt så mye som mulig i atelieret.
I November skal jeg delta i en utstilling sammen med Grethe Unstad og mange andre spennende kunstnere på Tou scene i Stavanger. Det gleder jeg meg veldig til! Jeg har vært fan av Grethe lenge, så dette føles jo som å komme seg opp og frem i verden.
I tillegg venter jeg spent på resultatet av utsmykningen for Bybanen!
Også skriver jeg så klart på hundre søknader.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Jeg synes ambisjonene mine endrer seg for hvert år som går, egentlig. Men helt overordnet er jo målet å leve et godt liv med mye frihet, god økonomi, spennende oppdrag og reiser, utstillinger og aller viktigst : ha masse tid til å jobbe i atelieret. Jeg vil jobbe hardt for å holde arbeidet interessant for meg selv, ved å videreutdanne meg, reise og fordype meg i maleriet.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Jeg synes multikunstner og geni Kristine Marie Aasvang hadde fortjent mye mer oppmerksomhet. I tillegg til å være en dyktig billedkunstner, driver hun med lyd, performance og musikk. Hennes billedverden er så mystisk og storslått og underlig, og berører meg veldig. Stemmen hennes er av en annen verden!
Hun spiller både solo og med bandet The secret sound of Dreamwalkers. Snart gir hun ut en rykende fersk soloskive: Feme Sole!

What is your expression?
I work mainly using video, text, and sculpture as equal extensions of time-based media. These often emerge as installations incorporating a variety of materials, both real and virtual.

What inspires you?
The chance poetics of a postdigital world; the intersection between the human and machinic populace; the more-than-human agency to generate insights in perception, action, and articulation. There is a capacity that things outside of myself have for connecting disparate points to create a third voice in the dialogue that really drives a lot of what I do. I find it easier to talk in metaphors and similes around these sorts of things. So, I find a lot of my work begins like the speck of dust in the corner of your eye, on the edge of your vision – you know that there is something there, something more than is visible, tangible, or comprehensible, but you can’t quite access it. That scenario is what inspires me in relation to what was mentioned above and I think this is where the interest in other-than-human voices comes from, whether digital or organic. How do oblique understandings and new knowledges manifest from emerging technologies? How may our understanding of environments and ecologies be impacted by A.I. systems that simultaneously operate within distinct parameters and yet are increasingly capable of creating interpretations outside of lived experience and contemporary human knowledge.

How would you describe your art?
My work explores ontologies of time and emerging dialogues surrounding ecology and technology as a means to examine the multidimensional entangling of various infrastructures: nature, culture, industry, and temporality, among others.

An earlier work of mine, Archipelagos of Order, took a 30-minute narrative film played out in 12 scenes and shuffled the contents, each time playing a new order of scenes and subtitles, without repetition. The runtime of the work became 54,830 years long. This was paired with 12 kinetic wooden sculptures bearing basic differentiating marks placed around the gallery and connected via arduino to a particular scene. Each time the scene appeared the associated totem would change position, creating a new order of symbols through the gallery space, never repeating.

In a similar construction, my work everything will cease in the present took three phrases from Marcel Proust’s Remembrance of Things Past and flashed randomised sections from each at just over 8 second intervals, never showing the full phrase. This work centered around the ‘perceptual present’: the short duration for which we link concurrent events as happening ‘now’. After this, it slips into memory, no longer experienced in the subjective rhythmisation of ‘now’.

Recently I have been working through a synthesis of two emerging technologies – photogrammetry, and machine learning; in particular the use of neural networks trained on particular writings as unaware poets and narrators.

The photogrammetry process renders 3D models of space by analyzing hundreds of 2D photos. The resulting models are hollow and glitchy, creating uncanny relationships between the surface image and the underlying structures of these sites. My first encounter with this process the previous year was in composing these virtual 3D models from underwater drone footage captured in the kelp forests surrounding Lofoten and is the basis of my upcoming exhibition ‘they see faces in the clouds, smooth around the evening’. The footage used as source material and processed as clusters of video frames generates a compressed, or expanded, view of the spacetime ecology at work within that ecosystem. Glitching polygons and stretched wireframe meshes hint at the collision of the geologic slowness of the sea bed with the microtemporalities of computing systems, amplifying the flux of the more-than-human inhabitants sandwiched between these timescales.

This work examines the chance poetics in data visualisation that can arise through technology’s interpretation of natural phenomena.

The exhibition is a 5-channel video installation narrated by a text generated by a neural network A.I. trained on research surrounding the project ranging from the 1970’s Russian science fiction novel Roadside Picnic to Hito Steyerl’s essay A Sea of Data: Pattern Recognition and Corporate Animism. Poetic fragments and sci-fi imaginings blend together with academic jargon and theory-out-of-context to provide a disparate guide to the real and virtual visual spread across the screens. Increasingly, large-scale computer-controlled systems are being deployed to understand terrestrial systems. Artificial intelligence is used on a planetary scale to detect, analyze and manage landscapes. But in a similar scenario wherein written language – being an attempt at accurate description and communication – gave rise to the poetic metaphor as a translation of intangible experience, emergent A.I. opens the space for an other-than-human phrasing and oblique perception of the complexities of ecosystems.

This is where my work currently sits. It is of course subject to change depending on how I feel in the studio that day.

Why did you end up living in Bergen?
I came to Bergen in 2016 for the MA degree and stayed. It wasn’t long after starting the program that I no longer felt that I was in Bergen to study, but that the Masters was just one other thing that I was doing in the city that I lived in.

What do you like about the artscene and the town?
I feel that Bergen has something leaning towards a more horizontal community within the arts. Regardless of whether you have just graduated or you have been making art for 30 years, everyone (that I have met) is supportive and open. For its size it feels incredibly productive.

What could be better in the local artscene?
This is a difficult question to answer during this pandemic situation. I feel that despite the troubles the art scene in Bergen has reacted well to every new curve-ball this year and last has thrown. Outside of these times I would be keen to see a greater range of cultural backgrounds being given opportunities and more international engagement.

What are you currently working on?
I guess I mostly answered this above about the upcoming exhibition. I am also working on finalising a project with Samuel Brzeski titled Time Crisis Conference that manifested as an exhibition last year as well as a cancelled workshop and performance. The three-screen video installation combined re-ordered gameplay footage from the video game Time Crisis 4 with algorithmically sourced and restructured passages from Marcel Proust’s In Search of Lost Time. We are currently creating a publication exploring another aspect of the work.

