Una Mathiesen Gjerde om “Jeg er mine billeder – mine billeder er mig”

Debattene raste i kommentarfeltet etter at Åsa Linderborg publiserte en ytring på NRK hvor hun skriver at hun ikke lenger tør vise seg på TV. Hvorfor? Fordi hun har blitt eldre – hun skjemmes over rynkene i ansiktet og på halsen, over et stigende hårfeste. Modig å være så brutalt ærlig om egen forfengelighet, mener noen. Andre lot seg provosere og anklager Linderborg for å være direkte antifeministisk i sine utsagn: hvorfor forsterke den problematiske koblingen mellom kvinnelighet og skjønnhet? Har vi ikke kommet lenger enn det?

Dagen før Linderborg publiserte sin kommentar sto jeg foran et speil på et hotellrom i Kristiansand. Klokken var cirka halv ni om morgenen. Jeg studerte ansiktet foran meg – det ene øyet som ikke vil åpne seg like mye som det andre, de små, men ikke desto mindre permanente rynkene som har satt spor av liv i pannen min. Jeg er bare i slutten av 20-årene – fortsatt ung. Men jeg er redd. Ikke redd for å bli gammel per se, men redd for at jeg en dag ikke lenger skal like mitt eget utseende; for å en dag føle som Linderborg.

Utstillingen Jeg er mine billeder – mine billeder er mig samler verk fra den tysk-danske kunstneren Ursula Reuter Christiansens kunstnergjerning, fra 1960-tallet og frem til i dag. Her er primært malerier, men også skulptur og installasjon. Innerst i utstillingen, i en liten black box, vises også to filmer. Og den ene av disse klarer jeg ikke legge fra meg – selv om det har gått uker siden jeg besøkte utstillingen. Reuter Christiansen står foran et speil. Hun gransker ansiktet, løfter håret opp. Hun føler seg vakker. Hun er cirka 40 år. Brått kommer en yngre kvinner inn, hun er i slutten av tenårene – det vekker et utømmelig raseri i Reuter Christiansen. I løpet av filmen skjønner vi at den unge kvinnen skal forestille hennes egen datter. Videre gjennom filmen dras vi inn og ut av ulike absurde settinger og landskap. Reuter Christiansen fortsetter å spille moren – som vil beskytte datteren, samtidig som hun også drives av en vanvittig sjalusi. Hun ser datteren tre inn i voksenlivet, og med ett føler hun seg erstattet.

Da jeg to dager senere leste Linderborgs kommentar, gikk scenene fra Reuter Christiansens film på repeat over netthinnen. Hvorfor er det så viktig for kvinner å være attraktive? Er tapet av erotisk kapital ensbetydende med tap av kvinnelighet? I boken Hetetokt drøfter Wenche Mühleisen egne erfaringer, men også faglige kilder, rundt overgangsalderen – noe vi ikke lærte noe om på skolen! Mühleisen skriver om klimakteriet som en todelt opplevelse: På den ene siden et tap av kvinnelighet, det å være ettertraktet, på den andre en nyvunnen frihet. Når hun ikke lenger selv blir betraktet, kan hun fritt stirre på hvem hun vil. Det ligger makt både i å se og å bli sett.

(Una Mathiesen Gjerde er kunstredaktør i Subjekt, denne teksten er et resultat av hennes deltakelse i Kritikersamtaler på Kristiansand kunsthall 4. november)