Navn:
Trond Hugo Haugen
Kommer fra:
Oppvokst i Stavanger
Bor:
Nesoddtangen/Oslo
Utdannelse:
Kunstskolen i Rogaland
Kunstakademiet i Trondheim, NTNU
Hva jobber du med?
La oss starte kort, jeg har en kunstnerisk praksis som i hovedsak inkluderer tegning, lengre prosjektbaserte verk og engasjement i kunstnerstyrte initiativ og strukturer.
Jeg tegner, uten å tegne. Jeg er en aktivist, uten å være aktiv. Jeg skriver, uten å publisere. Jeg venter, smører matpakker, lapper sykkelhjul, leser vedtekter og blir mer og mer lik min far.
Hva inspirerer deg?
Jeg ser kunst som en del av samfunnet. Selvsagt er kunst en del av samfunnet, men den er i sitt virke eller i sitt innhold ikke alltid påkoblet samfunnet den sameksisterer i. Hva betyr samfunn? For meg, i denne sammenhengen, er det livet rundt meg, rundt oss, våre felles konstruksjoner og institusjoner, altså livet, det som påvirker oss, det som vi er i felleskap, det kollektive. En idé rigget på kompromiss, samhandling og tillit. Så er det opplagt at kunst også er personlig.
Kunst er en nødvendighet, både det være i kunsten (arbeide med den) og det å ha kunst rundt oss, i alle fall rundt meg. Nå er nødvendighet en sterk påstand, for jeg har personlig aldri prøvd å være uten, verken i et samfunn uten kunst eller selv stå utenfor et kreativt visuelt felt, men det er en nødvendighet jeg ikke vil være foruten.
I denne nødvendigheten oppstår inspirasjon hvor som helst. Forrige uke, på vei til barnehagen, passerte jeg en far oppi gata som var på sin retur. Jeg åpnet, litt slentrende, med hvordan går det? Han svarte, mer bestemt og målrettet, at det var bra, og så sa han: Jeg skal skrive i dag. Det gleder jeg meg til. Og det, det var inspirerende. Han skulle skrive og han gledet seg. Jeg skulle også skrive, men gledet meg ikke. Og da slo det meg at jeg nok finner mer inspirasjon i noe jeg misliker enn noe jeg liker.
Hvordan vil du beskrive din kunst og ditt kunstnerskap?
Mitt kunstnerskap kan lettest beskrives gjennom min aktivitet, som kanskje kan oppsummeres med at kunstnerskapet ikke lett kan oppsummeres. Men i alt jeg gjør, er jeg opptatt av at mine verk kommuniserer, at arbeidene er umiddelbare – som rock – men med et meningsinnhold som peker ut av verket, mot oss, i verden.
Så er det et overforbruk også av kunstverk – av fysiske gjenstander – det produseres mye, vi skiller oss ikke fra resten og jeg begrenser meg, ikke nødvendigvis til det beste, men til det som jeg finner interessant akkurat da, eller altså misliker.
Visuelt har jeg et sort-hvitt grafisk uttrykk, som tydelig er tilstede, er utført direkte og er, fra min side, rått og upolert. Arbeid med kunst må ha rom for tilfeldigheter og det intuitive i selve utførelsen er viktig for meg, det er så lett å tegne noe dødt. Selve verket blir, om det så er en tegning, et fargefotografi, et lydverk eller en debatt, en invitasjon til samtale. Her taler verket for seg, men utgangspunktet for min deltakelse er en interesse for politikk, en erfaring av å oppleve velstand og en alder som gjør det lettere nå enn før å si hva som har formet meg.
Det ene er at jeg fra 16 år var aktiv konsertarrangør. Det handler om å se rommet, om å invitere mennesker inn, om å organisere og kommunisere, og om å stå ved siden av lydmiksen og se alt utfolde seg, se gleden ved musikk og være i en total kunstopplevelse. Jeg erfarte tidlig arbeidsmengden som måtte til og gleden av å være del av noe større, av et arrangørmiljø, av en by og et samfunn.
Det andre er min oppvekst i Stavanger, på åttitallet, i Hinna bydel. De støpte oljeplattformer nede i gata og hus ble bygd det ene større enn det andre. Å se denne veksten, være omgitt av den; jeg har ikke prosessert det ferdig ennå.
Mitt kunstnerskap handler også om det kunstnerstyrte. Nå er jeg styreleder for Stiftelsen Kunstnerens Hus og Oslo Open Kunstfestival, som tar mye tid, men er inspirerende, utfordrende, krevende og viktig. For eksempel at vi forvalter godt den historien Kunstnernes Hus representerer, både med program og som arkitektonisk perle. At kunstnerne – i hele landet – eier dette stedet er fantastisk. Det kan vi ikke rote bort.
Og jeg arbeider for KORO (Kunst i offentlige rom). Det er en relevant og interessant jobb, men det er også en idé jeg tror på, at kunst plasseres i det offentlige rom og at det gir kunstnerne arbeid, både med kunstneriske oppdrag og som prosjektleder/kurator.
Hvorfor ble du boende der du bor?