What are your ambitions and plans for the future?
To have the opportunity to keep doing what I’m doing. But more. I don’t feel so alone in that ambition really. I have been a part of running a residency in Finland called Mustarinda (www.mustarinda.fi) for the past 5 years or so and normally spend several months a year there. It is such a fantastic experience meeting and hosting artists from all over and spending time with them and their practices. I feel it’s quite valuable to be able to switch roles from artist to facilitator. However, of course, with these times that’s been missing from my life. So there’s a plan for the uncertain future. For the immediate future I will be finalising this work for the upcoming show.

Who of your colleagues deserves more attention?
Anne Cecilie Lie. To me, they have that enviable capability to seemingly effortlessly mould any discipline or field into a beautiful tool for communicating their ideas. I think that the work that they are making is as sensitive as it is urgent in its observation and treatment of the ecologies and inhabitants involved.

Hva jobber du med?
Jeg har jobbet mye med fotografi oppigjennom, det var der jeg begynte. Det har vært fotografiske iscenesettelser som har vært min greie, å konstruere noe for kameraet å gjøre opptak av, en situasjon, handling eller et tablå. En oppstilling av objekter og personer, av og til i miniatyr størrelser og gjerne med en tidsutstrekning. Ofte har det vært meg selv som har blitt protagonisten i slike iscenesettelser. Det ble en måte å forsøke å forstå og undersøke både meg selv og omgivelsene på, en slags forståelsesnøkkel. Jeg fikk etterhvert problemer med det jeg opplevde som noe statisk i fotografiet, at det hadde en begrensning som jeg synes var ubehagelig, at det var så ubevegelig, spikra og satt, så det hele skled over til at jeg begynte å jobbe med skulpturelle og romlige installasjoner, gjerne med bevegelige og flyktige elementer. På den måten kunne jeg arbeide med forandring på en annen måte, jeg kunne lage ting som var mer dynamiske.  Så har jeg jobbet en del med video og lyd også innimellom og har på den måten endt opp med en slags eklektisk vingling som jeg synes er ganske ålreit, jeg kan det meste sånn halvveis og bruker det uttrykket som føles riktig i forhold til en ide.

Sånn tematisk så kommer jeg alltid tilbake til en fascinasjon for tilfeldigheter, det vilkårlige, og har på forskjellige måter brukt vilkårligheter som et verktøy og en strategi i arbeidet mitt.

Hva inspirerer deg?
Jeg har merket at jeg stort sett blir inspirert når jeg prøver å ikke bli det, om jeg løper rundt i skogen kommer det ideer flaksende og gjerne også på reise, med buss, tog eller fly,  så kan jeg bli overveldet av iderikdom, men setter jeg meg ned og tenker at jeg skal finne på noe lurt da blir det en drakamp og resultatet blir gjerne ikke noe særlig.

Mye av mitt tankegods er en slags filosofiske misfostre som stammer fra at jeg studerte filosofi en gang for lenge siden og at jeg stadig vender tilbake til filosofene, de store tenkerne og de evinnelige eksistensielle spørsmålene uten helt å ha intellektuell kapasitet til den dype forståelsen, men man får fatt i noe og danner seg sine egne betraktninger så blandes de sammen til en slags egenartet suppe. Det er det samme med litteratur, mye preller av men noe treffer og sitter som spikra. Det handler mest om holdning tenker jeg, at man finner sin egen holdning gjennom disse tingene.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Det handler om det absurde og meningsløse med det å være et menneske, traumet med det å være til og ens egen bevissthet omkring at man er det og grubler på hvorfor og hvordan. Om, som en eller annen jeg ikke husker hvem er har sagt, det å se opp på stjernehimmelen i undring etter svar og bli møtt med universets kolde taushet. Alle kunstuttrykk handler jo i bunn og grunn og på forskjellige måter om det.

Men jeg sier som Cioran: Jeg har oppfunnet ingenting, jeg er bare sekretæren for min egne følelser. For det er jo ens eget forkvakla blikk på verden en streber med å formidle, ens egen opplevelse av å eksistere og ens egne følelser og bevissthet rundt det, så tenker man at kanskje noen er interessert i å høre, så da pirker man pedantisk og dilettantisk i denne uendelige og uoversiktlige overflaten av økende entropi og forsøker å avdekke noe.

Jeg har hatt en hang til eksistensiell grubling i mange av mine arbeider og en interesse for tematikk som passerende tid, forfall, forandring og det flyktige med enhver erfaring. Kaos og tilfeldigheter. Avvik i systemet og skavanker i infrastrukturen. Slike ting er interessant. Det jeg alltid forsøker med arbeidene mine er å understreke absurditeten ved det hele.

Jeg hadde en utstilling på Premiss i Bergen for lenge lenge siden hvor jeg virkelig følte at jeg fikk noe til i forhold til dette med flyktig erfaring. Utstillingen hette Svart is (eller, Så vinden ikke blåser det hele bort) ((Støv, jævla støv)) og var en romlig installasjon bestående av en rekke vifter, røykmaskiner, skiftende lys og skulpturer som ble påvirket av de skiftende omgivelsene.

Et nyere arbeid er en fotoserie som heter «Øvelser med ball» og består av syv fotografier som viser en sortkledt protagonist i et hvitt rom. Protagonisten er i interaksjon med forskjellige hverdagslige objekter og arbeider med å arrangere disse objektene og seg selv på forskjellige måter. En viktig del av dette arbeidet ligger for meg i det performative aspektet hvor jeg arbeider foran kameraet med et sett muligheter og begrensninger. I dette tilfellet meg selv i en sort spandex drakt, seks typer hverdagslige objekter hvorav et bord, en stol, en ball, en ramme, 20 kneip og 32 blanke bøker. Disse rekvisittene er utgangspunktet for en oppgave om å skape syv variasjoner over et tablå hvor utsnittet er det samme og elementene blir omarrangert for hvert bilde. Det er en undersøkelse av en slags tinglighet , noe som handler om tingenes identitet og beskaffenhet i samsvar med menneskene som har frembrakt og bruker dem og videre om relasjonene mellom oss, tingene og det utsnittet vi befinner oss i. I bildene representerer protagonisten mennesket som former verdens innhold etter sine behov og arrangerer det i verden.

«En del av systemet» er et arbeid jeg lagde nå nylig, en skulpturell lydinstallasjon. Det er en samtale omkring eksistensielle spørsmål mellom tre malingspann. Jeg har stemmen til det ene spannet mens Yngve Pedersen og Vegard Urne buktaler hver sitt av de to andre.

