Terje Abusdal

Hva jobber du med?
Jeg pleier å si at jeg lager prosjekter som ligger et sted i skjæringspunktet mellom fakta og fiksjon. Ofte ender de i bokform, i tillegg til utstillinger.

Hva inspirerer deg?
Når jeg får pusterom så liker jeg å lese bøker. Jeg er glad i historie, og de fleste av prosjektene mine har røtter i virkelige hendelser.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
I mitt kunstnerskap arbeider jeg med fotografi og lydinstallasjoner hvor jeg undersøker hva det betyr å høre til. Motivasjonen grunner både i en personlig søken etter egen historie og opphav, men også en glødende interesse for hva det er som former oss som enkeltmennesker og samfunn. Som Mattis spør den vennlige gardkona i Tarjei Vesaas’ roman «Fuglane», når arbeidet enda en gang har gått i stå for han: «Kvifor er det slik det er?» For å svare på dette eksistensielle spørsmålet tar jeg i bruk en blanding av fakta og fiksjon, der tekst, arkivmateriale og fotografi er viktige elementer. Mitt viktigste prosjekt til nå, Slash & Burn, er et femårig arbeid hvor reiste jeg rundt i Skandinavia for å fotografere og intervjue skogfinner – etterkommerne av finske svedjebrukere som utvandret på 1600-tallet. Det er en fortelling med røtter i virkelige historier og mennesker, men formidlet ved bruk av fabel og iscenesettelse. Prosjektet ble utgitt på tyske Kehrer Verlag i 2018, og er vist på et tyvetalls utstillinger nasjonalt og internasjonalt.

Hvorfor ble du boende i Oslo?
Jeg har bodd veldig mange steder opp gjennom årene, men alltid vendt tilbake til Oslo. Her har jeg de fleste av mine venner og nettverk, og trives veldig godt i byen.

Hva er det beste med miljøet og byen?
Jeg liker Oslo. Det er vel det nærmeste man kommer en storby i Norge, selv om den ikke er så stor da. Det bor mye fine folk her, finnes alltid spennende utstillinger å se og har et veldig aktivt foto- og kunstmiljø. Jeg er også medlem av et verksted for kamerabasert kunst, Bjørka, hvor jeg har tilgang til mørkerom og alt jeg trenger for å lage arbeider.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Organiserte former der man kan diskutere prosjekter under utvikling. I Bergen hadde vi et kurs som het «Why Images», der man kunne sette opp en utstilling slik den var tenkt vist i et galleri. Deretter fikk man sitte og høre på mens de i rommet diskuterte verkene dine, uten at man hadde lov til å si noe selv. Seansen var ikke ferdig før ingen hadde mer på hjertet. Noen ganger tok dette fire-fem timer. Det var utrolig lærerikt og til stor hjelp i arbeidet med å utvikle prosjektet, selv om det også var hardt å høre på noen ganger.

Hva jobber du med for øyeblikket?
En soloutstilling på Buskerud Kunstsenter som åpner i januar 2023. Prosjektet består av fotografier tatt over en fireårsperiode på moped-reiser mellom Norge og Hellas, inspirert av albumene til min morfar Thomas Mølland. Høsten 1977 ble han enkemann i en alder av 75 år og dro på sin første utenlandsreise. Etter å ha bodd på en avsidesliggende gård på Sørlandet hele sitt liv, besøkte han i løpet av sine siste ti leveår over to dusin land. Det skal legges til at han likte å telle med de han fløy over.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Jeg har ingen livsplan, men tenker å fortsette med det jeg holder på med: lage bøker og utstillinger.

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Arne Langleite. Han brukte 15 år på å fotografere nedstigningstårnene til Oslos transformatorstasjoner om natta. Det ble en flott fotobok (Camouflage) gitt ut på eget forlag, men som altfor få har fått anledning til å se.