Thomas Falstad

Hva jobber du med?
Jeg jobber nesten utelukkende med maleri.

Hva inspirerer deg?
Det er så mye – jeg siler ut de tingene som har de skarpeste silhuettene og som bryter gjennom mylderet. Å se en god kunstutstilling kan selvfølgelig være veldig inspirerende. Jeg har veldig smal smak da…det kan gå måneder mellom hver gang jeg ser en virkelig god utstilling (og ikke bare fordi jeg nå bor i Lofoten – jeg hadde det likedan da jeg bodde i Oslo, Brussel eller London). Redningen blir internett – der har jeg sett så mye fantastisk kunst, ting jeg sannsynligvis aldri får sett i virkeligheten. Det som fengsler mest sparer jeg på og poster på bloggen min, som en huskelapp. Det å reise til et nytt sted er inspirerende – da kjenner jeg at jeg vokser som menneske, og det er deilig. Rundet 40 for noen år siden, og føler meg litt blasert innimellom. Lett å tenke at man har sett alt uti der… Da er det fint å ha en to-åring i huset. Gjennom hennes øyne oppdager jeg verden på nytt. Jeg skiller ikke mellom høyt og lavt. Jeg henter like mye fra obskure filmer, magasiner og gamle foto som fra kunsthistorien – for ikke å glemme all den kunsten som har blitt oversett oppigjennom årene.

Å utforske randsonen av sivilisasjonen interesserer meg – Å gå i industriområder, langs jernbanespor, under broer – steder som er litt off limit, man kan kalle dem «ikke-steder». Bunkere og ruiner er jeg evig fascinert av. Hører også mye på musikk når jeg jobber – black metal, ambient eller britisk undergrunnsrap – alt som får meg inn i en annen sinnsstemning – vekk fra det ordinære og konforme norske samfunnet, og inn i et univers jeg kan skape noe i.

Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Motivene jeg lager reflekterer både harmoni og brudd, og er både gjenkjennelig og fremmed på samme tid. Disse bildene fremstiller et psykologisk landskap forankret i min egen personlige historie. Jeg ønsker å oppnå et åpent og antydende maleri, hvor bildene refererer til hverandre og sammen danner et stadig voksende univers som omhandler eksistensiell erfaring og uro, samtidig som det handler om maleriet i seg selv. De formale problemstillingene jeg møter på atelieret er en sentral drivkraft for meg. Jeg mener et godt kunstverk må ha motstand i seg for å fungere. En knekk, en skjønnhetsfeil eller noe annet som skaper friksjon.

Mitt hovedmateriale er oljemaling – noe jeg aldri blir ferdig med. Motstanden dette mediet gir meg er perfekt for mitt uttrykk. Det lever sitt eget liv, og gir næring til skapertrangen. Hvert verk har sin egen indre logikk, og krever forskjellige tilnærmingsmetoder. Iblant starter jeg med en skisse, som jeg igjen bryter med underveis i prosessen. Andre ganger starter jeg verket med et salig rot, og lager rene søledammer som jeg jobber meg inn i underveis. Jeg lar det oppstå en form for kontrollert kaos som jeg rydder opp i underveis. Jeg holder på til en atmosfære oppstår, og det føles som at det ligger et «slør» over flaten. Bildet river seg da løst, og jeg blir overflødig. Det er som om bildet begynner å bestemme selv. Det kan skje helt plutselig. Da gjelder det å være årvåken og tilstede for å ikke risikere å overarbeide eller ødelegge bildet. Jeg har destruert en god del verk gjennom tidene. Nå har jeg fått et mer avslappet forhold til verkene enn før – de får ta den tiden de trenger. Noen ganger er bildene ferdige på 2 dager, andre ganger et halvt år. Iblant aldri.

Hvorfor ble du boende der du bor?
For tiden bor jeg i Lofoten, et ganske utypisk sted for et bymenneske som meg – hvordan jeg havnet her er vel en kombinasjon av behovet jeg hadde for forandring den gangen og overkommelige boligpriser. Det er ikke det at jeg er så hekta på friluftsliv og fjell. Det er jo langt unna alt, men heldigvis så kommer verden til Lofoten iblant.

Hva er det beste med miljøet og stedet?
Folk er hyggelige og det er lav terskel for å ta kontakt. Vi hadde jo ikke overlevd her ellers. Når det kommer til kunstscenen, så har jeg ikke veldig mye kontakt med det miljøet. Unntaket er samboeren min Rina, som også er kunstner. I kommunen jeg bor i er ikke kunst og kultur høyt prioritert, men det gjør ikke så mye – blir suget for sterkt kan vi alltids sette oss i en bil, eller ta et fly. Det beste med stedet er vel arbeidsroen jeg finner her. Alt er et steinkast unna, og jeg har atelier i huset vi bor i. Naturen er selvfølgelig monumental.

Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Hadde vært flott med en kunsthall oppi her da, med et ambisiøst helårsprogram. Savner å se samtidskunst på jevnlig basis. Savner også å snakke med andre maleri-nerds. De fleste kunstnerne jeg kjenner til her jobber med andre teknikker og uttrykk.

Hva jobber du med for øyeblikket?
Jeg jobber for tiden med noen svære formater. De er mer fysiske og taktile enn før. Noen av dem kan jeg ikke spenne opp; da hadde de fylt opp atelieret og vært umulig å få ut av døren. Først i utstillingsrommene får jeg sett disse verkene helt ferdige. I tankene har jeg også en serie mindre arbeider på papir. Dette blir en videreføring av en serie verk jeg lagde 7 – 8 år tilbake og som jeg nå føler kan videreutvikles og bli til noe.

Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Har ingen overordnet plan annet enn å gå på atelieret hver dag. Jeg blir aldri lei av å bare stupe inn i et stort bilde og ikke vite helt hvor det tar meg. Ambisjonen er å fortsette å være en forkjemper for maleriet. Akkurat det er jo en oppgave som er mer takknemlig i dag, enn for 20 år siden – da var det jo nærmest forbudt å male. Heldigvis er vi forbi den tiden der…

Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Jeg syns Tarald Wassvik lager mye bra. Han har beveget seg under radaren en stund, men har de senere år fått vist arbeidene sine i flere fine utstillinger, nå sist med en solopresentasjon på Elephant Kunsthall. Flere burde se nærmere på denne spennende maleren.