Utdrag:

J:               Jeg merker det jo, at tiden går, det er masse tegn. De tomme dorullene som samler seg ved doen på badet, nå er det blitt treogtredve siden nyttår. Støvet som samler seg hele tiden, spesielt under trappa i ganga hvor det ser ut som gulvet har fått pels, klokken på kjøkkenet som har vist feil i et halvt år men som nå plutselig er blitt riktig.

V:             Det blir omlag 135 doruller i året det.

Y:             Ett år i et menneskeliv.

V:             Livet.

Y:             Med død og fordervelse i bagasjen.

V:             Trillekoffert.

J:              Jeg har lenge levd i den villfarelsen at livet er en størrelse en kan mestre.

V:             Det umulige.

Y:             Et så og si ubeboelig habitat, en ensom enklave.

J:              Alt ville vært så mye enklere uten denne kløa i sjela.

V:             Sjelen er en urolig malstrøm.

J:              Neeei, sjelen er en sildrende fjellbekk.

Y:             Du er en plaga sjel.

J:              Alle er en plaga sjel.

V:             Jeg vil ikke ha en plaga sjel.

Y:             Være, du vil ikke være en plaga sjel.

J:              Hva med frihet?

Y:             Frihet er blitt for vanskelig. Enda en umulighet.

V:             Frihet er grå felt i sjelens randsone.

J:              Er det de som klør?

Y:             Sjelens irrganger leder til legemet.

V:             Det snakker vi ikke om.

Y:             En labil klump. En dysforisk masse.

V:             Et bytte for ormer.

J:              Jeg har muligens fått rede på sammenhengen.

Y:             Ute blåser det.

V:             Alt er bølger.

J:              Sjelen er en naken streng.

Hvorfor ble du boende i Kristiansand?
Jeg bodde mange år i Bergen, men klarte til slutt å rømme sjøveien, over Nordsjøen, samme rute som så mange tok under krigen, og datt siden sørover og endte opp i Kristiansand, hvor jeg er født, her har jeg blitt siden. Jeg har lurt på hvorfor, men det er ikke så komplisert, det er her som føles mest som hjem, så har jeg også familie her.

Hva er det beste med miljøet og stedet?
Kristiansand er for liten til å være stor og for stor til å være liten, byen strever med å bli stor på en ordentlig måte, den har lite motstand i seg og har vært et lett bytte for gentrifiseringsprosesser, så her er alt ganske ordentlig, polert og greit, det er en by uten skarpe kanter.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Det mangler mye her, savner helt klart mer kunstnerstyrte initiativer, skulle ønske det var mer skranglete, og en ordentlig lokalavis hadde gjort seg.

Hva jobber du med for øyeblikket?
Jeg har nettopp gjort meg ferdig med to utstillinger og skal bruke sommeren til andre ting. Skal imidlertid fortsette et arbeid jeg har holdt på med jevnt og trutt over lang tid hvor jeg lager skulpturer og objekter som graves ned i skogen. Jeg beholder dem en uke før de graves ned. Regelen er at de ikke skal avbildes og at det ikke skal loggføres hvor de blir nedgravd. En annen regel er at de skal være bestandige, at de til en viss grad skal tåle tidens tann slik at om de blir funnet om for eksempel 100 år så har de ikke forvitret og forandret seg til det ugjenkjennelige eller ingenting. De lages derfor gjerne i stål eller støpes i betong og aluminium, eventuelt også harde tresorter som graves ned i myrterreng.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Jeg har hatt forskjellige arbeider oppigjennom som baserer seg på tilfeldighetsparametre. Et slikt arbeid, som har vart av og på i tolv år omtrent, handler om å generere vilkårlige gps koordinater ved hjelp av randomiserte tall tabeller for så å dra til disse koordinatene. Metoden har ført meg mange steder hvor jeg ellers ikke hadde dratt og fått meg til å gjøre mange ting jeg ellers ikke ville gjort. Det kan gjøres i liten skala eller stor. Om alt går som planlagt kommer det til å føre meg til Valujki, en liten russisk by ved grensen til Ukraina i en Ural motorsykkel med sidevogn.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Jeg lurer på hva Tarald Wassvik holder på med. Skulle også gjerne fått med meg utstillingen Album/volum av Kaare Ruud på Norsk billedhoggerforening.

Hva jobber du med?
Jeg jobber med å skape fiktive omgivelser, karakterer og historier i bilder som gjerne kommer til uttrykk via foto og video. I utstillingssammenheng jobber jeg også noen ganger med komposisjoner gjennom multimediale rominstallasjoner, der også teknikker som blant annet lukt, lyd/musikk og tekst kan være vesentlige.

Hva inspirerer deg?
Jeg lar meg inspirere av folk i min omverdenen. Folk jeg ser på gata eller i butikken, på brune pøbber eller snobbete kafeer, på reality-tv om campingliv eller Paradise Hotel. Jeg inspireres av å observere hvordan vi folk ter oss i samfunnet og hvordan man relaterer seg til sine medmennesker. I tillegg har jeg en dragning mot såkalt “retro” estetikk, så det å gå på gjenbruksforretninger kan være ganske inspirerende for mitt kunstneriske uttrykk. Hvis jeg finner et merkelig objekt, kan det brått være utgangspunkt til et nytt kunstverk.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
I mine arbeider beveger vi oss i en fiktiv og iscenesatt verden, hvor omgivelsene ser tilsynelatende realistiske ut. Det er gjerne stereotypiske karakterer som står i fokus, hvor hverdagslige og private situasjoner er med på å skape bildet og man blir invitert nært inn i den intime sfære.
Komposisjonene er bygd opp av nøye utvalgte rekvisitter der alle detaljene er bevisst plassert. Jeg er blant annet opptatt av fargevalg. Og det er forresten nesten alltid noe mat med i mine arbeider.
Ideene hekter seg til den “daglige tralt” hvor det normale har blitt så vanlig at man ikke lenger legger merke til det. Jeg er nemlig nysgjerrig på begrepet “normalt”, hvordan det har oppstått og hvordan mennesker forholder seg til det vanlig og det uvanlige. I arbeidene vil jeg utfordre til å tenke annerledes og utvide aksepten for det som kanskje sklir litt utenfor rammene, og samtidig opprettholde muligheten til å upåvirket kunne være seg selv.
Men det er viktig for meg å tilføre positive elementer når det fremmede kan føles frastøtende. Jeg bruker blant annet humor i arbeidene, i et håp om å avvæpne det alvorlige og vanskelige.

