Espen Johansen om Festspillutstillingen 2020: Joar Nango
Utstillingen starter i Joar Nangos mobile, samiske arkitekturbibliotek, Girjegumpi, som for anledningen er dekonstruert og plassert ut langs gulv og vegger. En omfattende boksamling om samisk arkitektur, håndverk, fagbøker om urfolk og dekolonialiseringsperspektiver, plasserer umiddelbart Nangos prosjekt i en større sammenheng og oppfordrer betrakteren til å utvide sin kunnskapshorisont. Dette er et didaktisk og sympatisk grep, og det er ikke bare konseptuelt at Nango knytter seg til større sammenhenger; samarbeid står sentralt i hele hans kunstnerskap, noe den lange deltakerlisten til utstillingen signaliserer.
I ukene før utstillingsåpning hadde Nango rigget seg til på Festplassen sammen med blant annet kobbersmeden, Lajos Gabor, hvor de produserte ulike arbeid til utstillingen. Denne kollektive prosessen varte tilsynelatende helt fram til utstillingsåpning, da materialer og redskap ble flyttet inn i Kunsthallens saler, sidestilt med de mer tradisjonelle kunstverkene. Utstillingen er en pågående, kollektiv prosess som bare midlertidig er satt på pause, og jeg opplever den derfor som «levd i» mer enn som en ren scenografi. Tingene som er der har et potensiale og egenverdi, og kan kanskje bli brukt til noe; om ikke nå så senere. Dette forsterker følelsen av utstillingen som en arena for dialog og læring.
Samtidig trekker utstillingen også fram en nødvendig form for avlæring, ettersom det meste av samenes historie er skrevet om dem og ikke av dem. Et eksempel på dette er Wilhelm Christies sametromme, som er innlånt fra Universitetsmuseet i Bergen. Christie ønsket en sametromme til sine samlinger og i sin iver endte han opp med en grønlandsk tromme i stedet. I et forsøk på å restaurere trommen fikk han den dekorert med samiske illustrasjoner dokumentert av misjonærer. Løsrevet fra sin historiske og kulturelle kontekst og vandalisert i forsøket på etnografisk formidling, framstår trommen som et vitnesbyrd om historieskrivingens metodefeil. Utenfra-blikket tematiseres ytterligere i verket Rákkas, som Nango har laget i samarbeid med Katarina Spiik Skum; en installasjon med tekstiltrykk montert i en provisorisk leirplass. Trykkene viser til illustrasjoner laget til misjonæren Knud Leem sine reiser til Sápmi på midten av 1700-tallet av en ukjent kunstner. De nokså virkelighetsfjerne illustrasjonene virker grovt karikerte, men blir likevel viktige skildringer da de er blant de eldste visuelle representasjonene av samisk arkitektur. Hvilken verdi har slikt arkivmateriale, og hvordan kan man anvende dem uten å reprodusere det kolonialistiske tankegodset som skapte dem? Gjennom den kunstneriske bearbeidelsen tilfører Nango et nytt lag i historieskrivingen og belyser problemer knyttet til arkivets vurderingsskjevhet.
Det er sjenerøst å invitere inn flere kunstnere til den prestisjetunge (solo-)utstillingen, og denne kollektivistiske holdningen og de mange ulike bidragene beriker utstillingen, gir den en voldsom vitalitet og får den til å framstå relevant, raus og oppriktig. Også teoretikere, forskere og dansere inngår i det omfattende sideprogrammet, og bidrar til ytterligere å kontekstualisere utstillingen og utvide nedslagsfeltet.
Tidligere i høst deltok jeg på et «Utopiverksted» med økologisk økonom, Ove D. Jakobsen, hvor han argumenterte for et alternativ til kapitalismens måte å systematisere verden på. Han påpekte at de største globale problemene vi står ovenfor knyttet til miljø, samfunn og økonomi henger sammen og forsterker hverandre, men at ingen vitenskapelig tilnærming klarer å fange opp kompleksiteten i problemene og dermed heller ikke klarer løse dem. Vi er med andre ord i ferd med å kjøre ned et blindspor hvor vi forsøker å fikse problemer med den samme tilnærmingen som forårsaket dem til å begynne med. En permanent og fundamental endring krever at vi flytter fokuset bort fra en statisk, selvbekreftende (kapitalistisk) ideologi og «det som er,» og snarere fokuserer på dynamiske utopier og «det som kan bli»; det er først når vi slutter å spørre «hvordan framtiden vil bli», men snarere spør oss selv, «hvilken framtid ønsker vi?» at forandring kan finne sted. Det samme tankegodset jeg fikk forklart av Jakobsen får jeg demonstrert av Nango. Det Nango kaller «den samiske improvisasjonskompetansen» ligner kanskje på sirkulærøkonomi i praksis, når man har fjernet begrepet fra politisk og kommersiell grønnvasking, villedende promotering og forestillinger om at å resirkulere Nespresso-kapslene dine er å utgjøre en forskjell.
Utstillingen synes å demonstrere mange av de nødvendige premissene for en bærekraftig framtid; den er holistisk, åpen, samlende, kritisk, og demonstrerer med overbevisning viktigheten av å lære av hverandre og den potensielle sprengkraften fra beslutninger som kommer nedenfra og opp, framfor ovenfra og ned. Jeg forlater Nangos utstilling med en styrket tro på kunsten, og enda viktigere, en fornyet optimisme om at endring er mulig.
(Denne teksten er et resultat av VISPs Kritikersamtaler som ble avholdt 29.10 på Landmark, Bergen kunsthall. Du kan se hele samtalen her.)