Jeg vet ikke om jeg har blitt boende, egentlig. Jeg har hatt lengre opphold, kall det boende, syv steder, som alle er en del av meg. Jeg har aldri flyttet fra et sted, jeg har bare flyttet til.
Nå er jeg her, Nesoddtangen, det er juli med sol i nakken, men jeg er altså oppvokst i Stavanger. Det er landskapet jeg bærer og har søkt andre steder, som i Malmö og Berlin. Dette flate, åpne landskapet, med utsyn.
Med farsslekt på begge sider av Filefjell og mor fra Sverige, har jeg heller ikke hatt en familierot i Stavanger. Det ble lite arv, men det ble vanvittig mye miljø. Jeg bodde lenge hjemme, men flyttet tidlig ut. Jeg fikk på mange måter min egentlige utdanning i kulturlivet. Det ble både praksis og teori, grensesetting og brudd, med aktivitet på flere kulturscener. Parallelt var jeg elev på Kunstskolen i Rogaland og for å gå videre på akademiet måtte jeg flytte. Når jeg kom inn direkte ble jeg på mange måter valgt for.
Jeg flyttet altså, men dro aldri. Jeg er fortsatt svært knyttet til Stavanger, helt klart, og mitt mest omfangsrike kunstverk, Stavanger2018/KA DÅ ITTEPÅ, skjedde der fra 2007-2011. Slike bånd blir ofte sterkere når man blir eldre. Landskapet kryper tett inntil og oppunder. Mine foreldre er der fortsatt, nære venner så klart, kunnskap om smug og skygger.
Hva er det beste med miljøet og stedet?
Hvis vi ser bort fra helt opplagte årsaker knyttet til familieliv, natur og oppvekst, og utelukkende ser Nesodden relatert til min kunstneriske praksis, så handler det om, på den ene siden, å ha tilgang til Oslo og et miljø der, som er større, pulserende, flyktig og aktivt, med en passe mengde mennesker å forholde seg til, og på den andre siden av fjorden, et mindre, mer stille sted å trekke seg tilbake til, å være nær, både de man elsker og gode venner, men også i sitt eget – sin egen tanke, sin egen radius. Selv om deler av min praksis handler om å innta en synlig rolle har jeg et sterkt behov for å trekke meg tilbake, være privat og helst ikke synes. Det speiler også den aksen jeg jobber i, fra mindre ofte tegne- og tekstbaserte arbeider, til aktivitet i større sosiale strukturer eller å være tett på flere mennesker over lengre tid.
Hva savner du i det lokale kunstmiljøet?
Den største utfordringen med Nesodden er tilgang til en egnet og rimelig arbeidsplass med et større atelier, god lagerplass og tilgang til fellesverksteder. Utover det kan jeg like grendekulturen og har personlig ikke behov for at det skal skje mer her, men at det som skjer, er initiativ som popper opp fordi noen vil, ikke fordi en bygd skal være en by og ende opp i noe imellom.
Hva jobber du med for øyeblikket?
Nå handler øyeblikket om at jeg arbeider mot en stor duoutstilling sammen med Kine Lillestrøm, som åpner 28. september på Kabuso i Øystese, et visp fra Bergen, er det ikke? Jo, kom – jeg tror det blir bra.
Vi skal bryne oss på arkitekturen, nasjonalromantikken og bruke materialer fra Hardangerbadet, som er under bygging. Vi skal bo samlet en måned i Øystese og lage utstillingen der.
Jeg forbereder også min deltakelse på Coast Contemporary i oktober, som i år kurateres av grunnlegger Tanja Sæter og kunstner Sverre Gullesen. Det meste skjer på et verneverdig fiskevær i år, Håholmen, nord for Molde, og har fokus på det kunstnerstyrte, kunstpolitikk og kunstnere som engasjerer seg, som del av sin kunst eller ikke. Jeg gleder meg.
Hvilke ambisjoner og planer har du for fremtiden?
Kunstnernes Hus og Oslo Open opererer med handlingsplaner, retningsvalg og ambisjoner, selv er jeg lite strategisk. Jeg drømmer, og arbeider videre med mitt.
Etter Kabuso og Coast er planen at jeg skal i gang med et nytt sosialt kunstverk i samarbeid med Tenthaus i Oslo. De har gitt meg helt blanke ark fordelt på tre år fra 2020, så jeg aner virkelig ikke hva dette kan bli, og når og hvordan, men det er en privilegert situasjon å stå i. Jeg har virkelig respekt for programmet Tenthaus har vist over flere år, de havner et sted i mellom, og det tenker jeg er et bra sted å være. Og så skal jeg like det jeg misliker, og mislike mer.
Til slutt: hvilken kollega av deg fortjener mer oppmerksomhet?
Alle profesjonelle kunstnere fortjener mer oppmerksomhet, selv de vi allerede er oppmerksomme på. Fra Zdenka Rusova til Agatha Wara, for å trekke frem to, fra hver sin post, inspirert av deres samtale publisert på kunstkritikk.no nå, i starten av sommeren, med solen i nakken.
God sommer!