Humor er også med på å gjøre arbeidsprosessen min lystig og artig. Jeg leker og tuller mye og digger friheten til å kunne gjøre som jeg vil.

For å trekke frem noe gøy kan jeg nevne Smörgåsarna. Dette er et svensk dansband som jeg har etablert i forbindelse med utstillingen Ben Roffe og Rognpåsan, som var å se på Bærum kunsthall i mai 2021. Jeg samlet noen venner til å utgjøre dette “tulle-bandet», som sammen lagde dansebandlåter og spilte inn i stua mi. Ingen av oss kan svensk, men vi synger allikevel! I tillegg har vi trykka opp cd`er,  merch og plakater som ble vist i utstillingen.

I den siste tiden har jeg også jobbet en del med videoserien Dem om det som består av en rekke individuelle videosnutter, som hver for seg forteller små, korte, fiktive historier. Her møter vi ulike karakterer iscenesatt i sine private rom og en hverdagslig setting. Det er mye nattkjoler, helsetrøyer og sigarettsneiper ute og går. Og mat. Alltid no mat.
Situasjonene er i utgangspunktet harmoniske og tilvante, mens det samtidig svever en selsom stemning som kan være med på å skape et uklart ubehag. Men – “dem om det”!

Hvorfor ble du boende i Trondheim?
Etter endt utdannelse ved KIT følte jeg at Trondheim var en perfekt by for å starte å snuse på kunstnertilværelsen. Ikke for stor, ikke for liten. Jeg fikk fort etablert en sosial omgangskrets og en tilrettelagt bosituasjon på Svartlamon. I min jobbsituasjon er jeg heller ikke støkk her, og kan dermed reise litt rundt og jobbe fra andre byer. I tillegg har de bart og vest og karsk, såklart!

Hva er det beste med miljøet og stedet?
Det skjer mye, men allikevel får man plass. Om man vil. Jeg føler at det er et støttende miljø som gir rom og interesserer seg for hverandres virke. Det er liksom alltid noen å mingle med selv om man drar  som lonely rider på kunståpninger. Selv er jeg også en konsertgjenger, og på den fronten er det også svært aktivt i alle sjangre!
Og noe av det beste med “stedet” Trondheim, er at det ligger rett ved fjorden. Så kan jeg badebadebadebade! Året rundt! Digg ass!

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Kanskje noen sosiale møteplasser som ikke er visningsrom eller atelierfellesskap. Et sted hvor vi kan møtes litt på tvers av byen. Kanskje drukket en enhet og spilt quiz og blitt kjent utenom å “gjemme” seg bak lerret, rammer og skulpturer. Jeg vil i samme slengen gi en “shout out” til Trondheim Open, som jeg syns legger til rette for dette, i tillegg til å fremme kunsten.

Hva jobber du med for øyeblikket?
Jeg har akkurat rigga ned en utstilling på Bærum Kunsthall, som har opptatt det meste av tiden min på årets første semester. Så når jeg nå har blitt kvitt gamle spagettirester og brukt snus er jeg superklar for å sette i gang med nye prosjekter. I sommer skal jeg  blant annet i gang med et videoprosjekt med HaHa Produksjoner, som er et samarbeid med Hazel Barstow og meg, hvor vi skal filme to kællær i en campingvogn, som prekær om hverdagens innhold.
Så har jeg et foto/videoprosjekt hvor jeg skal iscenesette noen “sexy ladys” i obskure omgivelser.
I tillegg til et helt annet type prosjekt som består av å etablere en permanent kunstinstallasjon/visningsrom i en gammal kjeller.
Og snart kommer mitt band, Lucky Malice, sin nyeste fullengder på vinyl, så jeg satser på litt konserter når det lar seg gjøre!
Jeg gleder meg masse til alt!

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Jeg må faktisk si at jeg aldri har drevet noe særlig med ambisjoner. Jeg lever ofte i nuet og flyter på de bølgene som jeg syns ser gøyest ut, så godt det lar seg gjøre. Det viktigste er at jeg trives nå, så jeg prøve å tilrettelegge for det med en positiv innstilling!
Men så klart er det jo gøtt å ha noen konkrete mål å se frem mot og hvis jeg ikke har noen spesiell utstilling eller no, så pleier jeg å skape de sjøl i en skjønn DIY stil!
Akkurat nå er jeg ganske klar for en produksjonsperiode.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Hazel Barstow! Jeg digger det taktile og humoristiske ved hennes arbeider. Hun gjør det bra innenfor scenekunsten, men jeg syns hun fortjener mer oppmerksomhet også som billedkunstner! Jeg veit at det fins en bærepose navlelo som bør se dagens lys i form av et kunstverk! Kjør på!

What is your expression?
I work with painting, photography, and textile. Lately, I have been mainly using a technique adapted from acrylic medium photo transfer. The outcomes are basically pieces of dried paint: they are paintings but are painted with the inkjet prints pigments.

I apply layers of acrylic mediums on inkjet paper prints, dip the prints in water and then rub off the paper fibers. Each print became translucent bodies that consisted of layers of acrylic medium with fading inkjet prints pigments. The image becomes blurry as I am rubbing off the paper as some pigments disappear and others get displaced. In the end, the acrylic mediums dry up into a thick body on their own and form a surface with visible brush strokes and sculptural features.

What inspires you?
In general, I will say it is time, everyday life, and boredom. I am interested in the mundane, tranquil moments where nothing has actually happened. I spent a lot of time just looking for the tiniest changes through windows, as there are many things to discover.

Aside from that, I enjoy time-based art a lot; slow film, minimal, ambient music and sound-art are my other main inspirations. Jonas Mekas’s As I Was Moving Ahead Occasionally I Saw Brief Glimpses of Beauty is my recent discovery. It’s a very beautiful film.

How would you describe your art?
I work with different materials, but I would consider them as a documentation of all sorts of traces and pieces of evidence in daily life.

I have a series of works termed Time Practices. In that series, I explored different ways of keeping records of a period, or so to say the ways of sensing the time passing. In Time Practices: 8 Hours, I attempted to draw a single line in an eight-hour period; In Time Practices: Calendar, I drew a single line on calendar paper every day for a year; In Time Practices: Through a 12th-Floor Window, I used a digital camera with a timer to capture the random scene outside the window at an interval that is set by my inner clock. In Time Practices: Burning Incense, I made a 24 hours documentation on an incense pot which my grandmother performs her daily ritual on. Lastly, in Time Practices: Security camera, I used the travel-time between two residences as the interval to parallel a clock that related to personal history.

In Time Practices I set up rules to restrict myself and wait for incidents to occur. Sometimes it is the ink stain from the squeeze of the fountain brush and other times it is the random passerby that got captured by the camera. Recently I have also started to take photographs without using a timer. In the current ongoing series Waiting, I try to capture the obscure scenes related to the act of waiting.

And from the material perspective, I am in love with the acrylic medium transfer technique which I have developed myself from a technique in painting. The outcome presents another main aspect in my works: labor time. By applying layers of acrylic medium and rubbing off the paper fibers, the physical time I spend on each print becomes visible. For me, the brush strokes, fading pigments, and cloudy images trace down memory, ever-presence, and the fluidity of time.

I would describe my art as witnesses of the time passing, documentations of the ghostly presences.

Why did you end up living in Oslo?
I wanted to get out of my comfort zone and experience as much as I can. So here I am, far away from home. I decided to take my master’s degree here and I am falling in love with the city more and more.

What do you like about the art scene and the city?
Oslo is a city with so many exciting things going on and yet not too extreme to drive me crazy. I also appreciate that there are opportunities for people from different backgrounds.

What could be better in the local art scene?
This might sound like a call in a strange time. I do hope that things could be back to normal soon. But at the same time, I see this period as a time to reflect on different levels and to prepare for the future ahead. Aside from that, I am also looking forward to more collaborations within different fields of arts, cultural backgrounds, and different narratives.

What are you currently working on?
I am putting together the Calendar piece that I made in 2020 for an exhibition coming up in June. It is the postponed graduation group show scheduled last year but it was sadly canceled due to Covid-19. I will exhibit that piece with all 300+ calendar papers hanging up for the first time. That will be very exciting!

I am also continuing with my recent project Waiting and working on another project on the theme of windows. My works from before have documented many scenes through windows, and now it’s time to turn the perspective inward (or outward) and see what will happen.

What are your ambitions and plans for the future?
Keep making art, living life, and establish my career. I am currently working as an artists’ assistant and have gotten lots of inspiration from the work experience. Soon I will set up my studio and will be in full creative mode.

Who of your colleagues deserves more attention?
Ahmed Badry. We had so many interesting talks while we were studying together. He works with sculptures, drawings and installation.

Hva jobber du med?
Jeg jobber med tegning, maleri, video og skulptur. Ofte så kombinerer jeg disse mediene og gjør dem om til et verk eller en installasjon.

Hva inspirerer deg?
Jeg blir inspirert av min egen fortid, film, bøker,  internett og chilensk kultur. Jeg vil også si at jeg blir veldig inspirert av andre billedkunstnere. Det er mye bra kunst i Norden, men i det siste så har jeg blitt spesielt interessert i Sør-Amerikansk samtidskunst. Uansett hvor ekspressive eller minimalistiske arbeidene kan være, så liker jeg den politiske undertonen som skriker mot tilskueren. Det er energien derfra jeg blir mest inspirert av.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Personlige erfaringer er en sentral del i mitt kunstnerskap, hvor jeg utforsker ideer om minner, identitet, biografi og kultur. Mine arbeider baserer seg ofte på min familie, populærkulturen og internett. Jeg undersøker hvordan disse temaene påvirker en kollektiv og individuell hukommelse. Tidligere i min praksis så fokuserte jeg mye på det selvbiografiske, men nå nylig har jeg blitt mer interessert i å involvere andre mennesker i mine arbeider. Mennesker som har vært en del av min fortid. Det å prøve å skape en slags dokumentar eller biografi om meg og andre har vært et viktig aspekt i det siste som jeg liker å bearbeide og eksperimentere med i forskjellige medier. Mitt mål er å skape et ærlig portrett av et kollektivt minne.

Et viktig prosjekt hittil i min karriere er As we recall home. I dette prosjektet fokuserer jeg på minner og personlige historier, i forhold til ideen om et hjem.Jeg inkluderte min chilenske familie i prosessen, for å reflekter sammen, presentere et minne fra da vi var besatt av en chilensk TV-kanal på 90-tallet. Mine foreldres tilflukt i den tiden var å se på, og søke etter kanalen ‘’TV-Chile’’ fordi de ikke følte seg hjemme i Norge. Kjernen i dette prosjektet handler om deres søken etter tilhørighet. Prosjektet ble formet til en installasjon av tegninger, paraboler og video. Det har tidligere blitt stilt ut hos bl.a. Bergen Kunsthall, Høstutstillingen og Galleri Sagene Kunstsmie.

Hvorfor ble du boende i Oslo?
Jeg ble boende i Oslo på grunn av familien min. Det var et vanskelig valg for meg etter 5 år i Bergen som kunststudent, fordi jeg ble kjempeforelsket i byen. Så det var en trist break-up med Bergen, men et nødvendig og viktig valg siden kona og datteren min bor i Oslo.

Hva er det beste med miljøet og byen?
Oslo har uten tvil et bredt utvalg av mye forskjellig kunst som jeg er veldig fornøyd med. Man får se litt av hvert av kulturlivet som inneholder lokal, nasjonal og internasjonal kunst. Hovedstaden har også et større publikum som er kjekt å se under åpninger. Det er synd at under pandemien blir mange utstillinger avlyst. Jeg ser en tendens til at flere visningsrom/gallerier jobber på spreng med å holde åpent, og vise så mye kunst som mulig. Det imponerer meg faktisk.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Det er så mye som skjer i Oslo og det er en så stor by at noen ganger kan man føle en slags distanse fra miljøet. Nærheten og åpenheten som miljøet i Bergen har er noe jeg savner med Oslo.

Hva jobber du med for øyeblikket?
Jeg jobber med kunstnerbøkene mine Memoirs of the Chilean mentality og As we recall home. Førstnevnte ble gitt ut i februar, mens den andre gis ut i slutten av november. Tanken om å gi ut en kunstnerbok har jeg hatt i mange år, men stadig utsatt det. Jeg ble mer motivert etter at pandemien kom til Norge, og jeg reflekterte mye rundt mine avlyste utstillinger i fjor.  Derfor ønsket jeg å bringe min utstilling hjem til folk, i form av en bok.

Jeg jobber også mot to kommende utstillinger, og planlegger en filmfremvisning på Oslo Open i år. Krysser fingrene for at det ikke blir avlyst pga. Koronaviruset.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Min ambisjon er å fortsette å jobbe med kunst i et større atelie med et arbeidsstipend. Har også et ønske om å fortsette å samarbeide med Brynhild Winther, og skape nye installasjoner av tegninger. Vi hadde et godt og spennende samarbeid som studenter på Kunstakademiet, og jeg håper at vi kan videreutvikle nye prosjekter som etablerte kunstnere.

Jeg ser frem til å stille ut et videoarbeid hos Nasjonalmuseet i 2022. Der skal jeg være med i åpningsutstillingen ‘’Jeg kaller det kunst’’. Det gleder jeg meg veldig til, og jeg håper at det går etter planen.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Det blir for vanskelig å kun velge en kunstner siden jeg kjenner så mange dyktige der ute. Jeg vil gjerne nevne Marianne Løvvik, Tine Gunvaldsen, Dimitri Thomas-Komissarov og Eirik Abri. De lager kunst på høyt nivå og er utrolig hardtarbeidende kolleger som definitivt fortjener mer oppmerksomhet.

(alle foto: Victor Guzman/Jane Sverdrupsen)

Hva jobber du med?
Jeg jobber nokså intuitivt og utforskende. Men med det som metode er det nokså ulikt hvordan det uttrykker seg fra prosjekt til prosjekt. Som regel liker jeg å ta hånd om så mye som mulig av prosessen selv. En må jo ta konsekvens av hvem man er som person og jobbe deretter, for meg passer det godt at yrket er en god blanding av teori og praksis.

Hva inspirerer deg?
Bøker. Det er ofte bare en setning i en bok som henger seg litt fast. Bøker i bokform er best, da kan en notere i margen, brette hjørnene og understreke. Jeg liker også godt å dagdrømme på lange foredrag.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Det er vanskelig å beskrive for jeg har en ganske sammensatt kunstnerpraksis.

Som regel er det romlig og kroppslig. Samtidig skjørt og taktilt. Jeg tenker at hvordan man ser på naturen og hvordan man definerer det man har rundt seg er viktig for meg. Jeg jobber med problemstillinger som tar for seg identitet og annerledeshet. Helst jobber jeg stedsspesifikt med steder og historier.
I det siste har jeg brukt mye tid på trærs rettslige beskyttelse, relikvier av trær og gamle fredede trær. Det har vært veldig spennende å lese seg opp på og utforske. Jeg stilte et innbyggerspørsmål i bystyret for å bevare og koordinatfeste et krokete tre som er plassert på den historiske plassen til den gamle byfurua i Kristiansand (den det fortsatt finnes relikvier av). Det ble ikke aktuelt fordi den ifølge protokollen «var for snål» i utseende. Og prosjektet endte opp med at ordføreren og Halfdan Tangen i stedet plantet et nytt mer symmetrisk og rett tre med en litt penere plassering. Så nå har vi en uoffisiell og en offisiell byfuru i Kristiansand.

Hvorfor ble du boende i Kristiansand?
Jeg ble værende på grunn av naturen. Jeg savner jo storbyer, men det viste seg at jeg savnet havet og skogen enda mer. Når resten av verden klager på hjemmekontor er jeg veldig glad for å endelig ha verkstedet mitt der jeg bor. Samtidig er jeg en sykkeltur unna sentrum, selvforsynt med ved og kan rusle over veien ned til den offentlige brygga ved fjorden. Med internett kan man jo jobbe nesten hvor som helst. Som transperson har dette ikke akkurat vært letteste plass å vokse opp, det har vært mye motstand fra flere hold.  Så det har også vært bra for meg å dra tilbake til plassen og ta tilbake plassen. Dette var jo et sted jeg ikke kunne komme meg fort nok bort fra.

Hva er det beste med miljøet og stedet?
Det er mange bra folk her som gjør at det er et fint sted å bo. Og det er flere profesjonelle kunstnere som bosetter seg her nå enn før.

Cultiva Express er en veldig bra støtteordning for de under 35 år. Den er en bra generator for kreative krefter i byen. I tillegg til Kristiansand Kunsthall, Sørlandet Kunstmuseum og Agder Kunstsenter har vi Arteriet, som er det eneste kunstnerdrevne galleriet i byen, det kunne vi nok hatt flere av.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Jeg savner foredrag, kunstnerpresentasjoner, møter med kunstnere fra andre steder. Mer faglige relevante arenaer. Jeg er ikke fremmed for å dra inn til Oslo for å gå på et foredrag. Men skulle ønske det ikke tok 12 timer med tog til Bergen, her er det jo raskere å komme seg til Danmark. Jeg savner en seriøs kulturjournalistisk satsing i den lokale avisen. Vi har jo heller ingen kunstutdanning her, men en forskole hadde det nok vært rom for, og den kunne nok gjort en del for miljøet og landsdelen.

Hva jobber du med for øyeblikket?
Nå jobber jeg med en kunstnerbok i forlengelse av et prosjekt jeg hadde i Kristiansand Kunsthall, på utstillingen Det forjettede land, akkurat da pandemien slo til. Jeg gjorde mye research på gamle furutrær i regionen og knyttet det opp mot identitet og tilhørighet.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Jeg har brukt den siste tiden med korona-kansellerte prosjekter og utstillinger til å gjøre noen oppgraderinger slik at verkstedet mitt nå er et helårsverksted. Så det jeg nå gleder meg til er å legge nye planer og ta tak i større og mer langsiktige prosjekter. Det første på programmet er en større gruppeutstilling i 2022.
Nå er jo reising ikke en mulighet, men når den tid kommer igjen håper jeg at jeg kan dra og besøke samarbeidspartnere jeg nesten kun har møtt på zoom.
Og jeg har ambisjoner om å bruke verkstedet mitt til noe mer enn bare et verksted.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Pia Eikaas, en kollega som virkelig har vært en kollega, vi har jobbet på mange prosjekter sammen de siste årene. Nå sist med en workshop om kunstnerbøker i Kristiansand Kunsthall. Hun har en nomadisk praksis. Bor og jobber i København og Kristiansand. Og hun er snart på vei til å flytte til Oslo.

Billedliste:
Furu 1909-d.d. (Gran 1643-1909), innkjøpt av Sørlandets Kunstmuseum.
Foto: Kristiansand Kunsthall

Merket til felling, neonspray på rutepapir.

Vi er alle mutanter, 47 firkløvere i rammer

Funnet furu foran I am myself only an Other

I am myself only an Other, blyant på papir, 55 ark, 312,5 cm x 184 cm.

Mångata, del av installasjon,

Hva jobber du med?
Jeg jobber nesten utelukkende med maleri.

Hva inspirerer deg?
Det er så mye – jeg siler ut de tingene som har de skarpeste silhuettene og som bryter gjennom mylderet. Å se en god kunstutstilling kan selvfølgelig være veldig inspirerende. Jeg har veldig smal smak da…det kan gå måneder mellom hver gang jeg ser en virkelig god utstilling (og ikke bare fordi jeg nå bor i Lofoten – jeg hadde det likedan da jeg bodde i Oslo, Brussel eller London). Redningen blir internett – der har jeg sett så mye fantastisk kunst, ting jeg sannsynligvis aldri får sett i virkeligheten. Det som fengsler mest sparer jeg på og poster på bloggen min, som en huskelapp. Det å reise til et nytt sted er inspirerende – da kjenner jeg at jeg vokser som menneske, og det er deilig. Rundet 40 for noen år siden, og føler meg litt blasert innimellom. Lett å tenke at man har sett alt uti der… Da er det fint å ha en to-åring i huset. Gjennom hennes øyne oppdager jeg verden på nytt. Jeg skiller ikke mellom høyt og lavt. Jeg henter like mye fra obskure filmer, magasiner og gamle foto som fra kunsthistorien – for ikke å glemme all den kunsten som har blitt oversett oppigjennom årene.

Å utforske randsonen av sivilisasjonen interesserer meg – Å gå i industriområder, langs jernbanespor, under broer – steder som er litt off limit, man kan kalle dem «ikke-steder». Bunkere og ruiner er jeg evig fascinert av. Hører også mye på musikk når jeg jobber – black metal, ambient eller britisk undergrunnsrap – alt som får meg inn i en annen sinnsstemning – vekk fra det ordinære og konforme norske samfunnet, og inn i et univers jeg kan skape noe i.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Motivene jeg lager reflekterer både harmoni og brudd, og er både gjenkjennelig og fremmed på samme tid. Disse bildene fremstiller et psykologisk landskap forankret i min egen personlige historie. Jeg ønsker å oppnå et åpent og antydende maleri, hvor bildene refererer til hverandre og sammen danner et stadig voksende univers som omhandler eksistensiell erfaring og uro, samtidig som det handler om maleriet i seg selv. De formale problemstillingene jeg møter på atelieret er en sentral drivkraft for meg. Jeg mener et godt kunstverk må ha motstand i seg for å fungere. En knekk, en skjønnhetsfeil eller noe annet som skaper friksjon.

Mitt hovedmateriale er oljemaling – noe jeg aldri blir ferdig med. Motstanden dette mediet gir meg er perfekt for mitt uttrykk. Det lever sitt eget liv, og gir næring til skapertrangen. Hvert verk har sin egen indre logikk, og krever forskjellige tilnærmingsmetoder. Iblant starter jeg med en skisse, som jeg igjen bryter med underveis i prosessen. Andre ganger starter jeg verket med et salig rot, og lager rene søledammer som jeg jobber meg inn i underveis. Jeg lar det oppstå en form for kontrollert kaos som jeg rydder opp i underveis. Jeg holder på til en atmosfære oppstår, og det føles som at det ligger et «slør» over flaten. Bildet river seg da løst, og jeg blir overflødig. Det er som om bildet begynner å bestemme selv. Det kan skje helt plutselig. Da gjelder det å være årvåken og tilstede for å ikke risikere å overarbeide eller ødelegge bildet. Jeg har destruert en god del verk gjennom tidene. Nå har jeg fått et mer avslappet forhold til verkene enn før – de får ta den tiden de trenger. Noen ganger er bildene ferdige på 2 dager, andre ganger et halvt år. Iblant aldri.

Hvorfor ble du boende der du bor?
For tiden bor jeg i Lofoten, et ganske utypisk sted for et bymenneske som meg – hvordan jeg havnet her er vel en kombinasjon av behovet jeg hadde for forandring den gangen og overkommelige boligpriser. Det er ikke det at jeg er så hekta på friluftsliv og fjell. Det er jo langt unna alt, men heldigvis så kommer verden til Lofoten iblant.

Hva er det beste med miljøet og stedet?
Folk er hyggelige og det er lav terskel for å ta kontakt. Vi hadde jo ikke overlevd her ellers. Når det kommer til kunstscenen, så har jeg ikke veldig mye kontakt med det miljøet. Unntaket er samboeren min Rina, som også er kunstner. I kommunen jeg bor i er ikke kunst og kultur høyt prioritert, men det gjør ikke så mye – blir suget for sterkt kan vi alltids sette oss i en bil, eller ta et fly. Det beste med stedet er vel arbeidsroen jeg finner her. Alt er et steinkast unna, og jeg har atelier i huset vi bor i. Naturen er selvfølgelig monumental.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Hadde vært flott med en kunsthall oppi her da, med et ambisiøst helårsprogram. Savner å se samtidskunst på jevnlig basis. Savner også å snakke med andre maleri-nerds. De fleste kunstnerne jeg kjenner til her jobber med andre teknikker og uttrykk.

Hva jobber du med for øyeblikket?
Jeg jobber for tiden med noen svære formater. De er mer fysiske og taktile enn før. Noen av dem kan jeg ikke spenne opp; da hadde de fylt opp atelieret og vært umulig å få ut av døren. Først i utstillingsrommene får jeg sett disse verkene helt ferdige. I tankene har jeg også en serie mindre arbeider på papir. Dette blir en videreføring av en serie verk jeg lagde 7 – 8 år tilbake og som jeg nå føler kan videreutvikles og bli til noe.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Har ingen overordnet plan annet enn å gå på atelieret hver dag. Jeg blir aldri lei av å bare stupe inn i et stort bilde og ikke vite helt hvor det tar meg. Ambisjonen er å fortsette å være en forkjemper for maleriet. Akkurat det er jo en oppgave som er mer takknemlig i dag, enn for 20 år siden – da var det jo nærmest forbudt å male. Heldigvis er vi forbi den tiden der…

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Jeg syns Tarald Wassvik lager mye bra. Han har beveget seg under radaren en stund, men har de senere år fått vist arbeidene sine i flere fine utstillinger, nå sist med en solopresentasjon på Elephant Kunsthall. Flere burde se nærmere på denne spennende maleren.

Hva jobber du med?
Jeg arbeider med forskjellige medier, som maleri, grafiske teknikker, neon og digitale medier.  I verk integrert i bygg har jeg ofte jobbet med glass, og har fått mye erfaring med å bearbeide store glassflater med digitaltrykk, folier og silketrykk.

Hva inspirerer deg?
Å se, lese, finne ut og forstå.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Jeg interesserer meg for naturhistorie og hvordan menneskers kartlegging og erobring av verden påvirker naturen. Dette avspeiler seg i flere  av mine arbeider.

I det skulpturelle veggarbeidet «Bonin Pigeon Revival» er mitt utgangspunkt British Natural Museums tekstbeskrivelse av interferensen i fargespillet til en japansk skogdue, boninduen, som ble utryddet i 1886.

Neonarbeidet «Selvportrett med Darwins Finker» fra 2017 er inspirert av Charles Darwins skisser fra hans reise med HMS Beagle til Galapagos. Hans studier av finke-nebbenes variasjoner bidro til å endre menneskenes bilde av den bibelske skapelseshistorien. Mitt eget selvportrett er delvis tilstede i neoninstallasjonen.

Animasjonen «Red List Red» og den digitalprintede silkepapirbaldakinen «Listening» er visualiseringer av rødlista for fugler, 11864 arter, med kategoriene for fare og utryddelse.

Det skiftende lyset og himmelen er natur vi ofte har til rådighet, også inne i bygg.

Jeg liker å bruke transparente medier. Ved å bringe inn og forsterke de fargene som finnes i lyset i et transparent og reflekterende medium kan jeg påvirke rommets atmosfære. Dette har jeg fått anledning til å jobbe med også i noen store arbeider, blant annet som i «Samklang» i Emmaboda Hâlsocentral og «Dynamo» i Sam Eyde videregående skole i Arendal. 

Hvorfor ble du boende i Oslo?
Fordi Oslo er en liten, men innholdsrik by med aktivt kunstliv.
Det er fred og ro til konsentrasjon, og samtidig kort vei til byer som Berlin og Paris hvor jeg bor i perioder. Her jeg bor på Rodeløkka er det 15 minutter til både skog og sjø.

Hva er det beste med miljøet og stedet?
De mange gode kunstnerdrevne galleriene og kollegaene. Naturen rundt Oslo.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Fungerende store kunstinstitusjoner, som Nasjonalmuseet.

Hva jobber du med for øyeblikket?
Jeg jobber mot en separatutstilling til ØKS, Østfold Kunstsenter i Fredrikstad. Samtidig jobber jeg med research på biosemiotikk og forholdet mellom del og helhet i naturhistorisk forskning.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Å få fortsette med arbeidet mitt som kunstner.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Her er lista like lang som hele feltet, men Terje Roalkvam er en utrolig fin konseptuell kunstner.

What is your expression?
Sound-making kinetic sculpture, kinetic installation.

What inspires you?
It is hard to say, but mostly materials and situations

How would you describe your art?
My work is mainly on kinetic sculptures having live sound as the outcome of physical motion of objects. The work spans over different scales and materials from the ready-made object to the life scale architecture construction. Machines are minimally constructed to draw repetitive patterns of simplicity, rather than having the robotic complexion. Microphones are directly attached or laid next to the moving parts and collect the vibrations from the physical components, converting them into the audible format of sound. Sound is played out only in real-time live format, without pre-recording or post-digital formatting.

The sounds that I make have been both figurative and abstract. In both cases my work begins from the thought that the existing languages are thickly colligated with certain meanings of functionalities or dramatic connotations. I detach the sound and the image from these familiar values, and bring them neutrally into the context. The industrial objects such as metal chains and plastic bags were detached from the ordinary usage and given the sonic functionality within the work ‘Wave Sound Motor Machine’, making the sound of the wild ocean. In this sense, my work is making a theatre or a cinema where the bodies are functioning in a different context than its own reality.

The first work that I made with this discipline was ‘Snoring Motor Machine’, which became a work from my own mistake of mishearing the sound from a broken motor as the snoring of someone. This mistake led me to push it forward to make other works including ‘Wave Sound Motor Machine’ to make the sound of sea waves, and ‘The Temple of the Golden Pavilion’ for the sound of fire. In making figurative sound, I try to find the materials from everywhere else but the typical origin that we easily associate with the sound. For example, when we associate the word ‘fire’ as a sound, the visual images of burning branches or charcoal are accompanied and I tried to not use those as materials in creating the sound. In a sense my work is linguistic. I believe that there always is a linguistic gestalt that we are living in, and there the power leverages are sustained through linguistic practice. Even though I cannot say that I expect everyone to associate my temple with the sound of fire, I hope my work creates a tiny hole in the bigger system of power.

I also make kinetic sculptures without any consideration of sound, rather focusing on the movement itself. In this case I tend to be more spontaneous and intuitive in making and titling the work. If the sound-making work was more of a long, research-like process to attain the qualities of specific sounds, this part of the work is a more expressional, drawing-like approach I have to say. But in both disciplines, I try to create a situation looking like a farce where the ordinary linguistic relation is replaced by new associations.

Why did you end up living in Bergen?
Due to the great surroundings to work on sound as medium.

What do you like about the artscene and the town?
I like that the artscene in Bergen somehow keeps trying to renew itself. It’s a pleasure to see the change happening in the time that I am living in, not in a past tense. Also, this town is big enough for a lot of new things to keep coming up, while it is small enough for me to be able to catch up with those things.

What could be better in the local artscene?
Political engagement and more diversity. While I think it is great that the artists concentrate on one or several topics of discourses at a time, and quickly develop it into actions with solidarity, I still wish that the range could be expanded even further out to include more of non-European topics as well.

What are you currently working on?
At this moment I am working on making an artwork to be exhibited in Østre, as a part of EKKO festival 2020 and also some other artworks for an exhibition in Visningsrommet USF. I recently started working on metal by myself and plan to include metal works in these new exhibitions.

What are your ambitions and plans for the future?
For now, the ambition is to have a space where I can build the things that I want to build, and the plan is to study more diverse materials and learn more of the sound techniques. I have some exhibitions planned in different places, and one of those is a solo exhibition at KRAFT in 2022. Some new aesthetic approaches will be tried out there, which I am very much looking forward to.

Who of your colleagues deserves more attention?
Dafna Staretz. Her work is intense, bizzare, bitter and elegant.